Slik disse ordene er brukt i Bibelen (NV), sikter de til administrative framgangsmåter eller tilsynsordninger i forbindelse med ivaretagelsen av et ansvar eller bestrebelsene for å nå et bestemt mål.

Det hebraiske ordet som er oversatt med ’forvaltning’ i 1. Krønikebok 26: 30, pequddạh, er avledet av roten paqạdh, som betyr «besøke; vende oppmerksomheten mot». (Rut 1: 6, NW, fotn.) Ordet er også gjengitt med «varetekt» og «tilsyn». – 2Kr 24: 11; 4Mo 3: 32; jf. 2Kg 11: 18, NW, fotn.; se TILSYNSMANN.

Allerede ved begynnelsen av menneskehetens historie gav Gud det fullkomne menneske myndighet til å ta hånd om jorden og til å rå over dyrene. (1Mo 1: 26–28) Etter at menneskene hadde gjort opprør, og særlig i tiden etter vannflommen, vokste det fram et patriarkalsk administrasjonssystem som med tiden ble svært vanlig. Patriarkene tok hånd om familiens anliggender, forvaltet dens eiendom og håndhevet dens normer for oppførsel.

Den måten Moses håndterte Israels nasjonale anliggender på i overensstemmelse med Guds vilje i løpet av den 40-årige ørkenvandringen, blant annet ved å delegere myndighet til pålitelige underordnede, utgjør et eksempel på god administrering. (2Mo 18: 19–26) Innen presteskapet hvilte det administrative ansvaret først og fremst på øverstepresten (4Mo 3: 5–10), men andre fikk tilsynsoppgaver i forbindelse med bestemte sider ved tjenesten. (4Mo 3: 25, 26, 30–32, 36, 37; 4: 16) I tiden etter at israelittene var kommet inn i det lovte land, ble nasjonen ledet av dommere som hadde Guds støtte. – Dom 2: 16, 18; Ru 1: 1.

Da kongedømmet ble innført i Israel, tok en mer fullstendig statsforvaltning form. Under kong David var myndighetsstrukturen nokså kompleks, med embetsmenn som stod umiddelbart under kongen, og oppsynsmenn som var satt over avdelinger rundt om i landet. (1Kr 26: 29–32; 27: 1, 16–22, 25–34) Presteskapet ble også omhyggelig organisert i Davids regjeringstid. Noen ble tilsynsmenn for arbeidet ved tabernaklet; andre tjente som oppsynsmenn, dommere, portvakter, sangere og musikere. De prestene som skulle forestå tjenesten ved tabernaklet, ble organisert i 24 avdelinger. (1Kr 23: 1–5; 24: 1–19) Salomo utbygde statsforvaltningen enda mer, og den måten byggingen av templet ble gjennomført på, utgjør et utmerket eksempel på god administrering. – 1Kg 4: 1–7, 26, 27; 5: 13–18.

Også andre nasjoner utviklet en kompleks statsforvaltning, noe som framgår av listen over forskjellige klasser av embetsmenn som kong Nebukadnesar samlet til innvielsen av sin billedstøtte av gull. (Da 3: 2, 3) Daniel ble ’gjort til hersker’ (aram. sjelẹt) over provinsen Babylon, og under ham ble Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego satt over «forvaltningen» (aram. ʽavidhạh) av provinsen. – Da 2: 48, 49.

De kristne greske skrifter kommer ofte inn på rett bruk av den myndighet og det ansvar som påhviler dem som er betrodd å forestå anvendelsen og gjennomføringen av Guds åpenbarte vilje blant hans folk. I den forbindelse refereres det til en forvaltergjerning og en gjerning som tilsynsmann. (Lu 16: 2–4; 1Kt 9: 17; Ef 3: 2; Kol 1: 25; Tit 1: 7) Det blir vist at ansvaret overfor Gud er av største betydning (Sl 109: 8; Apg 1: 20), men det blir også lagt stor vekt på at det skal tas hensyn til dem som tjener under en slik administrasjon. – 1Pe 4: 10; se FORVALTER.

Hva er den «administrasjon» som Gud har benyttet siden år 33?

I sin ufortjente godhet satte Gud seg fore å benytte «en administrasjon [gr. oikonomịan, bokst.: «husholdning»] ved de fastsatte tiders fulle mål, nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus, det i himlene og det på jorden». (Ef 1: 10; jf. Lu 12: 42, NW, fotn.) Hensikten med denne ’administrasjonen’, eller administrative framgangsmåten, som Gud har benyttet siden pinsedagen i år 33, er å forene alle hans fornuftutstyrte skapninger. Det første stadiet i Guds «administrasjon» er innsamlingen av «det i himlene», det som gjøres for å berede menigheten av arvinger til Riket, de som får liv i himmelen under det åndelige Hode, Jesus Kristus. (Ro 8: 16, 17; Ef 1: 11; 1Pe 1: 4) Det andre stadiet i denne ’administrasjonen’ er innsamlingen av «det på jorden», det som gjøres for å berede dem som skal få leve i et paradis på jorden. – Joh 10: 16; Åp 7: 9, 10; 21: 3, 4.