En tverrstang, med tau eller lignende i hver ende, som en person kunne legge over skuldrene for å bære to (like store) byrder med (jf. Jes 9: 4), eller en trestang eller en treramme som ble lagt over nakken til to trekkdyr (vanligvis kveg) som skulle trekke et jordbruksredskap eller en vogn. (4Mo 19: 2; 5Mo 21: 3; 1Sa 6: 7) Det sistnevnte åket ble vanligvis holdt på plass av et tau omkring halsen til hvert av dyrene. Noen åk hadde i stedet stenger som gikk ned på hver side av dyrenes hals og var festet med en reim under halsen. Noen åk ble festet til trekkdyrenes panner ved roten av hornene. De åkene som mennesker i oldtidens Egypt hadde over skuldrene for å bære vann og andre bører med, var omkring 1 m lange og var utstyrt med reimer i hver ende som man festet til det som skulle bæres.

Ordene på grunnspråkene. Det greske ordet for åk, zygọs, er avledet av ordet zeugnymi, som betyr «å legge åk på; å spenne for; å føye sammen; å binde; å forene». Vanligvis ble to dyr spent i samme åk, og det greske ordet zeugos, som også er avledet fra zeugnymi, kan derfor sikte til «et par» dyr, for eksempel ’et spann kveg’ eller også «et par turtelduer». (Lu 14: 19; 2: 24) Det hebraiske ordet tsẹmedh svarer til en viss grad til det greske ordet zeugos og kan betegne et «par» (Dom 19: 3; 1Sa 11: 7) og et «spann» (1Kg 19: 19, 21) og dessuten et «plogland», det vil si det areal et oksespann kunne pløye på en dag (1Sa 14: 14; Jes 5: 10). Et annet hebraisk ord (ʽol ) brukes om selve redskapet, ’åket’, som dyrene ble spent sammen i. (4Mo 19: 2) Et tredje hebraisk uttrykk (motạh, «åkstang») knyttes også til åk (3Mo 26: 13; Jes 58: 6, 9; Jer 27: 2; 28: 10, 12, 13; Ese 30: 18; 34: 27), og i 1. Krønikebok 15: 15 betegner uttrykket de stengene som ble brukt til å bære Arken med. Det greske ordet zygọs kan som nevnt brukes om et åk, men det kan også brukes om noe som knytter to eller flere ting sammen, for eksempel den stangen som forbinder skålene på en vekt, og derfor brukes ordet om selve skålvekten i Åpenbaringen 6: 5. Som i tilfellet med det hebraiske ordet ʽol (1Mo 27: 40; Jes 9: 4), kan zygọs også betegne det åket en person la på skuldrene for å bære noe med.

Brukt billedlig. Slaver måtte ofte bære byrder (jf. Jos 9: 23; 1Ti 6: 1), og derfor ble åket brukt som et passende bilde på slaveri eller det å være underlagt en annen person, for eksempel det at Esau skulle være underlagt Jakob (1Mo 27: 40), det at noen var underlagt en hersker eller et folk (1Kg 12: 4–14; 2Kr 10: 4–14; Ese 34: 27), eller undertrykkelse og lidelse. (Jes 58: 6–9) Et jernåk betegnet et hardere slaveri enn et åk av tre. (5Mo 28: 48; Jer 28: 10–14) Det å ta bort åket eller bryte åket i stykker var et bilde på utfrielse fra slaveri, undertrykkelse og utnyttelse. – 3Mo 26: 13; Jes 10: 27; 14: 25; Jer 2: 20; 28: 2, 4; 30: 8; Ese 30: 18.

Da Jerusalem falt for kong Nebukadnesar, kom innbyggerne under Babylons tunge åk. Dette åket var spesielt tungt for de eldre mennene, som aldri før hadde vært under noe åk i form av undertrykkelse. (Jf. Jes 47: 6.) Det var tydeligvis dette Jeremia siktet til da han i sin klagesang over Jerusalems ødeleggelse skrev: «Det er godt for en sunn og sterk mann at han bærer åk i sin ungdom.» En som lærer å bære et lidelsens åk i sin ungdom, vil ha mye lettere for å bære et åk senere i livet uten å miste håpet. – Kla 3: 25–30.

