Hvor trygt er det å ta imot blodoverføring?

Før et tenkende menneske underkaster seg en større medisinsk behandling, vil det undersøke hvilke fordeler og hvilken risiko som er forbundet med behandlingen. Hvordan forholder det seg med blodoverføring, som nå er et viktig hjelpemiddel innen legevitenskapen? Mange leger som er oppriktig interessert i sine pasienter, har få betenkeligheter med å gi dem blod. Blod er blitt kalt livets gave.

Millioner har gitt eller tatt imot blod. I 1986—1987 var det i Canada 1,3 millioner blodgivere i en befolkning på 25 millioner. «[I] det siste året som vi har tall for, ble mellom 12 og 14 millioner enheter blod brukt i transfusjoner bare i USA.» — The New York Times, 18. februar 1990.

«Blod er alltid blitt betraktet som noe ’magisk’,» sier dr. Louise J. Keating. «I de første 46 årene ble transfusjonsblodet regnet for å være tryggere enn det i virkeligheten var, både av legene og av offentligheten.» (Cleveland Clinic Journal of Medicine, mai 1989) Hvordan var situasjonen da, og hvordan er den nå?

Allerede for 30 år siden fikk patologer og blodbankpersonell dette rådet: «Blod er sterke saker! Det kan utrette mye godt, og det kan volde stor skade. Antall dødsfall som følge av blodtransfusjon svarer til antall dødsfall som følge av eternarkose og blindtarmsoperasjoner. Det sies at det forekommer omkring ett dødsfall for hver 1000 til 3000 eller muligens 5000 transfusjoner. I London-området er det blitt rapportert om ett dødsfall for hver 13 000 flasker blod som er transfundert.» — New York State Journal of Medicine, 15. januar 1960.

 Er farene blitt eliminert siden da, slik at det nå er trygt å ta imot blodoverføring? Nei, faktum er at det hvert år er hundretusener som får ugunstige reaksjoner på blod, og mange dør. På bakgrunn av slike opplysninger tenker du kanskje på sykdommer som kan overføres via blod. Men la oss, før vi ser nærmere på det, undersøke noen risikofaktorer som ikke er så godt kjent.

BLODET OG DITT IMMUNAPPARAT

Tidlig i det 20. århundre utvidet forskerne forståelsen av blodets fantastiske og kompliserte sammensetning. De fant ut at det finnes forskjellige blodtyper. Ved blodoverføringer er det av avgjørende betydning at pasienten får riktig blodtype. Hvis en person med blodtype A mottar blodtype B, kan han få en alvorlig hemolytisk reaksjon. Det kan føre til at mange av hans røde blodceller blir ødelagt, og til at han dør i løpet av kort tid. Selv om typebestemmelse av blod og forlikelighetsprøver nå er ren rutine, forekommer det feil. Hvert år er det noen som dør på grunn av hemolytiske reaksjoner.

Kjensgjerningene viser at forlikelighetsspørsmålet innbefatter mye mer enn de relativt få blodtypene som sykehusene tar hensyn til. Hvorfor? I artikkelen «Blodtransfusjon: Bruk, misbruk og farer» skriver dr. Douglas H. Posey jr.: «For nesten 30 år siden beskrev Sampson blodtransfusjon som en relativt farlig metode . . . [Siden da] er minst 400 flere antigener på røde blodceller blitt påvist og beskrevet. Det er ingen tvil om at antallet vil fortsette å øke, for de røde blodcellenes membran er enormt kompleks.» — Journal of the National Medical Association, juli 1989.

Forskerne studerer nå den virkning overført blod kan ha på kroppens forsvarssystem, immunapparatet. Hva kan dette bety for deg eller for en slektning som har behov for en operasjon?

Når legene transplanterer et hjerte, en lever eller et annet organ, kan mottagerens immunapparat merke det fremmede vevet og avstøte det. En blodoverføring er en vevstransplantasjon. Selv blod som har vært igjennom «tilfredsstillende» forlikelighetsprøver, kan svekke immunapparatet. På en konferanse for patologer ble det understreket at hundrevis av medisinske avhandlinger «har knyttet blodtransfusjoner til immunologiske reaksjoner». — Artikkelen «Flere forhold taler mot transfusjoner» i Medical World News, 11. desember 1989.

