[ruinhaug].

I King James Version blir Ai også kalt «Hai», og Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse bruker formen «Ha-ai». I disse navneformene er den hebraiske bestemte artikkelen, som er foranstilt, tatt med. Navnet forekommer også i hunkjønnsformene Ajat og Aija. – Jes 10: 28; Ne 11: 31.

1. En av de kanaaneiske kongebyene, den andre byen som ble inntatt under israelittenes invasjon. Ai lå «like ved Bet-Aven, øst for Betel», og nord for byen lå det en dalslette. (Jos 7: 2; 8: 11, 12) Mikmasj lå øyensynlig sør for byen. – Jes 10: 28.

Kort tid etter at Abraham var kommet til Kanaan, hadde han slått opp teltet sitt «med Betel i  vest og Ai i øst». Han bygde et alter der, og han vendte tilbake dit etter at han hadde vært i Egypt. – 1Mo 12: 8; 13: 3.

I 1473 f.v.t., etter seieren over Jeriko, angrep israelittene Ai med en styrke på bare omkring 3000 mann, ettersom speiderne hadde sagt at innbyggerne ’var få’. (Jos 7: 2, 3) Men på grunn av Akans synd led Israel nederlag. (Jos 7: 4–15) Etter at det var blitt ordnet opp i denne saken, benyttet Josva seg av en krigslist. Han la en mindre styrke i bakhold bak Ai, på vestsiden. Hovedstyrken lot han marsjere opp nord for byen, hvor det var en dal eller en ørkenslette, og herfra forberedte han et frontalangrep på Ai. Etter at Josva og hans hær hadde lokket kongen i Ai og hans menn ut av byen, simulerte de et tilbaketog og flyktet inntil forfølgerne var kommet tilstrekkelig langt bort fra sin befestede by. Da fikk de som lå i bakhold, tegn til å gå til angrep, og byen ble inntatt og stukket i brann. (Jos 8: 1–27) Kongen i Ai ble henrettet, og byen ble gjort til «en ruinhaug [hebr. tel] til uavgrenset tid, til en ødemark til denne dag». – Jos 8: 28.

På Jesajas tid, på 700-tallet f.v.t., var byen (eller kanskje et nærliggende område) bebodd og ville ifølge profetens ord være den første byen som ble inntatt av assyrerkongen når denne marsjerte mot Jerusalem. (Jes 10: 28) Etter landflyktigheten i Babylon vendte også benjaminitter fra Ai tilbake under Serubabels ledelse. – Esr 2: 28; Ne 7: 32; 11: 31.

Ai blir vanligvis stedfestet til Khirbet al-Tell (Horvat al-Tel). I dette navnet er det opprinnelige navnets betydning bevart (al-Tell betyr «haugen», dvs. «ruinhaugen»). Denne ruinhaugen ligger 2,3 km østsørøst for Betel (vår tids Beitin). Utgravninger som ble foretatt i 1933–35 og i 1964–72, tyder imidlertid på at det her lå en stor by som ble ødelagt omkring år 2000 f.v.t., og som så var uten innbyggere til omkring 1050 f.v.t. (ifølge arkeologiske dateringsmetoder). På grunn av dette har flere arkeologer forsøkt å omfortolke det Bibelen har å si om Ai. Arkeologen J. Simons reiser imidlertid innvendinger mot at Ai skulle være identisk med Khirbet al-Tell, både på grunn av byens størrelse (Jos 7: 3) og fordi det ikke ligger noen bred dal nord for Khirbet al-Tell (Jos 8: 11), og av andre grunner. (American Journal of Archaeology, juli–september 1947, s. 311) Hvis den arkeologiske dateringen er korrekt, må byens beliggenhet søkes et annet sted. Navnet er ikke i seg selv tilstrekkelig til å identifisere stedet, for ifølge sir Frederic Kenyon er det «et alminnelig fenomen i Palestina at navnet på en ødelagt eller forlatt by overføres til en by i nærheten». – The Bible and Archæology, 1940, s. 190.

2. En by som blir nevnt sammen med Hesjbon i Jeremias profeti mot ammonittene. (Jer 49: 3) Beliggenheten er ukjent.