(Ạkab) [fars bror].

1. Sønn av Omri; konge i det nordlige riket, Israel. Han regjerte i Samaria i 22 år, fra ca. 940 f.v.t. – 1Kg 16: 28, 29.

Tolererer falsk tilbedelse. I forbindelse med den sanne tilbedelse opptrådte Akab verre enn de fleste. Han unnlot ikke bare å sette en stopper for den forkvaklede form for tilbedelse av Jehova som ble utøvd ved hjelp av Jeroboams gullkalver, men han tillot også at Ba’al-dyrkelsen fikk besmitte Israel i en målestokk uten sidestykke som følge av at han tidlig giftet seg med Jesabel, datter av Etba’al, Sidons konge. Josefus siterer en beretning av den klassiske historieskriveren Menander hvor Etba’al omtales som Ithobal, og hvor det sies at han var prest for Astarte før han skaffet seg adgang til tronen ved å myrde kongen. – Against Apion, I, 123 [18].

Under sin hedenske hustrus innflytelse begynte Akab å dyrke Ba’al. Han bygde et tempel for Ba’al og reiste en hellig pæl til ære for Asjera. (1Kg 16: 30–33) Før det var gått lang tid, fantes det 450 profeter for Ba’al og 400 profeter for den hellige pælen, som alle spiste ved Jesabels kongelige bord. (1Kg 18: 19) Jehovas sanne profeter ble drept med sverdet, og det var bare fordi Akabs husholder, Obadja, som var en troens mann, grep inn, at det lyktes noen av dem å unnslippe. Han skjulte 100 av dem i noen huler, hvor de opprettholdt livet på brød og vann. – 1Kg 18: 3, 4, 13; 19: 10.

Fordi Akab hadde vendt seg til Ba’al-dyrkelsen, skulle det komme en alvorlig tørke, og Elia underrettet ham om dette. Ifølge Lukas 4: 25 og Jakob 5: 17 varte tørken i tre år og seks måneder. (1Kg 17: 1; 18: 1) Regnet ville bare komme tilbake på Elias ord, og selv om Akab lette etter ham i alle de omkringliggende landene og rikene, forble Elia utenfor hans rekkevidde inntil tiden var inne. (1Kg 17: 8, 9; 18: 2, 10) Akab forsøkte nå å gi Elia skylden for tørken og hungersnøden, men Elia tilbakeviste anklagen og påpekte at den virkelige årsaken var Ba’al-dyrkelsen, som Akab støttet. En styrkeprøve på Karmel-fjellet viste at Ba’al var en gud som ikke maktet noen ting, og at Jehova var den sanne Gud. Ba’al-profetene ble drept på Elias befaling, og like etterpå gjorde et kraftig regnskyll ende på tørken. (1Kg 18: 17–46) Akab vendte tilbake til Jisre’el og fortalte sin hustru hvordan Elia hadde grepet inn mot Ba’al-dyrkelsen. Jesabel reagerte ved å komme med voldsomme trusler mot Elia, med det resultat at han flyktet til Horeb-fjellet. – 1Kg 19: 1–8.

Byggevirksomhet; seirer over Syria. Det antas at Akab under sin byggevirksomhet blant annet fullførte Samarias festningsverker. Arkeologiske utgravninger viser at de bestod av tre enormt sterke murer oppført med stor håndverksmessig dyktighet. Under utgravingen av palasset ble det avdekket et rektangulært platå på omkring 90 × 180 m omgitt av en fint oppført kvadersteinsmur. Funnene omfatter en mengde elfenbenspaneler til dekorasjon av møbler og vegger, noe som muligens kan settes i forbindelse med Akabs ’elfenbenshus’, som er nevnt i 1. Kongebok 22: 39. – BILDE: bd. 1, s. 948; jf. også Am 3: 15; 6: 4.

Samarias styrke ble snart satt på prøve og byens velstand brakt i fare, idet byen ble beleiret av syrerkongen Ben-Hadad II i spissen for en sammenslutning av 32 konger. Akab bøyde seg først ydmykt for angriperens krav, men etterpå ville han likevel ikke frivillig gå med på at hans palass skulle bli regelrett plyndret. Fredsforhandlingene førte ikke fram. Etter Guds anvisning fulgte Akab så en krigsstrategi som gikk ut på å overraske fienden, noe som førte til at det ble et stort mannefall blant syrerne. Ben-Hadad unnslapp imidlertid. – 1Kg 20: 1–21.

