De hebraiske verbene jarẹʼ (3Mo 19: 30; 26: 2) og ʽarạts (Sl 89: 7; Jes 29: 23; 47: 12) kan overbringe tanken om å ha eller vise ærefrykt. Verbet ʽarạts betegner ofte det å skjelve av frykt, skrekk eller ærefrykt eller forårsake en slik skjelving. – Jes 8: 12; Sl 10: 18; se FRYKT.

Synlige og hørbare vitnesbyrd om Jehovas nærvær fylte iakttakerne med ærefrykt. Da israelittene var samlet ved Sinai-fjellet, så de en mørk sky senke seg over fjellet, ledsaget av torden, lyn og en stadig sterkere lyd av et horn. Hele fjellet ristet, og det steg opp røyk fra det. Denne maktdemonstrasjonen fylte israelittene med frykt; selv Moses skalv. Hensikten med denne manifestasjonen av Jehovas herlighet var å inngi  israelittene en sunn frykt, så de ikke skulle synde. – 2Mo 19: 9, 16–19; 20: 18, 20; He 12: 21.

Syner av Jehovas herlighet hadde en ærefryktinngytende virkning. Den utstrakte flaten i den veldige himmelvognen som Esekiel så, og som Jehovas herlighet lyste over, hadde en glans som ærefryktinngytende is. Den befant seg høyt over hodene på de levende skapningene, som forestilte kjeruber, den var gjennomsiktig, og den var ærefryktinngytende både hva størrelse og utseende angikk. Gjennom den gjennomsiktige flaten kunne Esekiel se noe som lignet en trone av safirstein. Den skikkelsen som satt på tronen, glødet med en gulaktig glans som lignet gløden av elektrum i metallsmelterens ild, og hele veien rundt var det et lignende lysskjær. Dette synet av Jehovas herlighet fikk Esekiel til å falle på sitt ansikt i dyp ærefrykt. – Ese 1: 15–22, 25–28.

Jehova er den eneste man bør nære en så dyp ærefrykt for at man blir tilskyndt til å tilbe ham. (Sl 89: 7; Jes 29: 23) De kristne blir formant til å «yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og ærefrykt [en form av dẹos]». (He 12: 28) Guds tjenere viser en slik ærefrykt ved oppriktig å gå inn for å behage ham, idet de er klar over at han vil kreve alle til regnskap og dømme dem upartisk. – 1Pe 1: 17; Åp 14: 7.

Også enkeltpersoner og nasjoner kan til tider, bevisst eller ubevisst, inngi andre en følelse av ærefrykt. Den sjulamittiske piken gjorde for eksempel et så dypt inntrykk på kong Salomo at han sa at hun var like ærefryktinngytende som tropper samlet rundt bannere, klare til kamp. I Høysangen 6: 4, 10 er ordet «ærefryktinngytende» en oversettelse av det hebraiske ordet ʼajọm. Den kaldeiske nasjon var «fryktinngytende» (ʼajọm) når den drog ut i krig. (Hab 1: 6, 7) Gjennom Jesaja ble Babylon profetisk oppfordret til å benytte sine trylleformularer og trolldomskunster for å slå alle angripere med ærefrykt og derved prøve å unngå å bli rammet av ulykke. Men alle bestrebelser på å forhindre at byen ble erobret, ville slå feil. (Jes 47: 12–15) Babylon skulle bli inntatt av perseren Kyros’ hær. – Jes 44: 24 til 45: 2.

Moses virket ærefryktinngytende (hebr. morạʼ ) på israelittene på grunn av den måten Jehova brukte ham på. (5Mo 34: 10, 12; 2Mo 19: 9) De som hadde tro, nærte en sunn frykt for Moses’ myndighet. De forstod at Gud talte gjennom ham. Israelittene skulle også ha ærefrykt for Jehovas helligdom. (3Mo 19: 30; 26: 2) Dette innebar at de skulle ha stor ærbødighet for helligdommen, tilbe Jehova i overensstemmelse med de retningslinjer han hadde gitt, og leve i harmoni med alle hans bud.