Det viktigste hebraiske ordet for «år», sjanạh, kommer fra en rot som betyr «å gjenta; å gjøre om igjen», og i likhet med den greske ekvivalenten, eniautọs, overbringer ordet tanken om en tidssyklus. På jorden er det de stadig tilbakevendende årstidene som på en synlig måte markerer årets gang, og årstidene styres av jordens kretsløp rundt solen. Da Skaperen plasserte jorden i dens bane rundt solen med en rotasjonsakse som er skråstilt i forhold til jordbanens plan, ble det mulig å inndele tiden i år. Med utgangspunkt i månens regelmessige faser kan året inndeles i kortere perioder. Disse faktiske forhold er omtalt i begynnelsen av Bibelen. – 1Mo 1: 14–16; 8: 22.

Helt fra begynnelsen av har menneskene benyttet seg av de tidsmålerne som Gud har tilveiebrakt, og inndelt tiden i år som igjen er inndelt i måneder. (1Mo 5: 1–32) De fleste folkeslag i oldtiden delte året inn i 12 månemåneder. Det vanlige måneåret har 354 dager; de enkelte månedene i et slikt år har enten 29 eller 30 dager, avhengig av når nymånen viser seg. Et måneår er derfor omkring 11¹⁄4 dag kortere enn solåret, som er på 365¹⁄4 dag (365 dager, 5 timer, 48 minutter og 46 sekunder).

På Noahs tid. Den første beretningen om hvordan man i oldtiden beregnet lengden av et år, stammer fra Noahs tid. Noah delte åpenbart året inn i 12 måneder på 30 dager hver. I 1. Mosebok 7: 11, 24 og 8: 3–5 framgår det av den «loggboken» Noah førte, at 150 dager svarte til 5 måneder. I denne beretningen nevnes konkret den andre, sjuende og tiende måneden i det året vannflommen kom. Etter den første dagen i den tiende måneden omtales en periode på 40 dager og to perioder på 7 dager hver, til sammen 54 dager. (1Mo 8: 5–12) I beretningen nevnes også en tidsperiode av ubestemt lengde fra ravnen ble sendt ut, og til duen første gang ble sendt ut. (1Mo 8: 6–8) Beretningen omtaler også et annet tidsrom av ukjent lengde etter at duen ble sendt ut for tredje og siste gang. (1Mo 8: 12) I det neste verset omtales den første dagen i den første måneden i det påfølgende året. (1Mo 8: 13) Det fortelles ikke hvilken metode Noah eller de som levde før ham, brukte for å justere et år som bestod av 30 dager lange måneder, i forhold til solåret.

Egypt og Babylon. I oldtidens Egypt var året inndelt i 12 måneder på 30 dager hver, og man føyde til 5 ekstra dager hvert år for å få året til å stemme med solåret. Babylonerne brukte derimot et måneår, men i visse år føyde de til en 13. måned, kalt veadar, for at årstidene skulle passe med de månedene de normalt svarte til. Et slikt år kalles et lunisolarår, eller et bundet måneår, og må naturligvis noen ganger være kortere og andre ganger være lengre enn det egentlige solåret, avhengig av om det består av 12 eller 13 måneder.

Metons syklus. På et tidspunkt utviklet man et system som bestod i å tilføye en  13. skuddårsmåned 7 ganger i løpet av 19 år, noe som gav nesten nøyaktig det samme resultat som 19 solår. Denne syklusen blir gjerne kalt Metons syklus etter den greske matematikeren Meton, som levde på 400-tallet f.v.t.

Hebreerne. Bibelen opplyser ikke om det var dette systemet hebreerne opprinnelig brukte for å få sitt måneår til å passe med solåret. Ettersom betydningen av navnene på deres månemåneder har forbindelse med årstidene, må de på en eller annen måte ha foretatt en slik tilpasning. To ganger i året står solen i senit over ekvator. Da er dag og natt overalt like lange (det er omkring tolv timer dagslys og tolv timer mørke). Disse tidspunktene kalles vår- og høstjevndøgn og inntreffer omkring 21. mars og 23. september ifølge vår kalender. Ved disse jevndøgnene kunne man konstatere om månemånedene var kommet for langt i forhold til de årstidene de hørte sammen med, og om det derfor var nødvendig å føye til en ekstra måned.

