Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Det blod som virkelig kan redde liv

Det blod som virkelig kan redde liv

Det blod som virkelig kan redde liv

De foregående opplysningene har klargjort en rekke punkter. Mange betrakter blodoverføringer som livreddende, men en slik behandling er risikofylt. Hvert år dør tusener av mennesker på grunn av blodoverføringer; enda flere blir svært syke og står overfor langvarige følger av behandlingen. Selv fra et fysisk synspunkt kan en derfor nå se at det er forstandig å følge det bibelske påbudet om å ’avholde seg fra blod’. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Pasienter blir beskyttet mot mange farer hvis de ber om å få medisinsk behandling hvor det ikke blir brukt blod. Dyktige leger som har tatt imot den utfordring å gi Jehovas vitner slik behandling, har utviklet en behandlingsmåte som er trygg og effektiv, slik det fremgår av utallige medisinske rapporter. Leger som gir god behandling uten å bruke blod, går ikke på akkord med verdifulle medisinske prinsipper. De viser i stedet respekt for pasientens rett til å kjenne risikoene og fordelene, slik at han kan treffe et informert valg med hensyn til hva som skal gjøres med hans kropp og liv.

Vi er ikke naive i dette spørsmålet, for vi er klar over at ikke alle vil være enig i dette standpunkt. Folk er forskjellige hva samvittighet, etiske grunnverdier og medisinske synspunkter angår. Derfor er det slik at andre, deriblant noen leger, kan synes det er vanskelig å godta en pasients beslutning om å avholde seg fra blod. En kirurg i New York skrev: «Jeg kommer aldri til å glemme at jeg for 15 år siden som ung sykehuslege stod ved sengen til et av Jehovas vitner som døde av blødning fra et sår på tolvfingertarmen. Pasientens ønsker ble respektert, og det ble ikke gitt transfusjoner, men jeg kan fortsatt huske den voldsomme frustrasjon jeg følte som lege.»

Kirurgen trodde uten tvil at blod ville ha vært livreddende. Men året etter at han skrev dette, meldte et legetidsskrift (The British Journal of Surgery, oktober 1986) at før blodtransfusjoner ble tatt i bruk, hadde mage- og tarmblødninger «en dødelighetsrate på bare 2,5 prosent». Etter at det ble vanlig å gi blodoverføringer, ’forteller de fleste store undersøkelser om 10 prosents dødelighet’. Hvorfor ble dødelighetsraten fire ganger så høy? Forskerne har denne forklaringen: «Blodtransfusjon på et tidlig stadium synes å reversere hyperkoagulasjonsreaksjonen på blødning og derved bidra til ny blødning.» Da det vitnet som hadde blødende magesår, nektet blodoverføring, kunne hans valg i virkeligheten ha gitt ham større muligheter for å overleve.

Den samme kirurgen tilføyde: «Etter hvert som tiden går og en behandler mange pasienter, får en gjerne et annet perspektiv, og i dag finner jeg at tilliten mellom en pasient og hans lege og plikten til å respektere pasientens ønsker er langt viktigere enn den nye medisinske teknologi vi er omgitt av. . . . Det er interessant at frustrasjonen nå har veket for en følelse av dyp respekt og ærbødighet for den spesielle pasientens faste tro.» Legen konkluderte: ’Det minner meg om at jeg alltid bør respektere pasientens personlige og religiøse ønsker uansett hvilke følelser jeg måtte ha, eller hvilke følger det måtte få.’

Du kan allerede være klar over noe som mange leger kommer til å forstå ’etter hvert som tiden går og de behandler mange pasienter’. Også på de beste sykehus, hvor det blir gitt den aller beste medisinske behandling, kommer folk til et stadium da de dør. De dør enten de får eller ikke får blodoverføring. Vi blir alle eldre, og slutten på livet nærmer seg. Det er ikke et fatalistisk syn. Det er realistisk. Døden er en kjensgjerning vi ikke kommer utenom.

