Det greske ordet pneuma (ånd) kommer fra pnẹo, som betyr «puste; ånde; blåse», og det hebraiske ordet rụach (ånd) antas å komme fra en rot som har den samme betydningen. Grunnbetydningen av både rụach og pneuma er altså «pust», eller «ånde», men begge disse ordene brukes dessuten i utvidet forstand i andre betydninger. (Jf. Hab 2: 19; Åp 13: 15.) De kan også bety vind, levende skapningers livskraft, et menneskes ånd, åndepersoner (som Gud og hans engler) og Guds virksomme kraft eller hellige ånd. (Jf. Koehler og Baumgartners Lexicon in Veteris Testamenti Libros, Leiden 1958, s. 877–879; Brown, Driver og Briggs’ Hebrew and English Lexicon of the Old Testament, 1980, s. 924–926; Theological Dictionary of the New Testament, redigert av G. Friedrich, oversatt til engelsk av G. Bromiley, 1971, bd. VI, s. 332–451.) Alle disse betydningene har noe til felles: De refererer alle til noe som er usynlig for det menneskelige øye, og som vitner om kraft i bevegelse. Slik usynlig kraft kan frambringe synlige virkninger.

Et annet hebraisk ord, nesjamạh (1Mo 2: 7), betyr også «pust», eller «ånde», men har en mer begrenset betydning enn rụach. Det greske ordet pnoẹ har etter alt å dømme en lignende, begrenset betydning (Apg 17: 25) og ble benyttet i den greske oversettelsen Septuaginta som en gjengivelse av nesjamạh.

Vind. Vi kan først se på den betydningen som kanskje er lettest å forstå. I mange tilfeller viser sammenhengen at rụach betyr «vind», for eksempel når det er tale om «østavinden» (2Mo 10: 13) eller de «fire vinder». (Sak 2: 6) Når det i samme forbindelse er snakk om skyer og storm eller strå og agner som blåses omkring, eller noe lignende, er det ofte tydelig at det dreier seg om vind. (4Mo 11: 31; 1Kg 18: 45; 19: 11; Job 21: 18) Fordi de fire vinder blir brukt som et uttrykk for de fire himmelretningene – øst, vest, nord og sør – blir ordet rụach noen ganger gjengitt med  ’retning’ eller ’side’. – 1Kr 9: 24; Jer 49: 36; 52: 23; Ese 42: 16–20.

I Job 41: 15, 16 sies det om Leviatans skjell at de sitter så tett at «ikke engang luft [werụach] kan komme inn mellom dem». Også her betyr rụach luft i bevegelse, ikke bare stillestående eller ubevegelig luft. Dermed formidles også i denne forbindelse tanken om en usynlig kraft, noe det hebraiske ordet rụach altså først og fremst er forbundet med.

Det eneste stedet i De kristne greske skrifter hvor ordet pneuma blir brukt i betydningen «vind», er etter alt å dømme i Johannes 3: 8.

Menneskene kan ikke ha herredømme over vinden. De kan ikke lede eller dirigere den, holde den tilbake eller eie den. «Vind [rụach]» betegner derfor ofte noe som et menneske ikke kan ha kontroll over eller oppnå – noe som er flyktig, forgjengelig, forgjeves og ikke til noen virkelig nytte. (Jf. Job 6: 26; 7: 7; 8: 2; 16: 3; Ord 11: 29; 27: 15, 16; 30: 4; For 1: 14, 17; 2: 11; Jes 26: 18; 41: 29.) Dette er mer utførlig behandlet i artikkelen VIND.

Åndepersoner. Gud er usynlig for det menneskelige øye (2Mo 33: 20; Joh 1: 18; 1Ti 1: 17), og han er levende og utfolder en uforlignelig kraft i hele universet. (2Kt 3: 3; Jes 40: 25–31) Kristus Jesus sier: «Gud er en Ånd [Pneuma].» Apostelen Paulus skriver: «Jehova er Ånden.» (Joh 4: 24; 2Kt 3: 17, 18) Det templet som har Kristus som grunnhjørnestein, er «et sted hvor Gud kan bo ved ånd». – Ef 2: 22.

Dette betyr ikke at Gud er en upersonlig, ulegemlig kraft i likhet med vinden. Bibelen viser på en måte som ikke er til å misforstå, at han er en person. Han har også et «bosted», slik at Kristus kunne si at han skulle ’gå til Faderen’. Dette skulle han gjøre for å «tre fram for Guds person [bokst.: «Guds ansikt»] for oss». – Joh 16: 28; He 9: 24; jf. 1Kg 8: 43; Sl 11: 4; 113: 5, 6; se JEHOVA (Den personen som bærer navnet).

Uttrykket «min ånd» (ruchị), som Gud bruker i 1. Mosebok 6: 3, kan bety: «Jeg, Ånden», akkurat som uttrykket «min sjel» (nafsjị), som han også bruker, betyr «jeg, personen», eller «min person». (Jes 1: 14; se SJEL [Guds sjel].) Ved å bruke uttrykket «min ånd» viser han kontrasten mellom sin himmelske, åndelige tilværelse og jordiske, kjødelige menneskers tilværelse.

Guds Sønn. Guds ’enbårne sønn’, Ordet, var opprinnelig en åndeperson i likhet med sin Far, og det sies derfor at han «var i Guds skikkelse» (Flp 2: 5–8), mens han senere «ble kjød» og bodde blant menneskene som mennesket Jesus. (Joh 1: 1, 14) I forbindelse med at han fullførte sitt jordiske livsløp, sies det at han «led døden i kjødet, men ble gjort levende i ånden». (1Pe 3: 18) Hans Far oppreiste ham og oppfylte Jesu bønn om at han måtte bli herliggjort ved sin Fars side med den herlighet han hadde i sin førmenneskelige tilværelse. (Joh 17: 4, 5) Gud gjorde ham da til «en livgivende ånd». (1Kt 15: 45) Dermed ble Sønnen igjen usynlig for det menneskelige øye og har siden da bodd «i et utilgjengelig lys» hvor «ikke noe menneske har sett eller kan se» ham. – 1Ti 6: 14–16.

Andre åndeskapninger. Uttrykkene rụach og pneuma blir i flere skriftsteder benyttet om engler. (1Kg 22: 21, 22; Ese 3: 12, 14; 8: 3; 11: 1, 24; 43: 5; Apg 23: 8, 9; 1Pe 3: 19, 20) I De kristne greske skrifter er det i slike skriftsteder som oftest tale om onde åndeskapninger, demoner. – Mt 8: 16; 10: 1; 12: 43–45; Mr 1: 23–27; 3: 11, 12, 30.

I Salme 104: 4 sies det at Gud «gjør sine engler til ånder, sine tjenere til en fortærende ild». Noen oversettelser har en litt annen gjengivelse, nemlig: «Vindene gjør du til sendebud, ild og luer til dine tjenere», eller noe lignende. (NO, RS, AT, JB) En slik oversettelse av den hebraiske teksten kan godt forsvares (jf. Sl 148: 8), men når apostelen Paulus siterer dette skriftstedet (He 1: 7), gjengir han det i samsvar med ordlyden i den greske oversettelsen Septuaginta, som samsvarer med den førstnevnte gjengivelsen. (I den greske teksten til Hebreerne 1: 7 står den bestemte artikkelen [tous] foran «engler», ikke foran «ånder» [pneumata], slik at englene blir det leddet ytringen dreier seg om.) I verket Barnes’ Notes on the New Testament (1974) sies det: «Man må kunne gå ut fra at [Paulus], som hadde fått opplæring i hebraisk, hadde en bedre forutsetning for å kjenne den rette tolkningen [av Sl 104: 4] enn vi har; og det er så godt som sikkert at han i et resonnement ville anvende passasjen slik den vanligvis ble forstått av dem han skrev til – det vil si, til mennesker som var fortrolig med det hebraiske språk og hebraisk litteratur.» – Jf. He 1: 14.