En av immunapparatets hovedoppgaver er å oppdage og ødelegge ondartede celler, kreftceller. Kan et svekket immunforsvar føre til kreft og til døden? Legg merke til disse to rapportene:

Tidsskriftet Cancer (15. februar 1987) refererte resultatene av en undersøkelse som ble gjort i Nederland: «Hos pasienter med tykktarmskreft fant man en betydelig ugunstig virkning av transfusjon når det gjaldt hvor lenge de levde etter operasjonen. I denne gruppen var det totalt 48 prosent av de pasientene som hadde fått transfusjon, og 74 prosent av dem som ikke hadde fått transfusjon, som var i live fem år etter operasjonen.» Leger ved University of Southern California fulgte opp 100 pasienter som hadde gjennomgått kreftoperasjoner. «Når det gjelder tilfellene av kreft i strupehodet, var det 14 prosent av dem som ikke hadde fått blod, og 65 prosent av dem som hadde fått blod, som fikk et nytt kreftangrep. Når det gjelder kreft i munnhulen, svelget og nesen eller bihulene, var det prosentvise antall nye angrep 31 prosent uten transfusjoner og 71 prosent med transfusjoner.» — Annals of Otology, Rhinology & Laryngology, mars 1989.

 Hva tyder slike undersøkelser på med hensyn til blodoverføring? Dr. John S. Spratt trakk denne konklusjonen i sin artikkel «Blodtransfusjoner og kreftoperasjoner»: «Kreftkirurgen kan bli nødt til å begynne å operere uten blod.» — The American Journal of Surgery, september 1986.

En annen av immunapparatets hovedoppgaver er å forsvare kroppen mot infeksjoner. Det er derfor forståelig at noen undersøkelser viser at pasienter som får blodoverføring, er mer utsatt for infeksjoner. Dr. P. I. Tartter foretok en undersøkelse omkring operasjoner i tykktarmen og endetarmen. Av pasienter som fikk blodoverføringer, var det 25 prosent som utviklet infeksjoner, sammenlignet med fire prosent av dem som ikke fikk blodoverføringer. Han sier: «Blodtransfusjoner var forbundet med infeksjonskomplikasjoner når de ble gitt før, under og etter operasjonen . . . Risikoen for postoperativ infeksjon økte i forhold til det antall enheter blod som ble gitt.» (The British Journal of Surgery, august 1988) De som overvar et møte for den amerikanske forening av blodbanker i 1989, fikk høre dette: Mens 23 prosent av dem som fikk donorblod under innsetting av kunstig hofteledd, utviklet infeksjoner, var det overhodet ingen infeksjoner blant dem som ikke fikk blod.

Dr. John A. Collins skrev om denne virkningen av blodoverføringer: «Når det gjelder denne ’behandlingsmåten’, er det svært lite materiale som peker i retning av noen vesentlige resultater. Det ville virkelig være ironisk hvis det senere skulle vise seg at den forsterker et av de største problemene som slike pasienter står overfor.» — World Journal of Surgery, februar 1987.

SMITTERISIKO?

Sykdomssmitte som overføres via blod, er et problem som bekymrer samvittighetsfulle leger og mange pasienter. Hvilken sykdom dreier det seg om? Det er nok ikke bare én; det er faktisk nokså mange.

En publikasjon om fremgangsmåter ved blodoverføring drøfter først de mer velkjente sykdommene og nevner så «andre infeksjonssykdommer som kan ha sammenheng med transfusjoner», for eksempel syfilis, cytomegalovirus-infeksjon og malaria. Så sier den: «Det er blitt rapportert at en rekke andre sykdommer er blitt overført ved blodtransfusjon, deriblant herpesvirusinfeksjoner, smittsom mononukleose (Epstein-Barr-virus), toksoplasmose,  trypanosomiasis [afrikansk sovesyke og Chagas’ sykdom], leishmaniose, brucellose [undulantfeber], tyfus, filariasis, meslinger, salmonella-infeksjoner og Coloradoflått-feber.» — Techniques of Blood Transfusion, 1982.

Listen over slike sykdommer blir faktisk stadig lengre. I amerikanske aviser har det vært slike avisoppslag som dette: «Lyme-sykdom på grunn av blodoverføring? Det er ikke sannsynlig, men ekspertene er på vakt.» Hvor trygt er det å ta imot blod fra en som er blitt testet for Lyme-sykdom med positivt resultat? Et panel som bestod av folk innen helsesektoren, ble spurt om de ville ta imot slikt blod. «Alle svarte nei, trass i at ingen av dem gikk inn for å kassere blod fra slike blodgivere.» Hvordan skal så offentligheten se på blod som er lagret i blodbankene, men som ekspertene selv ikke vil ta imot? — The New York Times, 18. juli 1989.

