(Ạbba).

Det arameiske ordet ʼabbạʼ svarer til den emfatiske eller bestemte formen av ordet ʼav og betyr «faren» eller «(du) far!» Det var et uttrykk barn brukte når de tiltalte sin far, og det uttrykker noe av den samme fortrolighet som  ordet «pappa», men beholder samtidig det verdige preg som ordet «far» har. Uttrykket er både uformelt og respektfullt. Det var ikke en tittel, men snarere en tiltaleform som uttrykte ømhet og hengivenhet, og det var et av de første ordene små barn lærte å si.

Dette arameiske ordet forekommer tre ganger i Bibelens greske grunntekst, hver gang i transkribert form. De fleste bibeloversettelser gjengir det også i transkribert form. I alle tre tilfellene står det umiddelbart etterpå ho patẹr på gresk, som bokstavelig betyr «faren», eller, brukt som tiltale, «(du) far!» Det brukes hver gang om den himmelske Far, Jehova.

Ifølge Markus’ beretning brukte Jesus dette uttrykket da han bad til Jehova Gud i Getsemane like før sin død, idet han sa: «Abba, Far, alt er mulig for deg; ta dette beger fra meg. Likevel – ikke hva jeg vil, men hva du vil.» (Mr 14: 36) Dette er en sønns inderlige anmodning til en elsket far, straks etterfulgt av en forsikring om at han under alle omstendigheter ville forbli lydig.

De to andre stedene ordet forekommer, er i Paulus’ brev, i Romerne 8: 15 og i Galaterne 4: 6. Begge stedene brukes ordet i forbindelse med kristne som er kalt til å være åndsavlede sønner av Gud, og det vitner om hvilket fortrolig forhold de står i til sin Far. Selv om de er «slaver for Gud» og «kjøpt for en pris», er de også sønner i en kjærlig Fars hus, og deres Herre, Jesus, sørger ved hjelp av den hellige ånd for at de på en tydelig måte blir gjort oppmerksom på denne stillingen. – Ro 6: 22; 1Kt 7: 23; Ro 8: 15; Ga 4: 6.

Noen mener at bruken av ʼAbbạʼ og «Far» side om side ikke bare skal oppfattes som en oversettelse fra arameisk til gresk, men at det er et uttrykk for barnets tillit og underdanighet, etterfulgt av en moden erkjennelse av sønneforholdet og det ansvar det medfører. Disse skriftstedene synes å vise at de kristne på apostlenes tid brukte uttrykket ʼAbbạʼ i sine bønner til Gud.

I de første århundrene e.v.t. ble ordet ʼAbbạʼ etter hvert anvendt som ærestittel på de jødiske rabbinere, og slik forekommer det i den babylonske talmud. (Berakhot 16b) Den som virket som viseordfører for det jødiske Sanhedrinet, bar allerede tittelen ʼAv, Sanhedrinets Far. Senere ble tittelen også anvendt på biskopene i de koptiske, etiopiske og syriske kirker, og særlig på biskopen av Alexandria, som derved ble «far» eller «pave» for hele den delen av den østlige kirke. De norske ordene «abbed» og «abbedi» er avledet av det arameiske ʼabbạʼ. Hieronymus, som utarbeidet den latinske oversettelsen Vulgata, gjorde innsigelser mot at tittelen «abbed» ble anvendt på katolske munker på hans tid. Han begrunnet det med at det var en overtredelse av Jesu bud i Matteus 23: 9: «Dessuten skal dere ikke kalle noen på jorden deres far, for én er deres Far, den himmelske.»