Selv om Guds engler er i stand til å materialisere seg i menneskelig skikkelse og vise seg for mennesker, er de av natur ikke materielle eller kjødelige, men usynlige. De er levende og aktive og kan utfolde stor kraft, og betegnelsene rụach og pneuma passer derfor godt som en beskrivelse av dem.

I Efeserne 6: 12 står det at de kristne «har en kamp, ikke mot blod og kjød, men mot regjeringene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i dette mørke, mot de onde åndemaktene  i de himmelske regioner». I den siste delen av dette skriftstedet står det i den greske teksten bokstavelig: «mot ondskapens åndelige (ting) [gr. pneumatikạ] i de himmelske [regioner]». De fleste bibeloversettere i nyere tid har erkjent at det her ikke er tale om noe abstrakt, om «åndelig ondskap» (KJ), men om ondskap som forårsakes av åndepersoner. Her følger noen eksempler på oversettelser av denne passasjen: «ondskapens åndehær i himmelrommet» (NO, EN, NB, EG, LB), «ondskapens åndemakter i det høye» (AT), «ondskapens åndelige hærskarer i de himmelske regioner» (RS), «ondskapens overmenneskelige styrker i himlene» (NE).

Guds virksomme kraft; den hellige ånd. På de aller fleste stedene hvor ordene rụach og pneuma forekommer, blir de brukt om Guds ånd, hans virksomme kraft, hans hellige ånd.

Ikke en person. Det var først på 300-tallet e.v.t. at læren om at den hellige ånd er en person og en del av «guddommen», ble offisielt antatt som et kirkelig dogme. De eldre «kirkefedrene» framholdt ikke en slik lære. På 100-tallet lærte Justinus martyr at den hellige ånd var ’guddommens innflytelse eller virkemåte’. Heller ikke Hippolytus tilskrev den hellige ånd noen personlighet. Bibelens bøker viser i samstemmighet at Guds hellige ånd ikke er en person, men Guds virksomme kraft, som han benytter for å gjennomføre sin hensikt og vilje.

Det kan først nevnes at ordene «i himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd, og disse tre er ett», som står i 1. Johannes 5: 7 i visse oversettelser, særlig eldre (KJ; Det Norske Bibelselskaps bibelutgaver fra 1800-tallet; også NKO, NKJO), er en uekte tilføyelse til den opprinnelige teksten. (Se opplysningene bak i Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1930.) I en fotnote i The Jerusalem Bible, en katolsk oversettelse, sies det at disse ordene ikke finnes «i noen av de tidlige greske håndskriftene eller i noen av de tidlige oversettelsene, og heller ikke i de beste Vulgata-håndskriftene». I verket A Textual Commentary on the Greek New Testament av Bruce Metzger (1975, s. 716–718) blir det gitt en detaljert redegjørelse for den uekte passasjens historie. Det sies der at den først forekommer i en avhandling som heter Liber Apologeticus, et skrift fra 300-tallet, og at den så dukker opp i gammellatinske bibelhåndskrifter og Vulgata-håndskrifter fra 500-tallet av. I de fleste nyere oversettelser, både katolske og protestantiske, har oversetterne unnlatt å ta den med i hovedteksten, fordi de er klar over at den er uekte. – NO, EN, NB, EG, RS, NAB.

Personifisering ikke bevis for personlighet. Jesus omtalte den hellige ånd som en «hjelper» og sa at denne hjelperen skulle «lære», «vitne», gi «overbevisende vitnesbyrd», «lede», «tale», ’høre’ og «få». Det framgår av den greske grunnteksten at Jesus i den forbindelse noen ganger brukte det personlige pronomen i hankjønn om denne «hjelper» (paraklet). (Jf. Joh 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 7–15.) Men i Bibelen er det ikke uvanlig at noe som ikke er en person, blir personifisert. Visdommen blir personifisert i Ordspråksboken (1: 20–33; 8: 1–36), og hunkjønnsformene av pronomenet blir her brukt om den i den hebraiske grunnteksten og også i mange oversettelser. (KJ, RS, JP, AT; se også Ord 8: 2, EN, NB.) Visdommen blir også personifisert i Matteus 11: 19 og Lukas 7: 35, hvor den blir omtalt som en som har både «gjerninger» og «barn». Apostelen Paulus omtalte både synden og døden og den ufortjente godhet som «konger». (Ro 5: 14, 17, 21; 6: 12) Han sier om synden at den «fikk en anledning», ’bevirket begjærlighet’, «forledet» og «drepte». (Ro 7: 8–11) Det er likevel tydelig at Paulus ikke mente at synden er en person.

Jesu ord om den hellige ånd, som Johannes refererte, må også ses i den sammenhengen de står i. Jesus personifiserte den hellige ånd da han omtalte ånden som en «hjelper» (gr. parạkletos, et hankjønnsord). Det er derfor med rette Johannes i sin gjengivelse av Jesu ord benytter personlige pronomener i hankjønn når han henviser til ånden som en «hjelper». Når derimot det greske ordet pneuma blir brukt i den samme sammenhengen, benytter Johannes et pronomen i intetkjønn om den hellige ånd, ettersom pneuma er et intetkjønnsord. Det at Johannes bruker et personlig pronomen i hankjønn når han refererer til parạkletos, er derfor et eksempel på at han følger grammatikalske regler, og har altså ikke læremessig betydning. – Joh 14: 16, 17; 16: 7, 8.

Ikke presentert som en person. Gud selv er en Ånd, og han er hellig, og alle hans trofaste englesønner er ånder som er hellige. Hvis også den «hellige ånd» hadde vært en person, burde man kunne vente at Bibelen gjorde det mulig å skjelne denne åndepersonen fra alle disse andre ’hellige ånder’. Man burde i det minste kunne vente at den bestemte artikkelen ville bli brukt sammen med ordet «ånd» i alle tilfeller hvor det ikke inngår i uttrykket «Guds hellige ånd» eller i en lignende konstruksjon. Derved ville denne ånden iallfall bli skilt ut som DEN Hellige Ånd. Men det forholder seg tvert imot slik at uttrykket «hellig ånd» i den greske grunnteksten i mange tilfeller står uten den bestemte artikkelen, noe som  indikerer at den ikke er en person. – Jf. Apg 6: 3, 5; 7: 55; 8: 15, 17, 19; 9: 17; 11: 24; 13: 9, 52; 19: 2; Ro 9: 1; 14: 17; 15: 13, 16, 19; 1Kt 12: 3; He 2: 4; 6: 4; 2Pe 1: 21; Jud 20; se Int og andre interlineære oversettelser.

Hvordan man blir døpt i dens «navn». I Matteus 28: 19 er det tale om «Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn». Et «navn» kan bety noe annet enn et egennavn. Når man på norsk sier «i lovens navn» eller «i sannhetens navn», sikter man ikke til en person. Man sikter i det første tilfellet til det loven står for, dens myndighet, og i det andre tilfellet til det som sannheten står for, det den krever. Det greske ordet for «navn» (ọnoma) kan også ha en slik betydning. I enkelte oversettelser som har en bokstavelig gjengivelse av den greske teksten i Matteus 10: 41 (KJ, AS), står det: «Den som tar imot en profet i en profets navn, skal få en profets lønn; og den som tar imot en rettferdig mann i en rettferdig manns navn, skal få en rettferdig manns lønn.» Andre oversettelser sier her: «den som tar imot en profet fordi han er en profet», og: «den som tar imot en rettferdig mann fordi han er en rettferdig mann», eller lignende. (NV, NO, EN, NB) I en kommentar til Matteus 28: 19 sier A.T. Robertson: «Ordet navn (onoma) blir her brukt på en måte som er vanlig i Septuaginta og papyrene, nemlig som et uttrykk for makt eller myndighet.» (Word Pictures in the New Testament, 1930, bd. I, s. 245) Dåp i «den hellige ånds navn» innebærer derfor en erkjennelse av at denne ånden utgår fra Gud og virker i samsvar med Guds vilje.