Kjensgjerningene viser at det ofte er slik at folk som ringeakter Guds lov om blodet, før eller senere erfarer uheldige skadevirkninger; noen dør til og med på grunn av blodoverføring. De som overlever, har ikke oppnådd evig liv. Blodoverføringer redder derfor ikke livet for bestandig.

De fleste som av religiøse og/eller medisinske grunner nekter blodoverføring, men aksepterer alternativ medisinsk behandling, klarer seg bra. De kan derved forlenge sitt liv med mange år, men ikke i det uendelige.

Det at alle mennesker er ufullkomne og gradvis dør, får oss til å tenke på den sentrale sannhet i det Bibelen sier om blod. Hvis vi forstår og verdsetter denne sannhet, vil vi se hvordan blod virkelig kan redde liv — vårt eget liv, og skjenke oss evig liv.

DET ENESTE BLOD SOM ER LIVREDDENDE

Som tidligere nevnt sa Gud til hele menneskeslekten at en ikke må spise blod. Hvorfor? Fordi blodet representerer livet. (1. Mosebok 9: 3—6) Han forklarte dette videre i den lovsamlingen som ble gitt til Israel. På den tiden da loven ble stadfestet, ble blod av dyr som var blitt ofret, brukt på alteret. (2. Mosebok 24: 3—8) Lovene i denne lovsamlingen viste at alle mennesker er ufullkomne; de er syndere, som Bibelen uttrykker det. Gud sa til israelittene at de ved hjelp av de dyreoffer de frembar for ham, kunne erkjenne nødvendigheten av å få dekket over sine synder. (3. Mosebok 4: 4—7, 13—18, 22—30) Dette var riktignok noe Gud krevde at de skulle gjøre den gangen. Han krever ikke at hans sanne tilbedere skal gjøre det samme i dag. Men det har likevel stor betydning for oss som lever nå.

Gud forklarte selv det prinsippet som ligger til grunn for disse ofrene: «Kjødets sjel [eller liv] er i blodet, og jeg har selv gitt dere det på alteret for å gjøre soning for deres sjeler, for det er blodet som gjør soning ved sjelen i det. Derfor har jeg sagt til Israels sønner: ’Ingen sjel blant dere skal spise blod.’» — 3. Mosebok 17: 11, 12.

Under den gamle høytiden som ble kalt soningsdagen, bar Israels øversteprest blod fra offerdyrene inn i den aller helligste del av templet, sentret for tilbedelsen av Gud. Ved at han gjorde det, bad han på en symbolsk måte Gud om å dekke over folkets synder. (3. Mosebok 16: 3—6, 11—16) Disse ofrene fjernet i virkeligheten ikke all synd, og derfor måtte de frembæres hvert år. Denne bruken av blod dannet imidlertid et meningsfylt forbilde.

En viktig lære i Bibelen går ut på at Gud til slutt skulle skaffe til veie et fullkomment offer, som fullt ut kunne sone alle troende menneskers synder. Dette blir kalt gjenløsningen, og den er basert på det offer som den lovte Messias eller Kristus skulle frembære.

Bibelen sammenligner Messias’ rolle med det som ble gjort på soningsdagen: «Da Kristus kom som øversteprest for de gode ting som er blitt tilveiebrakt, gjennom det større og mer fullkomne [tempel], som ikke er gjort med hender, . . . gikk han, nei ikke med blodet av geiter og av unge okser, men med sitt eget blod, én gang for alle inn på det hellige sted [himmelen] og oppnådde en evig utfrielse for oss. Ja, nesten alle ting blir renset med blod ifølge Loven, og uten at blod blir utøst, finner ingen tilgivelse sted.» — Hebreerne 9: 11, 12, 22.

