(Adọnja) [Jehova er Herre].

1. Davids fjerde sønn, født av Haggit i Hebron. – 2Sa 3: 4, 5.

Selv om Adonja ikke hadde samme mor som Absalom, lignet han ham i den forstand at han var «meget vakker av skikkelse» og var svært ærgjerrig. (1Kg 1: 5, 6; jf. 2Sa 14: 25; 15: 1.) Han trer i forgrunnen i den bibelske beretning i forbindelse med de siste årene av Davids liv. Til tross for Jehovas erklæring om at det var Salomo som skulle arve kongedømmet (1Kr 22: 9, 10), begynte Adonja skrytende å hevde at det var han selv som skulle bli Israels neste konge. Amnon og Absalom, og trolig også Kilab, var døde, så Adonja gjorde utvilsomt krav på tronen på bakgrunn av at han var kongens eldste sønn. I likhet med Absalom viste han tydelig hvilke hensikter han hadde, men ble ikke tilrettevist av sin far. Han skaffet seg tilhengere ved å sikre seg støtte fra hærens øverste leder, Joab, og øverstepresten, Abjatar. (1Kg 1: 5–8) Deretter holdt han en offerfest i nærheten av En-Rogel, ikke langt fra Jerusalem, og inviterte de fleste ved hoffet, men ikke Salomo, profeten Natan og Benaja. Det var  tydelig at han hadde til hensikt å la seg utrope til konge. – 1Kg 1: 9, 10, 25.

Profeten Natan grep straks inn for å forpurre Adonjas planer. Han rådde Salomos mor, Batseba, til å minne David om at han hadde sverget på at det var Salomo som skulle bli konge. Natan kom inn til kongen like etter Batseba og bekreftet hennes ord og gjorde ham oppmerksom på alvoret i situasjonen. Han gav faktisk også uttrykk for mistanke om at David hadde handlet bak sine nærmestes rygg. (1Kg 1: 11–27) Dette ansporet den gamle kongen til handling, og han gav straks ordre om at Salomo øyeblikkelig skulle bli salvet til medregent og tronarving. Da dette skjedde, ble det slik jubel og slikt oppstyr blant folket at det hørtes ved Adonjas gjestebud. Her dukket det snart opp en løper, presten Abjatars sønn, med den foruroligende nyhet at David hadde utropt Salomo til konge. Adonjas tilhengere forsvant straks til alle kanter, og selv søkte Adonja tilflukt i tabernaklets forgård. Salomo gav ham så amnesti på betingelse av at han fra nå av oppførte seg korrekt. – 1Kg 1: 32–53.

Etter at David var død, gikk imidlertid Adonja til Batseba og fikk henne til å tre fram for Salomo på sine vegne og spørre om han kunne få gifte seg med Abisjag, den unge kvinnen som hadde pleiet David og vært hos ham i hans alderdom. Adonjas uttalelse om at «kongedømmet skulle ha blitt mitt, og det var mot meg hele Israel hadde vendt sitt ansikt, for at jeg skulle bli konge», viser at han mente at han var blitt fravristet noe som egentlig var hans, selv om han gav uttrykk for at han innså at det var Gud som hadde ledet begivenhetene. (1Kg 2: 13–21) Selv om Adonjas forespørsel rett og slett kan ha vært motivert av et ønske om en viss kompensasjon for tapet av kongemakten, tyder den i høy grad på at han fremdeles var fylt av ærgjerrighet, for ifølge orientalsk skikk i oldtiden kunne en konges hustruer og medhustruer utelukkende gis til hans rettmessige etterfølger. (Jf. 2Sa 3: 7; 16: 21.) Det var slik Salomo oppfattet Adonjas anmodning gjennom hans mor, og han gav ordre om at Adonja skulle bli drept, en ordre som straks ble utført av Benaja. – 1Kg 2: 22–25.

2. En levitt som ble sendt ut av Jehosjafat for å undervise i Judas byer. – 2Kr 17: 7–9.

3. Et av «folkets overhoder», omtalt i Nehemjas bok. En av hans etterkommere – eventuelt han selv – var, sammen med noen fyrster og levitter, med på å bevitne med segl den ’bindende avtalen’ som de hjemvendte israelittene inngikk på Nehemjas og Esras tid. (Ne 9: 38; 10: 1, 14, 16) Noen mener at han er identisk med den Adonikam som er omtalt i Esra 2: 13, som hadde 666 etterkommere som vendte tilbake fra Babylon sammen med Serubabel i 537 f.v.t. En sammenligning av navnene på dem som ifølge Nehemja 10 satte segl på resolusjonen på vegne av folket, og navnene på dem som i Esra 2 er oppført som overhoder for de landflyktige som vendte tilbake, synes å bekrefte dette.