Annet som viser at den ikke er en person. Noe annet som taler imot den oppfatning at den hellige ånd er en person, er at den blir nevnt parallelt med andre upersonlige ting som vann og ild (Mt 3: 11; Mr 1: 8), og at det sies om de første kristne at de skulle bli døpt «i hellig ånd». (Apg 1: 5; 11: 16) De kristne blir også oppfordret til å bli «fylt med ånd», men ikke bli «fulle på vin». (Ef 5: 18) Om noen blir det også sagt at de var fulle av hellig ånd, parallelt med at det sies at de var fulle av visdom og tro (Apg 6: 3, 5; 11: 24) og glede (Apg 13: 52), og i 2. Korinter 6: 6 blir hellig ånd regnet opp inniblant en rekke gode trekk og egenskaper. Slike ytringer ville neppe ha forekommet hvis den hellige ånd hadde vært en guddommelig person. Det sies riktignok at ånden «vitner» (Apg 5: 32; 20: 23), men det er verdt å merke seg at det samme også sies om vannet og blodet. (1Jo 5: 6–8) I noen skriftsteder står det at ånden «vitner», «sier» og «taler», men andre skriftsteder gjør det klart at den talte gjennom mennesker og ikke selv har sin egen stemme. (Jf. He 3: 7; 10: 15–17; Sl 95: 7; Jer 31: 33, 34; Apg 19: 2–6; 21: 4; 28: 25.) Ånden kan i denne forbindelse sammenlignes med radiobølger som kan brukes til å overføre et budskap fra en som snakker i en mikrofon, til mennesker langt borte som kan høre stemmen hans gjennom en radio. Gud benytter sin ånd til å overføre sine budskaper og meddele sin vilje til sine jordiske tjeneres hjerte og sinn, slik at de så kan overbringe disse budskapene til andre.

Virksom kraft, ikke latent kraft. Når ordene rụach og pneuma blir brukt om Guds hellige ånd, refererer de altså til Guds usynlige, virksomme kraft, som han benytter til å gjennomføre sin guddommelige hensikt og vilje. Den er «hellig» fordi den utgår fra Ham, ikke fra en jordisk kilde, og fordi den som «hellighets ånd» er fri for alt forderv. (Ro 1: 4) Den er ikke det samme som Jehovas «makt» eller «kraft», for disse ordene blir mer passende brukt som en oversettelse av andre uttrykk på kildespråkene (hebr. kọach; gr. dỵnamis). Ordene rụach og pneuma blir brukt i nær tilknytning til, og noen ganger også parallelt med, disse uttrykkene for «makt» eller «kraft», noe som viser at det er en nær forbindelse mellom dem og likevel en klar forskjell. (Mi 3: 8; Sak 4: 6; Lu 1: 17, 35; Apg 10: 38) «Makt» eller «kraft» er først og fremst evnen til å handle eller foreta seg noe, og den kan være latent, ubenyttet eller inaktivt til stede i noen eller noe. «Virksom kraft» betegner derimot mer spesielt energi som blir rettet mot og gjort gjeldende overfor noen eller noe, og kan defineres som «en innflytelse som frambringer eller virker i retning av å frambringe bevegelse eller bevegelsesendring». «Makt» eller «kraft» kan sammenlignes med den energi som er akkumulert i et batteri, mens «virksom kraft» kan sammenlignes med den elektriske strømmen som går ut fra et slikt batteri. Med uttrykket «virksom kraft» får man derfor mer nøyaktig fram den meningen som ligger i det hebraiske og det greske uttrykket når de blir brukt om Guds ånd, noe som framgår av en nærmere undersøkelse av Bibelen.

Brukt ved skapelsen. Jehova Gud skapte det materielle univers ved hjelp av sin ånd, sin virksomme kraft. I forbindelse med de tidlige stadier i dannelsen av jorden sies det i skapelsesberetningen at «Guds virksomme kraft [el. «ånd» (rụach)] beveget seg fram og tilbake over vannenes overflate». (1Mo 1: 2) I Salme 33: 6 står det: «Himlene ble dannet ved Jehovas ord, og hele deres hær ved hans munns ånd.» Guds ånd kan bli sendt ut som et kraftig pust for å utvirke noe  uten at det er tale om noen fysisk kontakt med det den virker på. (Jf. 2Mo 15: 8, 10.) Mens et menneske bruker sine henders og fingrers kraft for å lage noe, bruker Gud sin ånd. Hans ånd blir derfor også omtalt som Guds ’fingrer’ eller ’hender’. – Jf. Sl 8: 3; 19: 1; sml. Mt 12: 28 med Lu 11: 20.

Innen vår tids vitenskap blir materie betraktet som organisert energi, eller «energibunter», og man er klar over at «materie kan omdannes til energi og energi til materie». (The World Book Encyclopedia, 1987, bd. 13, s. 246) Den veldige utstrekningen av den delen av universet som menneskene hittil har kunnet studere med sine teleskoper, kan gi en liten antydning om den uuttømmelige energikilde som finnes hos Jehova Gud. Som profeten Jesaja skrev: «Hvem har tatt mål av Jehovas ånd?» – Jes 40: 12, 13, 25, 26.

Kilden til alt som lever, og til forplantningsevnen. Ikke bare det livløse skaperverk, men også alle levende skapninger er til på grunn av Jehovas ånds virksomhet. De første levende skapninger ble frambrakt ved hans ånd, og gjennom dem har alle nålevende skapninger fått livet. (Jf. Job 33: 4; se avsnittet nedenfor under overskriften «Pust; livspust; livskraft».) Jehova benyttet sin hellige ånd til å gjenopplive Abrahams og Saras forplantningsevne, og det kunne derfor sies om Isak at han ble «født på åndens måte». (Ga 4: 28, 29) Ved sin ånd overførte Gud også sin Sønns liv fra himmelen til jorden, til den jødiske jomfruen Marias morsliv. – Mt 1: 18, 20; Lu 1: 35.

Ånden brukt til gagn for Guds tjenere. En av Guds ånds viktigste funksjoner har å gjøre med at den kan brukes til å informere, opplyse og åpenbare. Derfor kunne David be på denne måten: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud. Din ånd er god; måtte den lede meg i rettskaffenhetens land.» (Sl 143: 10) Langt tidligere hadde Josef med Guds hjelp tydet faraos profetiske drømmer. Egypts hersker erkjente at Guds ånd virket i Josef. (1Mo 41: 16, 25–39) Åndens opplysende kraft kommer spesielt til uttrykk i forbindelse med profetering. Som apostelen Peter påpeker, utspringer ikke Skriftens profetier fra noe menneskes tydning av omstendigheter og begivenheter – de er ikke et resultat av at profetene hadde en iboende evne til å forklare meningen med og betydningen av omstendigheter og begivenheter eller til å forutsi kommende begivenheter. Nei, disse menneskene ble «båret av sted av hellig ånd» – de ble ledet, styrt og drevet av Guds virksomme kraft. (2Pe 1: 20, 21; 2Sa 23: 2; Sak 7: 12; Lu 1: 67; 2: 25–35; Apg 1: 16; 28: 25; se PROFET; PROFETI.) På samme måte er hele Skriften «inspirert av Gud». Dette uttrykket er en gjengivelse av det greske ordet theọpneustos, som bokstavelig betyr «Gud-åndet», eller «innblåst av Gud». (2Ti 3: 16) Ånden virket på forskjellige måter når slike mennesker mottok budskaper og ble ledet ved dens hjelp. I noen tilfeller virket ånden slik at de fikk syner eller drømmer (Ese 37: 1; Joe 2: 28, 29; Åp 4: 1, 2; 17: 3; 21: 10), men i alle tilfeller virket den slik på deres sinn og hjerte at de ble motivert og ledet i samsvar med Guds hensikt. – Da 7: 1; Apg 16: 9, 10; Åp 1: 10, 11; se INSPIRASJON.

