(Ạbihu) [han er far].

En av Arons fire sønner med hans hustru, Elisjeba; bror til Nadab, Eleasar og Itamar. (2Mo 6: 23; 1Kr 6: 3; 24: 1) Abihu, som var født i Egypt som Arons andre sønn, må ha vært en voksen mann da israelittene drog ut av Egypt, idet hans far på det tidspunktet var 83 år gammel. – 4Mo 33: 39.

Nadab og Abihu, de eldste sønnene, fikk lov av Jehova til å følge med sin far og 70 av Israels eldste et stykke opp på Sinai-fjellet, hvor de på avstand fikk se et storslått syn av Guds herlighet. (2Mo 24: 1, 9–11) Jehova viste Arons sønner ære, idet han utnevnte dem til å tjene som prester sammen med deres far, øverstepresten, og bestemte at Arons etterfølger skulle utvelges blant dem. De skulle bære prestekjortler og hodeplagg «til ære og pryd». Moses skulle «salve dem og fylle deres hånd med makt og hellige dem» til deres tjeneste for Gud. (2Mo 28: 1, 40–43) Prestedømmet skulle tilhøre dem «som en forskrift til uavgrenset tid». – 2Mo 29: 8, 9.

Deretter ble de stadig nevnt i forbindelse med Guds veiledning angående prestedømmet og prestenes oppgaver. (2Mo 29: 10–46; 30: 26–38) Dessuten understreket Gud kraftig både overfor dem og overfor hele nasjonen hvor viktig det var å vise respekt for de hellige ting som var forbundet med tilbedelsen av ham, deriblant røkelsesalteret og de redskapene som ble brukt i forbindelse med det. Deres liv avhang av at de viste respekt for Guds forordninger.

Et år etter utgangen av Egypt var tiden inne til at tabernaklet skulle settes opp og prestene innsettes (1512 f.v.t.). Hele nasjonen samlet seg foran inngangen til møteteltet for å overvære innsettelsesseremoniene, og de så Aron og Abihu og hans brødre, nyvasket og med turban på hodet, bli salvet som Guds prester som skulle representere nasjonen overfor Ham. Deretter ble de nyinnsatte prestene værende ved inngangen til møteteltet i sju dager til innsettelsesdagene var til ende, slik at de, som Moses sa, kunne få ’fylt sin hånd med makt’. «Og Aron og hans sønner gikk i gang med å gjøre alt det som Jehova hadde befalt ved Moses.» – 3Mo 8: 1–3, 13–36.

På den åttende dagen begynte Aron å gjøre tjeneste, og Abihu og hans brødre hjalp til. (3Mo 9: 1–24) De ble vitne til den storslåtte tilkjennegivelsen av Guds nærvær. Men åpenbart før dagen var omme, «tok Arons sønner Nadab og Abihu opp hvert sitt fyrfat og kom med dem og hadde ild i dem og la røkelse på den, og de begynte å frambære ulovlig ild for Jehovas ansikt, noe han ikke hadde foreskrevet dem. Da gikk en ild ut framfor Jehova og fortærte dem, slik at de døde  framfor Jehova». (3Mo 10: 1, 2) På Moses’ befaling bar Arons fettere likene utenfor leiren. Aron og hans gjenlevende sønner fikk beskjed av Gud om ikke å vise tegn på sorg over at Nadab og Abihu på denne måten var blitt fjernet fra menigheten. – 3Mo 10: 4–7.

Umiddelbart etterpå advarte Gud Aron og hans sønner mot å bruke rusdrikk når de skulle tjene i tabernaklet, ’for at de ikke skulle dø’. I en kommentar til vers 9 sier The Pentateuch and Haftorahs: «Rabbinerne forbandt hendelsen med Nadab og Abihu med dette forbudet mot å innta rusdrikk før man gjorde tjeneste i helligdommen.» (Redigert av J.H. Hertz, London 1972, s. 446.) Det er således mulig at den alvorlige synden de gjorde seg skyldig i, ble begått under påvirkning av alkohol, men den egentlige årsaken til at de måtte dø, var at de overtrådte Guds bud i forbindelse med den rene tilbedelse ved å frambære «ulovlig ild . . . , noe han ikke hadde foreskrevet dem».

Abihu ble høyt æret av Gud og hadde en meget fremtredende stilling i nasjonen. Men fordi han enten ble ærgjerrig, fikk for høye tanker om seg selv eller betraktet Guds veiledning som uvesentlig, ble hans privilegier kortvarige, og han døde barnløs. – 4Mo 3: 2–4; 26: 60, 61; 1Kr 24: 1, 2.