Enkeltpersoner og nasjoner har undertrykt andre, men Jehova Gud har aldri lagt et undertrykkende, smertefullt åk på sine trofaste tjenere. Gjennom profeten Hosea minnet Jehova Israel om hvor barmhjertig han hadde behandlet folket: «Med jordmenneskets reip fortsatte jeg å dra dem, med kjærlighetens snorer, slik at jeg for dem ble som de som løfter et åk av deres kjever, og varsomt brakte jeg føde til hver enkelt.» (Ho 11: 4) Jehova behandlet altså israelittene som en som løftet åket av dyret eller skjøv åket så langt tilbake at dyret kunne ete uten vanskelighet. Det var først da de brøt det åket som bestod i underordning under Gud (Jer 5: 5), at de kom under det undertrykkende åket til fiendtlige nasjoner. – Jf. 5Mo 28: 48; Jer 5: 6–19; 28: 14.

Den loven som Jehova Gud gav til nasjonen Israel, var et åk i den forstand at de ble pålagt plikter og underlagt ansvar i forhold til ham. Loven var hellig, rettferdig og god, og det den foreskrev, var derfor ikke til skade for israelittene. (Ro 7: 12) På grunn av sin syndige, ufullkomne tilstand var de imidlertid ikke i stand til å overholde Loven til fullkommenhet, og derfor ble den et åk ’som verken de eller deres forfedre var i stand til å bære’ (for overtredelse av Loven førte til fordømmelse). Peter pekte på dette da han viste at det ikke var nødvendig å  kreve at ikke-jødiske kristne skulle holde Moseloven. (Apg 15: 4–11) Det var ikke Loven i seg selv som gjorde menneskene til slaver, men synden. (Ro 7: 12, 14) Hvis noen derfor forsøkte å oppnå liv ved å holde Moseloven til fullkommenhet, ville det for det første være en umulighet, og for det andre ville de ’igjen bli spent i et trelldomsåk’. Som syndere og slaver av synden ville de nemlig bli fordømt av Loven, som ikke tilveiebrakte noe offer som virkelig kunne sone synder, slik Kristi offer gjorde. – Ga 5: 1–6.

På Jesu tid befant jødene seg under Moselovens åk, og de var dessuten bebyrdet med mange menneskelagde tradisjoner. Jesus sa om de skriftlærde og fariseerne: «De binder sammen tunge byrder og legger dem på folks skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med sin finger.» (Mt 23: 4) I åndelig forstand var spesielt alminnelige mennesker «tynget av byrder». Jesus kunne derfor si: «Kom til meg, alle dere som sliter og er tynget av byrder, så vil jeg gi dere ny styrke. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte, og dere skal finne ny styrke for deres sjeler. For mitt åk er skånsomt, og min byrde er lett.» (Mt 11: 28–30) Hvis det «åk» Jesus hadde i tankene, var et åk som hans himmelske Far hadde lagt på ham, ville dette bety at andre kunne komme inn under åket sammen med ham, og at han ville hjelpe dem med å bære åket. Hvis åket på den annen side er et åk som Jesus selv legger på andre, er det snakk om å underordne seg under Kristi myndighet og ledelse som en disippel av ham. Når Paulus i Filipperne 4: 3 bruker uttrykket «ekte medarbeider under åket», sikter han sannsynligvis til en bestemt bror i menigheten i Filippi som samarbeidet med ham under Kristi åk.

Ekteskapet sammenlignes med et åk, siden det forener mann og hustru. (Mt 19: 6) Hvis en kristen gifter seg med en ikke-troende, vil det derfor være det samme som å være «spent i ulikt åk» (2Kt 6: 14), og det vil bli svært vanskelig å oppnå enhet i tanke og handling.