I tillegg til at Guds ånd blir brukt til å formidle åpenbaringer og gi forståelse av Guds vilje, blir den altså også brukt til å gi hans tjenere kraft til å handle i samsvar med denne viljen. Ånden virker som en drivkraft som ansporer dem og tilskynder dem til handling. Markus sier at ånden «drev» Jesus ut i ødemarken etter at han var blitt døpt. (Mr 1: 12; jf. Lu 4: 1.) Ånden kan være som en «ild» i Guds tjenere og få dem til å bli «glødende i ånden». (1Te 5: 19; Apg 18: 25; Ro 12: 11) Den bygger på en måte opp et indre «trykk» i dem, et «press» som får dem til å gjøre en bestemt gjerning. (Jf. Job 32: 8, 18–20; 2Ti 1: 6, 7.) De kommer «under åndens innflytelse» og får «kraft ved hans ånd». (Lu 2: 27; Ef 3: 16; jf. Mi 3: 8.) Det dreier seg likevel ikke om en ubevisst, blind impuls, for deres hjerte og sinn blir også påvirket, slik at de med sin forstand kan samarbeide med den virksomme kraften de får. Apostelen Paulus kunne derfor si om dem som hadde fått den gave å profetere i den kristne menighet, at ’profetenes åndsgaver skulle beherskes av profetene’, slik at det kunne være ordnede forhold i menigheten. – 1Kt 14: 31–33.

Forskjellige virkemåter. Akkurat som elektrisk strøm kan brukes som et middel til å få gjennomført en uendelighet av arbeidsoppgaver, blir Guds ånd brukt til å gi mennesker forskjellige oppdrag og sette dem i stand til å utføre et mangfold av oppgaver. (Jes 48: 16; 61: 1–3) Som Paulus skrev om de mirakuløse åndens gaver som fantes på hans tid: «Nå er det forskjellige gaver, men det er den samme ånd; og det er forskjellige tjenester, og likevel er det den samme Herre; og det er forskjellige virksomheter, og likevel er det den samme Gud som forårsaker alle virksomhetene i alle. Men tilkjennegivelsen av ånden blir gitt hver enkelt i en gagnlig hensikt.» – 1Kt 12: 4–7.

Ånden har kraft til å gjøre mennesker kvalifisert til å utføre et arbeid eller fylle en stilling. Selv om Besalel og Oholiab kan ha vært kyndige  håndverkere før de ble satt til å lage prestedrakter og utstyr til tabernaklet, sies det at de ble fylt med Guds ånd så de fikk «visdom og forstand og kunnskap» slik at arbeidet kunne bli utført i samsvar med Guds hensikt. Ånden styrket de naturlige evnene og økte den kunnskapen de allerede hadde, og den satte dem i stand til å undervise andre. (2Mo 31: 1–11; 35: 30–35) Byggeplanene for templet, som ble reist senere, ble gitt til David ved inspirasjon, det vil si ved påvirkning av Guds ånd. Derved ble David i stand til å gå i gang med omfattende forberedelser til byggearbeidet. – 1Kr 28: 12.

Guds ånd virket på og gjennom Moses da han profeterte og utførte mirakler, og likeså da han ledet nasjonen og virket som dens dommer. I alt dette var hans virksomhet et forbilde på den rolle Kristus Jesus skulle fylle i framtiden. (Jes 63: 11–13; Apg 3: 20–23) Siden Moses var et ufullkomment menneske, følte han at ansvarsbyrden var tung å bære, og Gud ’tok noe av den ånd som var over Moses, og la den på sytti av Israels eldste’, slik at de kunne hjelpe til med å bære byrden. (4Mo 11: 11–17, 24–30) Ånden begynte også å virke på David fra den dagen da han ble salvet av Samuel, slik at han ble ledet og forberedt til sin senere oppgave som konge. – 1Sa 16: 13.

Josva ble som Moses’ etterfølger «full av visdoms ånd», men ånden gav ham ikke evnen til å profetere og utføre mirakler i samme grad som Moses. (5Mo 34: 9–12) Den satte ham imidlertid i stand til å være israelittenes hærfører under erobringen av Kanaan. Jehovas ånd «innhyllet» også menn som Otniel, Gideon, Jefta og Samson og ’drev’ dem til å kjempe for Guds folk. – Dom 3: 9, 10; 6: 34; 11: 29; 13: 24, 25; 14: 5, 6, 19; 15: 14.

Ved Guds ånd fikk mennesker kraft til å kunngjøre hans sannhetsbudskap frimodig og fryktløst for motstandere, selv om det kunne koste dem livet. – Mi 3: 8.

Det at Gud ’utøser’ sin ånd over sitt folk, er et uttrykk for hans gunst, og det fører til velsignelser og framgang. – Ese 39: 29; Jes 44: 3, 4.

Benyttet ved domsavsigelser og fullbyrdelse av dommer. Ved sin ånd holder Jehova dom over mennesker og nasjoner. Han fullbyrder også sine dommer og straffer eller tilintetgjør. (Jes 30: 27, 28; 59: 18, 19) I slike forbindelser kan det passe at rụach blir gjengitt med «vindstøt», for eksempel når Jehova sier at han i sin voldsomme harme skal «la et vindstøt [rụach] av stormer bryte løs». (Ese 13: 11, 13; jf. Jes 25: 4; 27: 8.) Guds ånd kan nå fram overalt og virke til gagn eller skade for dem som Gud retter sin oppmerksomhet mot. – Sl 139: 7–12.

I Åpenbaringen 1: 4 er det tale om de «sju ånder» som er foran Guds trone, og deretter følger en beretning om sju budskaper som alle blir avsluttet med en formaning om å «høre hva ånden sier til menighetene». (Åp 2: 7, 11, 17, 29; 3: 6, 13, 22) Disse budskapene inneholder domsutsagn som virker granskende på hjertet og også løfter om belønning for trofasthet. Det framgår av teksten at det er Guds Sønn som har disse «sju Guds ånder» (Åp 3: 1); de blir også omtalt som «sju ildlamper» (Åp 4: 5) og som de sju øynene til lammet som var slaktet. Om disse øynene sies det at de «betyr Guds sju ånder som er blitt sendt ut over hele jorden». (Åp 5: 6) Ettersom sju i andre profetiske tekster blir brukt for å betegne fullstendighet (se TALL), ser det ut til at disse sju ånder er et symbol på den fullstendige effektive evne til å observere, skjelne og iaktta som den herliggjorte Jesus Kristus, Guds Lam, er i besittelse av, en evne som setter ham i stand til å inspisere hele jorden.

