Ordet «øst» er i De hebraiske skrifter oversatt fra mizrạch, som bokstavelig betyr «soloppgang» (5Mo 3: 27; 1Kr 4: 39), og fra substantiver som er avledet av verbet qadhạm, som betyr «å være foran». (Ese 48: 2) Når hebreerne skulle bestemme retningen, var det vanlig at de stilte seg med ansiktet mot den oppgående solen, slik at øst lå foran dem, vest bak dem, nord til venstre og sør til høyre.

I noen tilfeller ble ordet qẹdhem brukt om en generelt sett østlig retning, som i 1. Mosebok 11: 2. I andre tilfeller betydde det «øst» i forhold til noe annet, som i 4. Mosebok 34: 11, hvor uttrykket «øst for Ajin» er brukt. Det ble også brukt om det området som lå øst og nordøst for Israel, og som omfattet Moab og Ammon, Den arabiske ørken, Babylonia, Persia, Assyria og Armenia.

De forskjellige folkeslagene som bodde i de landene som hørte inn under betegnelsen «Østen», ble omtalt som «Østens sønner». Om Job ble det sagt at han var den største av alle «orientalerne», eller «Østens sønner». (Job 1: 3; se NW, fotn.) Han bodde i dette området i øst. Da Jakob drog til Mesopotamia for å finne seg en hustru, drog han til «orientalernes land», eller til «Østens sønners land». (1Mo 29: 1; se NW, fotn.) De folkene som bodde like øst for Israel, ble også kalt «Østens sønner», eller ’østerlendinger’, blant annet i Dommerne 6: 3 (se NW, fotn.) og 8: 10.

I Palestina var østavinden en varm vind som kom fra ørkenområdene i øst og ødela vegetasjonen. (Ese 19: 12) Det er bakgrunnen for uttrykket å «fylle sin buk med østavinden». – Job 15: 2.

Tabernaklet, Salomos tempel og Serubabels tempel og også det andre templet slik det var ombygd av Herodes, lå alle med forsiden mot øst. (4Mo 3: 38) Templet i Esekiels syn lå også med forsiden mot øst. (Ese 47: 1) Det kunne derfor forventes at Jehova og Kristus ville komme til templet østfra.

I Jesaja 46: 11 sies det at perserkongen Kyros kommer fra «Østen» (EN, NB), fra «øst» (NO) eller fra «soloppgangen» (NV). I Daniel 11: 44 står det om meldinger som skulle komme fra «Østen» (EN, NB), fra «øst» (NO) eller, bokstavelig oversatt, fra «soloppgangen» (NV; hebr. mizrạch). Og i Åpenbaringsboken blir Dareios og Kyros brukt som profetiske forbilder på «kongene fra solens oppgang» i forbindelse med at den symbolske elven Eufrat tørker bort før dommen over Babylon den store blir fullbyrdet. – Åp 16: 12, 19.

De astrologene som kom for å besøke Jesus en tid etter at han var født, kom fra traktene omkring Babylon, fra «østlige områder». (Mt 2: 1) Beretningen sier ordrett at de sa at de hadde sett hans stjerne «i øst», eller «i Østen». Det greske ordet som er brukt her, er anatolei, et ord som bokstavelig betyr «(sol)oppgang» og noen ganger er oversatt med «øst», men som i bestemt form også kan gjengis med «Østen». Astrologene mente ikke at de hadde sett stjernen «i øst», «på østhimmelen», slik man kan få inntrykk av i noen bibeloversettelser, men at de hadde sett den «fra Østen», da de selv var i Østen. – Mt 2: 2; se NW, fotn.