I oldtiden regnet man året fra høst til høst, og den første måneden begynte omkring midten av september ifølge vår kalender. Dette stemmer med den jødiske overlevering om at mennesket ble skapt om høsten. Ettersom Bibelens beretning angir Adams alder i år (1Mo 5: 3–5), er det rimelig å anta at man begynte å regne disse årene fra hans skapelse av, og hvis det er riktig at han ble skapt om høsten, kan det til en viss grad forklare hvorfor et nytt år i gammel tid begynte om høsten. Dette passet også godt for folk som var jordbrukere, særlig i de områdene hvor folkeslagene var konsentrert før og umiddelbart etter vannflommen. Året ble avsluttet med den siste innhøstningsperioden og begynte med pløying og såing omkring begynnelsen av oktober ifølge vår kalender.

Et hellig og et verdslig år. Gud endret tidspunktet for når israelittenes år skulle begynne, da Israel gikk ut av Egypt. Da bestemte han at året skulle begynne med vårmåneden abib, eller nisan. (2Mo 12: 1–14; 23: 15) Men israelittenes verdslige år, jordbruksåret, ble fremdeles regnet fra høsten av. I 2. Mosebok 23: 16 blir det sagt at innsamlingshøytiden, som ble feiret i høstmåneden etanim, den sjuende måneden ifølge den hellige kalender, fant sted «ved utgangen av året», og i 2. Mosebok 34: 22 sies det at den fant sted «ved årsskiftet». Det framgår også av bestemmelsene angående jubelårene at disse begynte i høstmåneden etanim. – 3Mo 25: 8–18.

Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus (som levde i det første århundre e.v.t.) fulgte man det hellige året (som begynte om våren) i forbindelse med religiøse høytider, mens man i forbindelse med kjøp og salg og andre hverdagslige gjøremål fortsatte å følge det opprinnelige, verdslige året (som begynte om høsten). (Jewish Antiquities, I, 81 [iii, 3]) Dette dobbeltsystemet med et hellig og et verdslig år gjorde seg spesielt gjeldende i tiden etter at jødene var blitt utfridd fra landflyktigheten i Babylon. Den første dagen i nisan, eller abib, markerte starten på det hellige året, mens den første dagen i tisjri, eller etanim, markerte starten på det verdslige året. I begge tilfeller var det slik at den første måneden ifølge den ene kalenderen tilsvarte den sjuende måneden i den andre kalenderen. – Se KALENDER.

Høytider i løpet av året. Årets høydepunkter var de tre store høytidene som Jehova Gud hadde befalt israelittene å holde: påsken den 14. nisan (etterfulgt av de usyrede brøds høytid), ukehøytiden (pinsen) den 6. sivan og innsamlingshøytiden (etter soningsdagen) den 15.–21. etanim. De usyrede brøds høytid falt sammen med bygghøsten, pinsen med hvetehøsten og innsamlingshøytiden med den generelle innhøstningen ved slutten av jordbruksåret.

Sabbatsår og jubelår. Under lovpakten var hvert sjuende år et sabbatsår med fullstendig hvile for landet. Denne perioden, eller «uken», på sju år ble kalt en ’årssabbat’. (3Mo 25: 2–8) Hvert 50. år var et jubelår med hvile. Da ble alle hebraiske slaver frigitt, og all jord som hørte til en arvelodd, ble gitt tilbake til de opprinnelige eierne. – 3Mo 25: 10–41; se SABBATSÅR.

Beregning av kongers regjeringstid. I babylonernes historiske beretninger var det vanlig å regne kongers regjeringsår som hele år som begynte den 1. nisan. De måneder en konge regjerte før den 1. nisan, ble betraktet som hans tiltredelsesår, men ble regnet med i den forrige kongens hele regjeringsår. Hvis det samme systemet ble fulgt i Juda, noe jødiske overleveringer tyder på, har David og Salomo, som ifølge Bibelen hersket i «førti år», hver hatt en regjeringstid på 40 hele år. – 1Kg 1: 39; 2: 1, 10, 11; 11: 42.

Profetiske år. I profetisk sammenheng brukes ordet «år» ofte i en spesiell betydning om en periode på 360 dager (12 måneder à 30 dager). (Åp 11: 2, 3) Et profetisk år kalles også «en tid» og omtales av og til symbolsk som «en dag». – Åp 12: 6, 14; Ese 4: 5, 6.