Guds Ord er «åndens sverd». (Ef 6: 17) Det avslører hva et menneske er innerst inne. Det avdekker menneskenes skjulte egenskaper eller hjertetilstand og bevirker at de enten gjør sitt hjerte «mykt» og retter seg etter Guds vilje slik den kommer til uttrykk i hans Ord, eller forherder sitt hjerte og er opprørske. (Jf. He 4: 11–13; Jes 6: 9, 10; 66: 2, 5.) Guds Ord spiller derfor en viktig rolle når det forutsier fellende dommer, og siden Guds ord eller budskap må realiseres, blir oppfyllelsen av dette ordet sammenlignet med ildens virkning på halm og med den virkning en smihammer har når den blir brukt til å slå i stykker en klippe. (Jer 23: 28, 29) Jesus Kristus er Guds fremste Talsmann, «Guds Ord», som i kraft av denne stillingen forkynner Guds domsbudskaper og har myndighet til å iverksette fullbyrdelsen av dommene over de dømte. Det er utvilsomt dette det siktes til når det sies at han skal utrydde Guds fiender «med sin munns ånd [virksomme kraft]». – Jf. 2Te 2: 8; Jes 11: 3, 4; Åp 19: 13–16, 21.

Guds ånd virker som en «hjelper» for menigheten. Da Jesus steg opp til himmelen, bad han, slik han hadde lovt, sin Far om den hellige ånd, Guds virksomme kraft, og han fikk myndighet til å gjøre bruk av denne ånden. Han ’utøste’ den over sine trofaste disipler på pinsedagen, og han fortsatte deretter å utøse den over dem som vendte seg til Gud gjennom hans Sønn. (Joh 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 7; Apg 1: 4, 5; 2: 1–4, 14–18, 32, 33, 38) Liksom de var blitt døpt i vann,  ble de nå alle «døpt til å være ett legeme» ved én ånd, den hellige ånd. De ble billedlig talt senket ned i den, omtrent som et jernstykke kan bli senket ned i et magnetfelt og derved få magnetisk kraft. (1Kt 12: 12, 13; jf. Mr 1: 8; Apg 1: 5.) Guds ånd hadde riktignok også tidligere virket på disiplene, noe som framgår av at de hadde vært i stand til å drive ut demoner (jf. Mt 12: 28; Mr 3: 14, 15), men nå virket den på dem i forsterket og utvidet grad og på måter som de ikke hadde erfaring med fra før. – Jf. Joh 7: 39.

Som den messianske Konge har Kristus Jesus «visdoms og forstands ånd, råds og veldes ånd, kunnskaps og Jehovas frykts ånd». (Jes 11: 1, 2; 42: 1–4; Mt 12: 18–21) Denne kraft som virker til fremme av rettferdigheten, kommer til uttrykk når han bruker Guds virksomme kraft, eller ånd, til å lede den kristne menighet på jorden – Jesus er jo utnevnt av Gud til å være menighetens Hode, Eier og Herre. (Kol 1: 18; Jud 4) Som en «hjelper» gav nå denne ånden de kristne en utvidet forståelse av Guds vilje og hensikt, og den åpnet også Guds profetiske ord for dem. (1Kt 2: 10–16; Kol 1: 9, 10; He 9: 8–10) De fikk kraft til å tjene som vitner over hele jorden (Lu 24: 49; Apg 1: 8; Ef 3: 5, 6), og de fikk mirakuløse «åndens gaver» som satte dem i stand til å snakke fremmede språk, profetere, helbrede og gjøre andre gjerninger som både ville virke til fremme av deres forkynnelse av det gode budskap og tjene som bevis for at det var Gud som hadde gitt dem deres oppdrag, og som støttet dem. – Ro 15: 18, 19; 1Kt 12: 4–11; 14: 1, 2, 12–16; jf. Jes 59: 21; se GAVER FRA GUD (Åndens gaver).

Som menighetens Tilsynsmann benyttet Jesus ånden i forbindelse med sin ledelse av menigheten – til å overvåke utvelgelsen av menn som skulle utføre spesielle oppdrag og slike som skulle føre tilsyn med og undervise menigheten og ’bringe den i den rette tilstand’. (Apg 13: 2–4; 20: 28; Ef 4: 11, 12) Han benyttet ånden til å anspore sine disipler og også til å holde dem tilbake og lot dem derved forstå hvor de særlig skulle konsentrere seg om å utføre sin tjeneste. (Apg 16: 6–10; 20: 22) Han dyktiggjorde dem også så de kunne medvirke til å skrive ’Kristi brev, innskrevet med Guds ånd på kjøttavler, på menneskers hjerter’. (2Kt 3: 2, 3; 1Te 1: 5) Ånden oppfrisket deres hukommelse, stimulerte deres tenkeevne og gav dem frimodighet til å vitne også for myndighetspersoner, slik det var blitt lovt. – Jf. Mt 10: 18–20; Joh 14: 26; Apg 4: 5–8, 13, 31; 6: 8–10.

Som «levende steiner» ble de bygd opp til et åndelig tempel som var grunnlagt på Kristus, et tempel hvor det skulle frambæres «åndelige ofre» (1Pe 2: 4–6; Ro 15: 15, 16) og synges åndelige sanger (Ef 5: 18, 19), og hvor Gud skulle bo ved ånd. (1Kt 3: 16; 6: 19, 20; Ef 2: 20–22; jf. Hag 2: 5.) Guds ånd er en uhyre sterktvirkende forenende kraft, og så lenge de kristne lot den virke fritt blant dem, ble de forent i fredens bånd, i kjærlighet og hengivenhet til Gud, til hans Sønn og til hverandre. (Ef 4: 3–6; 1Jo 3: 23, 24; 4: 12, 13; jf. 1Kr 12: 18.) Ånden gav dem ikke håndverksmessige ferdigheter, slik den hadde gjort med Besalel og andre som oppførte materielle byggverk og lagde det utstyret som hørte med til dem, men den gjorde dem skikket til å ta seg av åndelige oppgaver – til å undervise og veilede og tjene som hyrder. Det åndelige tempel de utgjorde, skulle være prydet med Guds ånds vakre frukt, som blant annet er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro», og denne «frukt» var et avgjørende bevis for at Guds ånd virket i og blant dem. (Ga 5: 22, 23; jf. Lu 10: 21; Ro 14: 17.) Dette var den grunnleggende og primære betingelse for at det skulle kunne være god orden og god ledelse i menigheten. (Ga 5: 24–26; 6: 1; Apg 6: 1–7; jf. Ese 36: 26, 27.) De kristne underkastet seg «åndens lov», som virket sterkt til fremme av rettferdighet og hjalp dem til å unngå det syndige kjøds gjerninger. (Ro 8: 2; Ga 5: 16–21; Jud 19–21) De støttet seg ikke til kjødelige evner eller til sin kjødelige bakgrunn, men til Guds ånd, som virket på dem. – 1Kt 2: 1–5; Ef 3: 14–17; Flp 3: 1–8.

Når det oppstod viktige spørsmål, virket den hellige ånd som en hjelper som ledet dem til å treffe en avgjørelse, slik det skjedde da det rådet som bestod av apostlene og de eldste i Jerusalem, måtte ta stilling til spørsmålet om omskjærelse. Peter fortalte da at ånden var blitt gitt til uomskårne mennesker «av nasjonene». Paulus og Barnabas fortalte hvordan ånden hadde virket i forbindelse med deres tjeneste blant slike mennesker. Og Jakob, som utvilsomt hadde fått hjelp av den hellige ånd til å huske Skriftens ord, henviste til Amos’ inspirerte profeti om at folk av alle nasjoner skulle bli kalt med Guds navn. Guds hellige ånds påvirkningskraft drev dem derfor i én bestemt retning, og i anerkjennelse av dette skrev apostlene og de eldste følgende i det brevet hvor de redegjorde for sin avgjørelse: «Den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, bortsett fra disse nødvendige ting.» – Apg 15: 1–29.