En annen grunn til bekymring er at blod som er gitt i et land hvor en bestemt sykdom er utbredt, kan bli brukt langt borte, på et sted hvor verken offentligheten eller legene er oppmerksomme på faren. Når vi tenker på dagens økte reisevirksomhet og strømmen av flyktninger og immigranter, forstår vi at det foreligger en voksende risiko for at smitte av en fremmed sykdom kan skje ved overføring av et blodprodukt.

En spesialist på infeksjonssykdommer advarte: «Det kan bli nødvendig å teste transfusjonsblodet for å unngå overføring av en rekke sykdommer som en tidligere ikke anså som smittsomme, deriblant leukemi, lymfom og demens [eller Alzheimers sykdom].» — Transfusion Medicine Reviews, januar 1989.

Disse risikomomentene kan være alvorlige nok, men andre har skapt langt større frykt.

AIDS-EPIDEMIEN

«Aids har for alltid forandret legenes og pasientenes syn på blod. Og det er slett ikke så dumt, sa legene som var samlet ved National Institutes of Health til en konferanse om blodoverføring.» — Washington Post, 5. juli 1988.

Aids-epidemien (aids: acquired immunodeficiency syndrome, ervervet immunsviktsyndrom) har for alvor åpnet folks øyne for faren for å pådra seg smittsomme sykdommer via blod. Millioner er nå smittet. Spredningen er ute av kontroll. Og dødsraten er praktisk talt 100 prosent.

Aids forårsakes av hiv-viruset (hiv: human immunodeficiency virus, humant immunsviktvirus), som kan spres via blod. Aids-epidemien, vår tids pest, dukket opp i 1981. Allerede året etter forstod ekspertene at viruset sannsynligvis kunne bli overført gjennom blodprodukter. Det innrømmes nå at blodindustrien reagerte sent, selv etter at det forelå tester som kunne påvise blod som inneholdt hiv-antistoffer. Hiv-testing av blod fra blodgivere begynte omsider i 1985, * men blodprodukter som allerede befant seg i hyllene, ble ikke testet.

 Fra da av ble offentligheten forsikret om at transfusjonsblodet nå var trygt. Senere ble det imidlertid kjent at det finnes en alvorlig usikkerhetsfaktor når det gjelder aids, en såkalt vindusperiode. Etter at en person er blitt smittet, kan det gå flere måneder før han danner påviselige antistoffer. Uten kjennskap til at han har viruset i kroppen, kan han så gi blod som vil gi negativt utslag i en test. Dette har skjedd. Folk har fått aids etter overføringer av slikt blod!

Bildet ble enda dystrere. Et medisinsk tidsskrift skrev om «symptomfrie hiv-infeksjoner». (The New England Journal of Medicine, 1. juni 1989) Det ble fastslått at en kan være bærer av hiv⁠-viruset i flere år uten at det kan påvises av dagens indirekte tester. Noen vil nok bagatellisere dette ved å si at det dreier seg om svært sjeldne tilfelle, men de viser «at risikoen for overføring av aids via blod og blodkomponenter ikke helt kan elimineres». (Patient Care, 30. november 1989) Den foruroligende konklusjonen er denne: En negativ test kan ikke betraktes som en pålitelig helseattest. Hvor mange flere kommer til å få aids via blod?

HVA BLIR DET NESTE?

Mange blokkbeboere har hørt lyden av en sko som blir sluppet i gulvet i etasjen over, og har fulgt spent med og ventet på neste dunk. I dilemmaet omkring blod er det ingen som vet hvor mange dødbringende «dunk» som vil komme i form av nye risikomomenter.

Det viruset som forårsaker aids, fikk betegnelsen hiv, men noen eksperter kaller det nå hiv-1. Hvorfor? Fordi de fant et annet virus av lignende type (hiv-2). Det kan forårsake aids-symptomer og er utbredt i visse områder. Dessuten blir det «ikke alltid påvist av de aids-testene som nå er i bruk her,» opplyser The New York Times. (27. juni 1989) «De nye oppdagelsene . . . gjør det vanskeligere for blodbankene å være sikker på om blod som er gitt, er uten smitte.»