Ettersom Ben-Hadad var overbevist om at Jehova bare var en «fjellgud», vendte han året etter tilbake med en styrke av samme størrelse. Denne gangen drog han ikke inn i fjellområdet, hvor Samaria lå, men slo i stedet leir på en nesten flat høyslette i nærheten av Afek i Manasses område. (Se AFEK nr. 5.) De israelittiske styrker rykket ut til kamp, men ved siden av den veldige syriske leiren så de ut som «to små geiteflokker». Jehova forsikret imidlertid Israels konge om at han ville vise at hans makt ikke var avhengig av geografiske forhold, og tilskyndt av dette tilføyde Akabs styrker fienden et knusende nederlag. (1Kg 20: 26–30) Men i likhet med kong Saul, som skånet amalekitten Agag, lot Akab Ben-Hadad leve og sluttet en pakt med ham som gikk ut på at Israel skulle få tilbake de byene syrerne hadde erobret, og at Akab skulle få noen gater i Damaskus, øyensynlig for at han skulle etablere basarer eller markeder med tanke på å fremme sine handelsinteresser i den syriske hovedstaden. (1Kg 20: 31–34) Liksom Saul ble fordømt av Jehova, ble  Akab fordømt for dette, og det ble forutsagt at han og hans folk ville bli rammet av ulykke. – 1Kg 20: 35–43.

Mordet på Nabot og følgene av det. Nå fulgte en periode på tre år med fred, og Akab forsøkte å erverve seg jisre’elitten Nabots vingård, et jordstykke han svært gjerne ville ha fordi det grenset til det området hvor hans palass lå. Da Nabot avslo anmodningen ved å henvise til Guds lov om at ingen måtte selge sin arvelodd, gikk Akab surmulende hjem, hvor han la seg på sengen med ansiktet mot veggen og nektet å spise. Da Jesabel fikk vite hvorfor han var så nedslått, tok hun saken i egen hånd. Ved å skrive brev i Akabs navn sørget hun for at Nabot ble anklaget for gudsbespottelse og drept. Da Akab gikk ned for å ta det ettertraktede jordstykket i besittelse, møtte han Elia, som i skarpe ordelag fordømte ham som en morder og som en som hadde solgt seg til å gjøre det onde på grunn av sin hedenske hustrus stadige oppfordringer. Akkurat som hundene hadde slikket opp Nabots blod, ville de slikke opp Akabs blod, og både Jesabel og Akabs etterkommere ville bli til føde for hunder og åtselfugler. Ordene gjorde sin virkning. Akab ble grepet av dyp sorg og fastet, kledd i sekkelerret, og gikk tungsindig og motløs omkring. På grunn av dette ble det vist ham en viss barmhjertighet med hensyn til på hvilket tidspunkt ulykken skulle komme over hans hus. – 1Kg 21: 1–29.

Akabs forhold til Juda i sør ble styrket ved en ekteskapsallianse, ettersom hans datter Atalja ble gift med kong Jehosjafats sønn Jehoram. (1Kg 22: 44; 2Kg 8: 18, 26; 2Kr 18: 1) Da Jehosjafat avla et vennskapsbesøk i Samaria, fikk Akab ham til å gå med på å støtte forsøkene på å gjenerobre Ramot-Gilead fra syrerne, som tydeligvis ikke helt hadde overholdt betingelsene i den pakten Ben-Hadad hadde lovt å holde. Etter at en gruppe falske profeter hadde forsikret at kampen ville få et heldig utfall, insisterte Jehosjafat på at profeten Mikaja, som Akab hatet, ble tilkalt, og han forutsa den visse ulykke. Akab gav befaling om at Mikaja skulle arresteres, og gikk egenrådig til angrep, men traff den forholdsregel å forkle seg. Han ble imidlertid rammet av en tilfeldig pil og led en langsom død. Hans lik ble ført til Samaria for å bli begravet der, og da man ’begynte å skylle stridsvognen ved Samaria-dammen, gav hundene seg til å slikke hans blod’. I det nordvestlige hjørnet av den rommelige forgården til palasset i Samaria er det blitt gravd ut en stor, kunstig dam, og det er mulig at det var her dette skjedde, som en oppfyllelse av profetien. – 1Kg 22: 1–38.

Moabittiske og assyriske innskrifter. Bibelen nevner at Jeriko ble gjenoppbygd under Akabs regjering, kanskje som et ledd i et program som gikk ut på å styrke Israels kontroll over Moab. (1Kg 16: 34; jf. 2Kr 28: 15.) På Mesja-steinen taler moabittkongen Mesja om at Moab ble undertrykt av kong Omri og hans sønn.

Assyriske innskrifter som beskriver slaget mellom Salmanassar III og en sammenslutning av tolv konger ved Karkar, nevner en viss A-ha-ab-bu som en av dem. De fleste forskere mener at det her er tale om Israels konge Akab. Det kan imidlertid reises innvendinger mot en slik påstand, noe som blir nærmere begrunnet i artikkelen SALMANASSAR (nr. 1).

2. En falsk profet blant de landflyktige i Babylon; sønn av Kolaja. Jeremia forutsa at Nebukadnesar ville steke denne umoralske og løgnaktige profeten og hans medarbeider i ilden. – Jer 29: 21–23.