Salver, avler, gir ’åndelig liv’. Akkurat som Gud hadde salvet Jesus med sin hellige ånd i forbindelse med Jesu dåp (Mr 1: 10; Lu 3: 22;  4: 18; Apg 10: 38), salvet han nå også Jesu disipler. Denne salvingen med ånden var et ’pant’ for dem på den himmelske arven de nå var blitt kalt til (2Kt 1: 21, 22; 5: 1, 5; Ef 1: 13, 14), og den vitnet for dem om at de var blitt ’avlet’, eller frambrakt, av Gud til å være hans sønner og ha løfte om liv som åndeskapninger i himmelen. (Joh 3: 5–8; Ro 8: 14–17, 23; Tit 3: 5; He 6: 4, 5) De ble gjort rene, de ble helliget og erklært rettferdige «i vår Herre Jesu Kristi navn og med vår Guds ånd», den ånd som hadde satt Jesus i stand til å tilveiebringe gjenløsningsofferet og bli Guds øversteprest. – 1Kt 6: 11; 2Te 2: 13; He 9: 14; 1Pe 1: 1, 2.

På grunn av dette himmelske kall og denne himmelske arv hadde Jesu åndssalvede disipler et åndelig liv selv om de fremdeles levde på jorden som ufullkomne, kjødelige skapninger. Det var åpenbart dette apostelen Paulus hentydet til da han trakk en sammenligning mellom jordiske fedre og Jehova Gud, «vårt åndelige livs Far [bokst.: «åndenes Far»]». (He 12: 9; jf. v. 23.) Kristi medarvinger skal bli oppreist fra de døde i et åndelig legeme og bære bildet av den himmelske Kristus. De må derfor leve på jorden som «én ånd» i forening med ham som er deres Hode, og ikke la seg styre av sitt kjøds lyster eller umoralske tendenser, noe som til og med kanskje kunne føre til at de ble «ett kjød» med en skjøge. – 1Kt 6: 15–18; 15: 44–49; Ro 8: 5–17.

Hvordan det er mulig å få og beholde Guds ånd. Den hellige ånd er Guds «frie gave» som han med glede gir dem som oppriktig søker den og ber ham om å få den. (Apg 2: 38; Lu 11: 9–13) Det gjelder først og fremst å ha en rett hjertetilstand (Apg 15: 8), men det er også viktig å ha kjennskap til Guds krav og rette seg etter dem. (Jf. Apg 5: 32; 19: 2–6.) Kristne som har fått Guds ånd, må ikke ’bedrøve’ ånden ved å ringeakte den (Ef 4: 30; jf. Jes 63: 10), noe de ville gjøre hvis de fulgte en handlemåte som er i strid med dens ledelse, lot sitt hjerte være opptatt av andre mål enn det ånden driver dem mot, og forkastet Guds inspirerte Ord og dets veiledning. (Apg 7: 51–53; 1Te 4: 8; jf. Jes 30: 1, 2.) Ved å opptre på en hyklersk måte kan man «drive falskt spill» overfor den hellige ånd, som Jesus benytter til å lede menigheten, og de som på denne måten ’setter Jehovas ånd på prøve’, følger en handlemåte som fører til ulykke. (Apg 5: 1–11; se som en kontrast til dette Ro 9: 1.) Overlagt motstand og opprør mot den tydelige tilkjennegivelse av Guds ånd kan være ensbetydende med bespottelse mot ånden, noe som er en utilgivelig synd. – Mt 12: 31, 32; Mr 3: 29, 30; jf. He 10: 26–31.

Pust; livspust; livskraft. I beretningen om skapelsen av det første mennesket sies det at Gud formet mennesket av støv fra jorden og gikk i gang med å «blåse [form av nafạch] livspust [«-pust»: form av nesjamạh] inn i hans nesebor, og mennesket ble en levende sjel [nẹfesj]». (1Mo 2: 7; se SJEL.) Nẹfesj kan bokstavelig gjengis med «en puster», det vil si «en pustende skapning», enten det nå dreier seg om et menneske eller et dyr. Nesjamạh blir også brukt i betydningen «noe(n) som puster», og blir i denne forbindelse brukt som et synonym til nẹfesj, «sjel». (Jf. 5Mo 20: 16; Jos 10: 39, 40; 11: 11; 1Kg 15: 29.) I 1. Mosebok 2: 7 blir ordet nesjamạh brukt for å vise hvordan Gud fikk Adams kropp til å bli levende, slik at mennesket ble «en levende sjel». Andre skriftsteder viser at dette innebar noe mer enn å sette i gang åndedrettet, det vil si noe mer enn at mennesket begynte å få luft i lungene og puste den ut igjen. I 1. Mosebok 7: 22 sies det for eksempel om den ødeleggelsen som rammet menneskene og dyrene utenfor arken da vannflommen kom: «Alt som hadde livskraftens [«-kraftens»: el. «-åndens» (rụach)] pust [form av nesjamạh] virksom i sine nesebor, ja alt som var på det tørre land, døde.» Nesjamạh, «pust», blir i dette tilfellet direkte forbundet med rụach, som her betegner den ånd, eller livskraft, som er virksom i alle levende skapninger – menneskesjeler og dyresjeler.

I Theological Dictionary of the New Testament (bd. VI, s. 336) sies det: «Pusten kan bare oppfattes gjennom bevegelse [for eksempel det at brystkassen beveger seg, eller at neseborene utvider seg], og den er også et tegn på eller en betingelse for og en opprettholder av liv, som later til å være spesielt forbundet med pusting.» Nesjamạh, pusten, eller åndedrettet, er derfor både et produkt av rụach, livskraften, og et vesentlig middel til å opprettholde denne livskraften i levende skapninger. Vitenskapelige undersøkelser har vist at det er liv til stede i hver eneste av kroppens hundre billioner celler. Milliarder av celler dør hvert minutt, men det dannes hele tiden nye levende celler. Den livskraften som er virksom i alle de levende cellene, er avhengig av det oksygen som ved pustingen blir ført inn i kroppen, og som ved hjelp av blodomløpet blir transportert til alle cellene. Uten oksygen begynner visse celler å dø etter noen minutter, andre etter noe lengre tid. Mennesker kan overleve i noen minutter uten å puste, men hvis de ikke har livskraft i cellene sine, er de så døde at det ikke står i menneskelig makt å gjenopplive dem. I De hebraiske skrifter, som er inspirert  av menneskenes Skaper, blir ordet rụach åpenbart brukt som en betegnelse på denne livskraften som er selve livsprinsippet, mens nesjamạh blir brukt som en betegnelse på pustingen, åndedrettet, som opprettholder livskraften.

Fordi pustingen er uatskillelig forbundet med livet, blir nesjamạh og rụach brukt parallelt i flere skriftsteder. Job gav uttrykk for at han var fast bestemt på å unngå urettferdighet. I den forbindelse brukte han formuleringen «så lenge min pust [form av nesjamạh] ennå er hel inni meg og Guds ånd [werụach] er i mine nesebor». (Job 27: 3–5) Elihu sa: «Hvis han [Gud] samler dennes ånd [form av rụach] og pust [form av nesjamạh] til seg, vil alt kjød utånde sammen og mennesket av jord vende tilbake til støvet.» (Job 34: 14, 15) På lignende måte sies det i Salme 104: 29 om jordens skapninger, både mennesker og dyr: «Hvis du [Gud] tar deres ånd bort, utånder de, og til sitt støv vender de tilbake.» I Jesaja 42: 5 blir Jehova omtalt som «han som brer ut jorden og dens grøde, han som gir pust til folket på den og ånd til dem som vandrer på den». Pusten (nesjamạh) bidrar til å holde dem i live, og ånden (rụach) gir dem energi og er den livskraften som gjør at de er levende skapninger som kan bevege seg, gå og være aktive. (Jf. Apg 17: 28.) De er ikke som de menneskelagde, livløse avgudene som ikke kan puste og bevege seg. – Sl 135: 15, 17; Jer 10: 14; 51: 17; Hab 2: 19.