Det blir således tydelig hvorfor vi må ha Guds syn på blodet. I samsvar med den rettighet han har som Skaper, har han bestemt hva som er den eneste måten det kan brukes på. Israelittene i gammel tid kan ha hatt helsemessige fordeler av ikke å spise dyreblod eller menneskeblod, men det var ikke det viktigste. (Jesaja 48: 17) De måtte unngå å opprettholde livet med blod, ikke i første rekke fordi det var usunt å spise blod, men fordi det var urett i Guds øyne. De skulle avholde seg fra blod, ikke fordi det var besmittet, men fordi det var dyrebart, ettersom det brakte tilgivelse.

Apostelen Paulus sa med tanke på gjenløsningen: «Ved hjelp av ham [Kristus] har vi utfrielsen ved en løsepenge ved dennes blod, ja tilgivelsen for våre overtredelser, i samsvar med hans ufortjente godhets rikdom.» (Efeserne 1: 7) Det greske ordet som er brukt i grunnteksten her, er riktig gjengitt med «blod», men noen bibeloversettelser gjengir det feilaktig med «død». Leserne kan da overse den vekt som blir lagt på vår Skapers syn på blodet og den offerverdi som han har knyttet til det.

Bibelens tema dreier seg om det faktum at Kristus døde og gav sitt liv som et fullkomment gjenløsningsoffer, men ikke fortsatte å være død. I samsvar med det mønster som Gud dannet på soningsdagen, ble Jesus oppreist til liv i himmelen for at han skulle «tre fram for Guds person for oss». Han fremstilte der verdien av sitt offerblod. (Hebreerne 9: 24) Bibelen understreker at vi må unngå enhver handlemåte som ville være ensbetydende med å ’tråkke på Guds Sønn og anse hans blod for å være av alminnelig verdi’. Bare ved å unngå det kan vi bevare et godt forhold til Gud og vår fred med ham. — Hebreerne 10: 29; Kolosserne 1: 20.

OPPNÅ ET LIV REDDET VED BLOD

Når vi forstår hva Gud sier om blodet, vil vi ha den største respekt for dets livreddende verdi. Bibelen omtaler Kristus som den som «elsker oss, og som har løst oss fra våre synder ved sitt eget blod». (Åpenbaringen 1: 5; Johannes 3: 16) Ja, på grunnlag av Jesu blod kan vi oppnå fullstendig og varig tilgivelse for våre synder. Apostelen Paulus skrev: «Ettersom vi nå er blitt erklært rettferdige ved hans blod, skal vi så mye mer bli frelst ved ham fra vreden.» Det er slik liv kan reddes på en varig måte ved hjelp av blod. — Romerne 5: 9; Hebreerne 9: 14.

Jehova Gud forsikret for lang tid siden at ’alle jordens slekter kan velsigne seg’ ved hjelp av Kristus. (1. Mosebok 22: 18) Denne velsignelsen innebærer at paradiset blir gjenopprettet på jorden. Da skal ikke lenger troende mennesker bli rammet av sykdom og aldring, nei, ikke engang av døden; de vil glede seg over velsignelser som langt overgår den midlertidige hjelp helsepersonell nå kan tilby oss. Vi har dette vidunderlige løftet: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» — Åpenbaringen 21: 4.

Hvor forstandig er det ikke da å gå inn for å oppfylle alle Guds krav! Det innebærer å holde hans bud om blodet og ikke misbruke det, heller ikke i medisinsk øyemed. Da vil vi ikke bare leve i øyeblikket. Vi vil i stedet vise stor verdsettelse av livet, også av våre utsikter til å oppnå evig liv i menneskelig fullkommenhet.

[Ramme på side 25]

Guds folk nektet å opprettholde livet ved hjelp av blod, ikke fordi det var usunt å spise blod, men fordi det var urett, ikke fordi blodet var besmittet, men fordi det var dyrebart.

[Bilde på side 24]

«Ved hjelp av ham [Jesus] har vi utfrielsen ved en løsepenge ved dennes blod, ja tilgivelsen for våre overtredelser.» — Efeserne 1: 7

[Bilde på side 26]

Det at Jesu blod kan redde liv, åpner muligheten for et evig liv i sunnhet på en paradisisk jord