Det å anta eller anerkjenne en som ikke er ens biologiske barn, som sin sønn eller datter. Det greske ordet som er oversatt med «adopsjon som sønner» (huiothesịa), er et juridisk uttrykk som bokstavelig betyr «det å sette som sønn». – Jf. Ro 8: 15, NW, fotn.

De hebraiske skrifter omhandler ikke adopsjon fra en juridisk synsvinkel, men tanken om adopsjon forekommer flere steder. Før Ismael og Isak ble født, betraktet øyensynlig Abraham sin slave Elieser iallfall som aktuell for å bli noe i retning av en adoptivsønn; han trodde at det var Elieser som skulle arve hans hus. (1Mo 15: 2–4) Adopsjon av slaver var lenge en utbredt skikk i Midtøsten, og adopterte slaver hadde arverett, dog ikke framfor de biologiske barna.

Både Rakel og Lea betraktet de sønnene som Jakob fikk med tjenestepikene deres, som sine egne, som ’født på deres knær’. (1Mo 30: 3–8, 12, 13, 24) Disse barna var arvinger på lik linje med dem som Jakobs ektehustruer selv fødte. Jakob var deres biologiske far, og i og med at slavekvinnene var Rakels og Leas eiendom, hadde Rakel og Lea eiendomsretten til disse barna.

Moses ble som barn adoptert av faraos datter. (2Mo 2: 5–10) Ettersom menn og kvinner hadde like rettigheter etter egyptisk lov, kunne faraos datter benytte seg av retten til å adoptere barn.

Adopsjon var øyensynlig ikke særlig utbredt i Israels nasjon. Loven om svogerekteskap eliminerte nok for en stor del et av de viktigste motivene for å adoptere barn, nemlig ønsket om å føre slektens navn videre. – 5Mo 25: 5, 6.

I kristen forstand. I De kristne greske skrifter blir uttrykket adopsjon brukt flere steder av apostelen Paulus i forbindelse med den nye stilling som de som blir kalt og utvalgt av Gud, kommer i. Som etterkommere av den ufullkomne Adam er disse født inn i slaveri under synden og står i utgangspunktet ikke i noe sønneforhold til Gud. Ved at de blir kjøpt ved hjelp av Kristus Jesus, blir de adoptert som sønner og blir også arvinger sammen med Kristus, Guds enbårne Sønn. (Ga 4: 1–7; Ro 8: 14–17) De kommer ikke inn i et slikt sønneforhold på naturlig vis, men ved at Gud velger dem ut i samsvar med sin  vilje. (Ef 1: 5) Selv om de blir regnet som Guds barn, eller sønner, allerede fra det øyeblikk da Gud avler dem med sin ånd (1Jo 3: 1; Joh 1: 12, 13), må de være trofaste helt til enden for å få del i alt det dette privilegiet innebærer, idet de blir Guds åndesønner. (Ro 8: 17; Åp 21: 7) Paulus sier derfor at de ’ivrig venter på adopsjon som sønner, utfrielsen fra sine legemer ved en løsepenge’. – Ro 8: 23.

Ved at de blir adoptert, blir de frigjort fra ’en trelldoms ånd, som vekker frykt’, og oppnår i stedet en slik tillit som kjennetegner sønner. De får et håp om en himmelsk arv, et håp som de får visshet om gjennom Guds ånds vitnesbyrd. Adopsjonen minner samtidig disse sønnene om at det at de er i en slik stilling, skyldes at Gud i sin ufortjente godhet har utvalgt dem, ikke at de har noen nedarvet rett til dette. – Ro 8: 15, 16; Ga 4: 5–7.

I Romerne 9: 4 sier Paulus om de kjødelige israelitter: «Dem tilhører adopsjonen som sønner, foruten herligheten og paktene og givningen av Loven.» Dette hentyder tydeligvis til den helt spesielle stilling Israels nasjon stod i mens den var Guds paktsfolk. I tråd med dette kalte Gud av og til Israel «min sønn». (2Mo 4: 22, 23; 5Mo 14: 1, 2; Jes 43: 6; Jer 31: 9; Ho 1: 10; 11: 1; jf. Joh 8: 41.) Et virkelig sønneforhold ble imidlertid først mulig da gjenløsningen var tilveiebrakt gjennom Kristus Jesus, og fordret at man anerkjente den ordning Gud hadde truffet, og viste tro på den. – Joh 1: 12, 13; Ga 4: 4, 5; 2Kt 6: 16–18.