Selv om begrepene nesjamạh (pust) og rụach (ånd; virksom kraft; livskraft) noen ganger blir brukt parallelt, betyr de ikke helt det samme. «Ånden», rụach, blir riktignok noen ganger omtalt som om den skulle være identisk med pusten eller åndedrettet (nesjamạh), men det skyldes etter alt å dømme ganske enkelt at pustingen er det viktigste synlige tegn på at det er livskraft i et legeme. – Job 9: 18; 19: 17; 27: 3.

I Esekiel 37: 1–10 er det en beskrivelse av et symbolsk syn av en dalslette med tørre ben. Der står det om disse bena at de etter hvert ble samlet og dekket med sener, kjøtt og hud, men at «noen pust [werụach] var det ikke i dem». Esekiel fikk så beskjed om å profetere «for vinden [harụach]» og si: «Kom, du vind, fra de fire vinder [form av rụach], og blås på disse drepte, så de kan bli levende.» At det er tale om fire vinder, viser at vind i dette tilfellet er den rette gjengivelsen av rụach. Når slik «vind», som ganske enkelt er luft i bevegelse, kom inn i neseborene til de døde menneskene i synet, ble den til «pust», som også er luft i bevegelse. På dette punkt i beretningen (v. 10) passer det derfor bedre å gjengi rụach med «pust» enn med «ånd» eller «livskraft». Esekiel kunne også se at legemene begynte å puste, selv om han ikke kunne se den livskraften, eller ånden, som gav legemene energi. Som det framgår av versene 11–14 var dette synet en symbolsk framstilling av en åndelig (ikke bokstavelig) gjenopplivning av israelittene, som i en periode befant seg i en åndelig død tilstand som landflyktige i Babylon. Ettersom de fysisk sett allerede var levende og pustet, er det logisk at rụach blir gjengitt med «ånd» i vers 14, hvor Gud sier at han ville legge ’sin ånd’ i dem slik at de ble levende åndelig talt.

Et lignende symbolsk syn er beskrevet i Åpenbaringen, kapittel 11. Der fortelles det om «to vitner» som blir drept, og det sies at deres lik skulle bli liggende på gaten i tre og en halv dag. Deretter «kom det livsånd [«-ånd»: el. «-pust», pneuma] fra Gud inn i dem, og de reiste seg opp på sine føtter». (Åp 11: 1–11) Også her blir et fysisk forhold benyttet for å illustrere en åndelig gjenopplivning. Det framgår dessuten av dette synet at det greske ordet pneuma, i likhet med det hebraiske ordet rụach, kan betegne den livgivende kraft fra Gud som gjør menneskesjelen, mennesket, levende. Som det står i Jakob 2: 26: «Kroppen er død uten ånd [pneumatos].»

Da Gud skapte mennesket i Eden og blåste «livspust [«-pust»: form av nesjamạh]» inn i hans nesebor, er det derfor klart at han ikke bare fylte menneskets lunger med luft, men at han også fikk livskraften, eller ånden (rụach), til å vitalisere alle cellene i kroppen hans. – 1Mo 2: 7; jf. Sl 104: 30; Apg 17: 25.

Denne livskraften blir ved unnfangelsen ført videre fra foreldre til avkom. Siden denne livskraften i menneskene opprinnelig kommer fra Jehova, som også er Opphavet til forplantningsprosessen, kan man med rette si at man har fått livet av Ham, selv om man ikke har fått det direkte, men indirekte gjennom sine foreldre. – Jf. Job 10: 9–12; Sl 139: 13–16; For 11: 5.

Livskraften, eller ånden, er upersonlig. Som nevnt sies det i Bibelen om rụach, eller livskraften, at den ikke bare finnes i mennesker, men også i dyr. (1Mo 6: 17; 7: 15, 22) Forkynneren 3: 18–22 viser at mennesker dør på samme måte som dyrene, for «de har alle én ånd [werụach], så mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret», i den forstand at livskraften er lik hos mennesker og dyr. Det er derfor klart at «ånden», eller livskraften (rụach), slik ordet blir brukt i denne forbindelse, er upersonlig. Man kan illustrere dette ved å sammenligne den med en annen usynlig kraft, elektrisitet. Med elektrisitet er det mulig å få forskjellige slags apparater og maskiner til å  virke – å få ovner til å frambringe varme, vifter til å frambringe vind, datamaskiner til å løse oppgaver og TV-apparater til å gjengi bilder, stemmer og andre lyder. Men den elektriske strømmen antar aldri noen av de egenskapene som apparatene eller maskinene har.

I Salme 146: 3, 4 står det i tråd med dette at når menneskets ’ånd [form av rụach] farer ut, vender han tilbake til sin jord; på den dagen går hans tanker til grunne’. Den ånd, eller livskraft, som har vært virksom i cellene i et menneskes kropp, beholder ingen av de egenskapene som kjennetegnet disse cellene, for eksempel hjernecellene med deres betydning for tankevirksomheten. Hvis ånden, eller livskraften (rụach; pneuma) ikke hadde vært upersonlig, ville det ha betydd at de barna som ble oppreist fra de døde av profetene Elia og Elisja, fortsatte å ha en bevisst tilværelse et eller annet sted mens de var døde. Det samme ville ha vært tilfellet med Lasarus, som ble oppreist på den fjerde dagen etter at han døde. (1Kg 17: 17–23; 2Kg 4: 32–37; Joh 11: 38–44) Hvis det hadde vært slik, ville det ha vært rimelig at de hadde husket den bevisste tilværelsen de hadde hatt i denne perioden, og at de ville ha fortalt om den etter sin oppstandelse. Det er ikke noe som tyder på at noen av dem gjorde det. De dødes personlighet blir altså ikke bevart i livskraften, eller ånden, som slutter å virke i kroppscellene til dem som dør.

Av Forkynneren 12: 7 framgår det at et menneskes legeme blir til jord igjen når vedkommende dør, og at «ånden vender tilbake til den sanne Gud, som gav den». Den som dør, har aldri vært i himmelen sammen med Gud. Det som «vender tilbake» til Gud, er derfor den livskraften som gjorde det mulig at vedkommende kunne leve.

Rett før Jesus døde, siterte han Davids ord i Salme 31: 5: «I din hånd overgir jeg min ånd.» (Se Lu 23: 46.) Fordi den livskraft, eller ånd, som finnes i menneskene (og dyrene), er upersonlig, må disse ordene bety at Gud ble bedt om å ta vare på, eller verne om, hans livskraft. (Jf. Apg 7: 59.) Det behøver ikke nødvendigvis være slik at det foregår en faktisk og bokstavelig overføring av en form for kraft fra jorden til Guds nærhet i himmelen. Det heter jo at Gud ’kjente duften’ av dyreofre (1Mo 8: 20, 21), selv om slik duft utvilsomt holdt seg innenfor jordens atmosfære. Han kunne derfor også ’samle til seg’ et menneskes ånd, eller livskraft, på en billedlig måte, eller ta imot den som noe som ble overgitt til ham, uten at det fant sted en bokstavelig overføring av livskraft fra jorden. (Job 34: 14; Lu 23: 46) Det å overgi sin ånd til Gud er derfor åpenbart ensbetydende med å sette sitt håp til at Gud en gang i framtiden vil gi en denne livskraften tilbake ved en oppstandelse. – Jf. 4Mo 16: 22; 27: 16; Job 12: 10; Sl 104: 29, 30.