Eller hva med fjerne slektninger av hiv-viruset? En kommisjon som var nedsatt av den amerikanske presidenten, sa at et slikt virus trolig er «årsaken til T-celle-leukemi/lymfom hos voksne og en alvorlig nevrologisk sykdom». Dette viruset finnes allerede blant blodgiverne og kan spres via blod. Folk kan med god grunn spørre: ’Hvor effektive er blodbankenes tester når det gjelder slike andre virus?’

Bare tiden vil vise hvor mange overførbare virus som skjuler seg i transfusjonsblodet. «Det vi ikke vet, kan være en større grunn til bekymring enn det vi vet,» skriver dr. Harold T. Meryman. «Overførbare virus med en inkubasjonstid på mange år vil vanskelig kunne settes i forbindelse med transfusjoner og enda vanskeligere kunne påvises. HTLV-gruppen er ganske sikkert bare den første av disse som har dukket opp.» (Transfusion Medicine Reviews, juli 1989) «Som om ikke aids-epidemien var ille nok, . . . har en rekke nylig formodede eller påviste risikofaktorer ved transfusjon fått oppmerksomhet i løpet av 1980-årene. Det skal ikke store fantasien til for å anta at det finnes andre alvorlige virussykdommer, og at de blir overført ved homologe transfusjoner.» — Limiting Homologous Exposure: Alternative Strategies, 1989.

Det har allerede dukket opp så mange risikofaktorer at det amerikanske senter for sykdomskontroll anbefaler «allmenngyldige forholdsregler». Det innebærer at ’de som arbeider innen helsesektoren, bør gå ut fra at alle pasienter er smittefarlige når det gjelder hiv og andre patogener som kan overføres via blod’. Det er derfor med god grunn at mange både innen helsesektoren og blant folk flest revurderer sitt syn på blod.

[Fotnote]

[Ramme på side 8]

«Trass i at det blir tatt en rekke forholdsregler . . . forekommer det reaksjoner hos omkring sju prosent av pasientene som følge av at de har fått blod eller blodprodukter, enten under eller etter transfusjonen.» — «Nederlands Tijdschrift voor Geneeskunde», 3. november 1984.

[Ramme på side 9]

Den danske vitenskapsmannen Niels Jerne var en av dem som fikk nobelprisen i medisin i 1984. På spørsmål om hvorfor han nektet å ta imot en blodoverføring, sa han: «En persons blod er som fingeravtrykkene hans — det finnes ikke to blodtyper som er nøyaktig like.»

 [Ramme på side 10]

BLOD, ØDELAGT LEVER OG . . .

«Ironisk nok har aids overført via blod . . . aldri vært en så stor trussel som andre sykdommer — for eksempel hepatitt,» skrev Washington Post.

Ja, et stort antall mennesker er blitt svært syke og har dødd av hepatitt som de har fått via blod, en sykdom som det ikke er noen bestemt behandling for. Ifølge et amerikansk nyhetsmagasin (U.S.News & World Report, 1. mai 1989) får omkring fem prosent av dem som mottar blod i USA, hepatitt — 175 000 mennesker i året. Omtrent halvparten blir kroniske bærere, og minst én av fem utvikler levercirrhose eller leverkreft. Det blir anslått at 4000 dør. Tenk på de avisoverskriftene du ville få se hvis en fullsatt jumbojet styrtet og alle om bord ble drept. Fire tusen dødsfall tilsvarer en slik flystyrt hver eneste måned!

Legene hadde lenge visst at en mildere hepatitt (type A) ble spredt gjennom forurenset mat og vann. Så oppdaget de at det fantes en mer alvorlig type, som ble spredt gjennom blod, og de hadde ikke den nødvendige teknikk til å påvise smitten i blodet. Med tiden fant dyktige forskere ut hvordan de kunne påvise «fotsporene» av dette viruset (type B). Da vi var kommet fram til begynnelsen av 1970-årene, ble blod testet i noen land. Transfusjonsblodet så ut til å være trygt, og blodoverføringens framtid fortonte seg lys. Men var den egentlig det?

