De tynne, beskyttende dekkbladene eller skallene rundt kjernene på kornsorter som bygg og hvete. Agner er bare omtalt i billedlige beskrivelser i Bibelen, men det som sies, kaster lys over de treskemetodene som var vanlige i oldtiden. Etter innhøstningen hadde ikke de uspiselige dekkbladene rundt det verdifulle kornet noen verdi lenger. De ble derfor et passende symbol på noe lett, verdiløst og uønsket, noe man skulle skille fra det gode og kvitte seg med.

Først, under treskingen, ble agnene løsnet fra kjernene. Deretter ble kornet kastet opp i luften, slik at de lette agnene ble ført bort av vinden omtrent som støv. (Se KORNKASTING.) Dette illustrerer godt både hvordan Jehova Gud fjerner frafalne fra sitt folk, og hvordan han kvitter seg med onde mennesker og med nasjoner som er i opposisjon til ham. (Job 21: 18; Sl 1: 4; 35: 5; Jes 17: 13; 29: 5; 41: 15; Ho 13: 3) Guds rike skal knuse sine fiender til så små partikler at vinden lett fører dem bort, lik agner. – Da 2: 35.

De verdiløse agnene ble ofte samlet og brent for at de ikke skulle blåse tilbake og forurense kornhaugene. Døperen Johannes forutsier at onde mennesker som utøver falsk religion, skal bli tilintetgjort på lignende måte, som ved ild. Treskeren, Jesus Kristus, skal samle inn hveten, men «agnene skal han brenne opp med en ild som ikke kan slokkes». – Mt 3: 7–12; Lu 3: 17; se TRESKING.