Sinnets drivkraft; den mentale tilbøyelighet som driver en. Både ordet rụach og ordet pneuma blir brukt som en betegnelse på den kraft som får et menneske til å legge for dagen en bestemt holdning, innstilling eller følelse, eller til å utføre bestemte handlinger eller følge en bestemt kurs. Denne kraften i et menneske er i seg selv usynlig, men den frambringer synlige virkninger. Denne bruken av det hebraiske og det greske ordet som blir gjengitt med «ånd», og som i første rekke blir knyttet til pust eller luft i bevegelse, har sine paralleller i norske uttrykksmåter. Vi kan nevne uttrykk som «en broderlig ånd» og «en forsonlig ånd». Angående en gruppe mennesker og den dominerende kraft som driver dem, kan man snakke om «lagånd» eller om at det rår «en god ånd» eller «en dårlig ånd» blant dem. Billedlig talt kan man også snakke om «valgvind» eller om «revolusjonens vind som blåser gjennom et land». Alle disse uttrykkene bringer tanken hen på den usynlige drivkraften som virker i menneskene og får dem til å tale eller handle slik de gjør.

I tråd med dette sies det om Isak og Rebekka at de fikk «en bitter ånd» fordi Esau giftet seg med hetittiske kvinner (1Mo 26: 34, 35), og om kong Akab fortelles det at hans ånd var så bedrøvet at han mistet matlysten. (1Kg 21: 5) En «skinnsykens ånd» kunne få en mann til å mistenke og anklage sin kone for utroskap. – 4Mo 5: 14, 30.

Grunntanken om en kraft som påvirker og driver noen til å handle og tale, ses også i beskrivelsen av Josva som «en mann som det er ånd i» (4Mo 27: 18), og i utsagnet om at Kaleb hadde «en annen ånd» enn flertallet av israelittene, som lot seg skremme av de ti speidernes negative rapport. (4Mo 14: 24) Elia var en mann som viste stor handlekraft i sin nidkjære tjeneste for Gud, og Elisja bad om å få to deler av Elias ånd som Elias etterfølger. (2Kg 2: 9, 15) Døperen Johannes var like handlekraftig og like energisk og ivrig i sin tjeneste som Elia hadde vært, og dette førte til at Johannes hadde sterk innflytelse på sine tilhørere. Det kunne derfor sies om ham at han hadde gått fram «med Elias ånd og kraft». (Lu 1: 17) Salomos rikdom og visdom virket på den annen side så overveldende på dronningen av Saba at det til slutt «ikke var mer ånd i henne» – det hun så og hørte, tok rent pusten  fra henne. (1Kg 10: 4, 5) I samme grunnleggende betydning av ordet kan ens ånd bli «vakt» eller «reise seg» (1Kr 5: 26; Esr 1: 1, 5; Hag 1: 14; jf. For 10: 4), bli «urolig» eller «opprørt» (1Mo 41: 8; Da 2: 1, 3; Joh 13: 21; Apg 17: 16), ’roe seg’ (Dom 8: 3), ’være i trengsel’, ’bli kraftløs’ (Job 7: 11; Sl 142: 2, 3; jf. Joh 11: 33), «livne til» og ’bli styrket’ (1Mo 45: 27, 28; Jes 57: 15, 16; 1Kt 16: 17, 18; 2Kt 7: 13; jf. 2Ko 2: 13).

Hjerte og ånd. Hjertet og ånden blir ofte nevnt i tilknytning til hverandre, noe som tyder på at det er tale om en bestemt forbindelse. Siden det sies om det symbolske hjertet at det er i stand til å tenke og stå bak ens motiver, og at det er nær knyttet til følelser og hengivenhet (se HJERTE), har det uten tvil mye å si for utviklingen av den ånd (den dominerende mentale tilbøyelighet) en legger for dagen. I 2. Mosebok 35: 21 blir hjerte og ånd nevnt parallelt. Det heter der at «alle som ble drevet av sitt hjerte . . . alle som ble tilskyndt av sin ånd», kom med bidrag til arbeidet på tabernaklet. På den annen side sies det om de kanaaneerne som fikk høre om Jehovas kraftige gjerninger til fordel for israelittene, at deres ’hjerter begynte å smelte, og at det ikke steg opp noen ånd i dem’, det vil si at det ikke var noe som drev dem til å ta opp kampen mot israelittene. (Jos 2: 11; 5: 1; jf. Ese 21: 7.) Man kan også finne uttrykk som ’hjertets smerte og åndens sammenbrudd’ (Jes 65: 14) og lignende. (Jf. Sl 34: 18; 143: 4, 7; Ord 15: 13.) Paulus tenkte tydeligvis på den sterke virkningen av sinnets drivkraft da han kom med denne formaningen: «Dere skal bli gjort nye i deres sinns drivkraft [form av pneuma] og ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet.» – Ef 4: 23, 24.

Det blir lagt stor vekt på nødvendigheten av å kunne beherske sin ånd. «Som en gjennombrutt by uten mur er den mann som ikke kan legge bånd på sin ånd.» (Ord 25: 28) En som blir provosert, kan enten handle som tåpen som utålmodig «lar all sin ånd slippe løs», eller som den vise som «holder den i ro til det siste». (Ord 29: 11; jf. 14: 29, 30.) Moses lot seg provosere i urimelig grad da israelittene ved en anledning «gjorde hans ånd bitter», og han «begynte å tale overilt med sine lepper», til skade for seg selv. (Sl 106: 32, 33) Det blir sagt at «den som er sen til vrede, er bedre enn en veldig mann, og den som behersker sin ånd, er bedre enn den som inntar en by». (Ord 16: 32) Ydmykhet er en nødvendig forutsetning i denne forbindelse (Ord 16: 18, 19; For 7: 8, 9), og «den som er ydmyk i ånden, kommer til å vinne ære». (Ord 29: 23) En som har kunnskap og skjelneevne, kan holde seg «kald i sin ånd» og klare å beherske sin tunge. (Ord 17: 27; 15: 4) Jehova «bedømmer ånder» og dømmer dem som ikke ’vokter seg når det gjelder sin ånd’. – Ord 16: 2; Mal 2: 14–16.

En ånd som preger en gruppe. Akkurat som enkeltpersoner kan ha en bestemt ånd, kan også en gruppe mennesker være preget av en bestemt ånd, en dominerende mental tilbøyelighet. (Ga 6: 18; 1Te 5: 23) Den kristne menighet skulle være forent i én og samme ånd; de kristne skulle gjenspeile den ånd som preget deres Hode, Kristus Jesus. – 2Kt 11: 4; Flp 1: 27; jf. 2Kt 12: 18; Flp 2: 19–21.

Paulus omtaler «verdens ånd» som en kontrast til Guds ånd. (1Kt 2: 12) Verden ligger i Guds Motstanders makt (1Jo 5: 19), og dens ånd er derfor preget av tilbøyeligheten til å gi etter for det falne kjøds begjær, for selviskhet, noe som fører til fiendskap mot Gud. (Ef 2: 1–3; Jak 4: 5) Akkurat som blant fortidens troløse israelitter påvirker verdens urene ånd fremdeles mennesker til utukt, enten i fysisk forstand eller i åndelig forstand, og til avgudsdyrkelse. – Ho 4: 12, 13; 5: 4; Sak 13: 2; jf. 2Kt 7: 1.