Før det var gått lang tid, kom det for en dag at tusener som hadde fått testet blod, likevel pådrog seg hepatitt. Mange ble svekket av sykdom og fikk til slutt vite at leveren deres var ødelagt. Men hvis blodet var blitt testet, hvorfor skjedde da dette? Blodet inneholdt en annen type hepatitt, som ble kalt non-A non-B-hepatitt. I omkring ti år var den et problem ved blodoverføringer — den rammet mellom åtte og 17 prosent av dem som fikk blodoverføringer i Israel, Italia, Japan, Spania, Sverige og USA.

Så kom avisoverskrifter som «Det mystiske non-A non-B-hepatittviruset omsider isolert»; «Febersykdom i blod overvinnes». Budskapet gikk ut på at det besværlige smittestoffet nå var funnet. I april 1989 ble det så opplyst at en ny test var tilgjengelig som kunne påvise non-A non-B-hepatitt, som nå ble kalt hepatitt C.

Du undres kanskje på om det ikke er for tidlig å puste lettet ut. Og faktum er at italienske forskere har meldt om et annet hepatittvirus, en mutant, som kan være årsaken til en tredjedel av sykdomstilfellene. Et medisinsk skrift påpekte at «noen autoriteter frykter at A, B, C og D ikke er hele alfabetet av hepatittvirus; det kan dukke opp enda flere». (Harvard Medical School Health Letter, november 1989) The New York Times (13. fe⁠bruar 1990) skrev: «Ekspertene har sterk mistanke om at også andre virus kan forårsake hepatitt; hvis de blir oppdaget, vil de bli betegnet som hepatitt E og så videre.»

Står blodbankene overfor enda flere langvarige undersøkelser for å finne fram til tester som kan gjøre det trygt å bruke blod? En av lederne ved det amerikanske Røde Kors nevnte problemet med kostnadene og kom med denne foruroligende kommentaren: «Vi kan ikke bare fortsette å føye til test etter test for hvert smittestoff som måtte bli spredt.» — Medical World News, 8. mai 1989.

Videre er ikke hepatitt B-testen helt pålitelig; det er fortsatt mange som pådrar seg sykdommen via blod. Og kommer folk til å bli fornøyd med den annonserte hepatitt C-testen? Den amerikanske legeforenings tidsskrift (The Journal of the American Medical Association, 5. januar 1990) viste at det kan gå et år før antistoffer mot sykdommen kan påvises av testen. I mellomtiden kan folk som har fått blod med hepatittvirus, risikere en ødelagt lever — og døden.

[Ramme/bilde på side 11]

Chagas’ sykdom illustrerer hvordan blod kan overføre smitte over lange avstander. En avis rapporterer at ’10—12 millioner mennesker i Latin-Amerika er kronisk smittet’. («The Medical Post», 16. januar 1990) Sykdommen er blitt omtalt som «en av de viktigste farer ved transfusjoner i Sør-Amerika». En tege biter en sovende person i ansiktet, suger blod og legger igjen avføring i såret. Personen kan være bærer av Chagas’ sykdom i årevis (mens han kanskje gir blod) før det oppstår hjertekomplikasjoner som kan føre til døden.

Er dette noe som folk på andre kontinenter bør bekymre seg for? I «The New York Times» (23. mai 1989) orienterte dr. L. K. Altman om pasienter som hadde pådratt seg Chagas’ sykdom etter blodoverføringer. En av disse døde. Altman skrev: «Andre tilfelle kan ha gått upåaktet hen fordi [legene her] ikke er kjent med Chagas’ sykdom og heller ikke er klar over at den kan spres ved transfusjoner.» Ja, blod kan frakte smitte over svært lange avstander.

[Ramme på side 12]

Dr. Knud Lund-Olesen skrev: «Når . . . noen personer i visse risikogrupper melder seg som donorer fordi de da automatisk blir aids-testet, synes jeg nok en må være betenkt ved å ta imot blodtransfusjon. Jehovas vitner har jo nektet dette i mange år. Har de sett inn i framtiden?» — «Ugeskrift for Læger», 26. september 1988.

[Bilde på side 9]

Paven overlevde et attentat. Etter at han var blitt utskrevet fra sykehuset, måtte han innlegges igjen. Han måtte bli der i to måneder «og var svært syk». Hvorfor? På grunn av en cytomegalovirus-infeksjon som han hadde fått ved blodoverføring, en infeksjon som kunne ha ført til døden

[Rettigheter]

UPI⁄Bettmann Newsphotos

[Bilde på side 12]

Hiv-virus

[Rettigheter]

CDC, Atlanta, Georgia