Det viktigste hebraiske ordet for «ære» er kavọdh, som bokstavelig betyr «tyngde; det å være tung». (Jf. bruken av beslektede ord i 1Sa 4: 18 og i 2Sa 14: 26.) En person som blir æret, blir altså betraktet som vektig eller betydningsfull. Det greske substantivet timẹ overbringer tanken om «ære», «aktelse», «noe verdifullt». Verbet timạo kan således også bety «sette en pris på» (Mt 27: 9), substantivet timẹ kan bli brukt i betydningen «betaling; verdi» (Mt 27: 6; Apg 4: 34), og adjektivet tịmios kan bety «høyt ansett», «dyrebar» og «edel; kostbar» (Apg 5: 34; 20: 24; 1Kt 3: 12). Også det greske ordet dọksa er ofte oversatt med «ære». – Lu 2: 14; se HERLIGHET.

Jehova Gud og hans Sønn. Som Skaperen og universets Overherre fortjener Jehova Gud å bli vist ære, aktelse og respekt. (1Ti 1: 17; He 3:  3, 4; Åp 4: 9–11) Mennesker kan vise Gud ære ved å gjøre det som behager ham, slik hans Sønn alltid gjorde. (Joh 8: 29, 49) Under lovpakten kunne israelittene ære Jehova Gud ved å frambære det beste de hadde, som ofre til ham. – Ord 3: 9; Mal 1: 6–8.

Guds tjenere får formaningen: «Gjør alt til Guds ære.» (1Kt 10: 31) Når man ærer og lovpriser Gud, blir hans herlighet gjort kjent. Ved å ha en god oppførsel kan man få andre til å ’gi ære til Gud’. (Mt 5: 16; 1Pe 2: 12) Man viser ikke Den Allmektige virkelig ære ved bare formalistisk å overholde gudsdyrkelsens ytre form. Man må også nære sann kjærlighet til Jehovas veier og ha et oppriktig ønske om å gjøre Jehovas vilje. På disse områdene kom jødedommens religiøse ledere på Jesu tid til kort. – Mr 7: 6; Jes 29: 13.

Jesus Kristus foregikk med det fullkomne eksempel når det gjaldt å gi ære til sin Far, idet han plettfritt gjorde Hans vilje i den grad at han gav sitt liv som et offer. (Mt 26: 39; Joh 10: 17, 18) Fordi han med glede gjorde Faderens vilje, æret Faderen ham ved å anerkjenne ham som sin elskede Sønn, som han hadde godkjent. (2Pe 1: 17; Mt 17: 5) Etter at Jesus hadde fullført sitt jordiske livsløp, gav Gud ham mye større ære og verdighet enn han hadde hatt før han ble menneske. (Flp 2: 9–11) Tilfellet med Jesus Kristus illustrerer hvordan Den Høyeste ærer alle dem som ærer Ham, ved å anerkjenne dem som sine godkjente tjenere og velsigne dem i rikt mål. – 1Sa 2: 30.

Ettersom det var Jehova Gud som opphøyde sin Sønn og gav ham en høy stilling, ærer man ikke Faderen hvis man nekter å anerkjenne Jesus Kristus som den udødelige kongenes Konge. Sønnen fortjener ære og lojal støtte fordi han er den han er, og på grunn av det han har utrettet. (Joh 5: 23; 1Ti 6: 15, 16; Åp 5: 11–13) Alle som ønsker å bli æret av Sønnen som hans godkjente disipler, må følge hans eksempel og trofast holde fast ved hans lære. – Ro 2: 7, 10.

Andre som bør vises ære. Selv om det er Jehova Gud og hans Sønn som har krav på den største ære, er det også nødvendig å vise mennesker en viss ære. Barn skal vise foreldrene sine ære ved å være lydige mot dem. (5Mo 5: 16; Ef 6: 1, 2) Hvis man som voksen opplever at ens foreldre lider nød, kan man vise dem ære ved villig å gi dem materiell hjelp. (Mt 15: 4–6; 1Ti 5: 3, 4) En ektemann bør vise sin hustru ære ved å behandle henne kjærlig og med verdighet, mens hustruen bør vise sin mann ære ved å underordne seg under ham og vise ham dyp respekt. (1Pe 3: 1–7) Paulus skrev at eldste som arbeidet hardt i undervisningen, skulle vises «dobbelt ære», noe som tydeligvis kunne innbefatte at man gav dem materiell hjelp. (1Ti 5: 17, 18) Kristne slaver skulle ære sin herre ved respektfullt å utføre de oppgavene de fikk. (1Ti 6: 1, 2) Herskere og andre myndighetspersoner skal vises den ære som de har krav på i kraft av sin stilling. (Ro 13: 7) Alle slags mennesker fortjener å bli vist ære fordi de er en del av Guds skaperverk. – 1Pe 2: 17.

De kristne skal ta ledelsen i å vise hverandre ære. (Ro 12: 10) Dette innbefatter å søke de andres beste framfor å søke sitt eget beste. (1Kt 10: 24) Det innebærer å være villig til å utføre beskjedne oppgaver. (Lu 22: 26; Joh 13: 12–17) Det er mulig å bevare en slik god holdning hvis man alltid har klart for seg at hver enkelt troende er dyrebar i Guds øyne, og at de kristne trenger hverandre, akkurat som hvert enkelt lem på menneskekroppen er avhengig av de andre lemmene. – 1Kt 12: 14–27.

En kristen må passe på at han ikke søker ære fra mennesker, slik noen i det første århundre gjorde. (Joh 12: 42, 43) Både Jesus og apostelen Paulus gikk foran med et godt eksempel ved ikke å søke eller ta imot ære fra mennesker. (Joh 5: 41; 8: 50; 1Te 2: 5, 6) Samtidig som de kristne ikke bør søke å bli æret av andre mennesker, er de med rette opptatt av å fortsette å stå i en ærefull stilling innfor Jehova Gud og hans Sønn. For å klare det må de unngå nedbrytende omgang og motstå det syndige kjøds begjær. Det er bare ved å holde seg moralsk og åndelig ren man kan forbli et kar til et ærefullt formål som Gud kan bruke. (1Te 4: 3–8; 2Ti 2: 20–22; He 13: 4) Dette er virkelig en form for ære som det er verdt å strebe etter.