(Ạkas) [kortform av Jehoakas, som betyr «måtte Jehova gripe; Jehova har grepet»].

1. Sønn av Juda-kongen Jotam. Akas var 20 år gammel da han begynte å regjere, og han regjerte i 16 år. – 2Kg 16: 2; 2Kr 28: 1.

Ettersom Akas’ sønn Hiskia ble konge 25 år gammel, må Akas ha vært under 12 år da Hiskia ble født. (2Kg 18: 1, 2) Mens gutter i land med temperert klima vanligvis kommer i puberteten når de er mellom 12 og 15 år gamle, kan puberteten komme tidligere i land med varmere klima. Ekteskapsskikkene er også forskjellige. Zeitschrift für Semitistik und verwandte Gebiete (redigert av E. Littmann, Leipzig 1927, bd. 5, s. 132) opplyser at barneekteskap selv i moderne tid ikke har vært noen sjeldenhet i det lovte land. Det fortelles om to brødre på åtte og tolv år som var gift. Den eldstes kone gikk på skolen sammen med mannen sin. Et enkelt hebraisk håndskrift, den syriske oversettelsen Peshitta og noen håndskrifter til den greske oversettelsen Septuaginta  sier imidlertid i 2. Krønikebok 28: 1 at Akas var «tjuefem år» da han begynte å regjere.

Selv om det ikke kan fastslås nøyaktig hvor gammel Akas var på dette tidspunktet, døde han i hvert fall forholdsvis ung, etter å ha fått et rulleblad som var preget av den ene overtredelsen etter den andre. Til tross for at både Jesaja, Hosea og Mika profeterte på Akas’ tid, var hans regjeringstid kjennetegnet av grov avgudsdyrkelse. Det var ikke nok med at han tillot avgudsdyrkelse blant sine undersåtter, men han deltok også selv jevnlig i hedenske ofringer. Ja, han ofret til og med sin sønn (eller sine sønner) i ilden i Hinnoms dal. (2Kg 16: 3, 4; 2Kr 28: 3, 4) På grunn av denne falske tilbedelsen var landet på Akas’ tid hjemsøkt av mange vanskeligheter. Syria og det nordlige riket, Israel, slo seg sammen for å angripe Juda fra nord, edomittene benyttet anledningen til å trenge inn fra sørøst, og filisterne gjorde innfall fra vest. Den viktige havnebyen Elat ved Akababukta gikk tapt. Under et angrep fra det nordlige riket som førte til at 120 000 av Judas innbyggere mistet livet og omkring 200 000 ble tatt til fange, ble en av kongens sønner og to av kongens fremste menn drept av Sikri, en mektig efraimitt. Bare på grunn av profeten Odeds inngripen og på grunn av støtten fra noen av efraimittenes overhoder lyktes det å få fangene frigitt, slik at de kunne vende tilbake til Juda. – 2Kr 28: 5–15, 17–19; 2Kg 16: 5, 6; Jes 7: 1.

Akas’ ’skjelvende hjerte’ burde ha blitt styrket av at Jehova gjennom profeten Jesaja sa at han ikke ville tillate det syrisk-israelittiske forbundet å ødelegge Juda og sette en mann som ikke var av Davids slekt, på tronen. Men da den avgudsdyrkende Akas ble oppfordret til å be om et tegn fra Gud, svarte han: «Jeg kommer ikke til å be om noe, og jeg kommer ikke til å sette Jehova på prøve.» (Jes 7: 2–12) Likevel forutsa profeten at det ville bli gitt et tegn. En ung pike skulle føde en sønn, Immanuel («med oss er Gud»), og før gutten hadde vokst opp, ville det syrisk-israelittiske forbundet ha opphørt å være en trussel mot Juda. – Jes 7: 13–17; 8: 5–8.

Angående de «sekstifem år» som Jesaja (7: 8) forutsa at det høyst ville gå før Efraim ’ble knust’, sier Commentary on the Whole Bible (av Jamieson, Fausset og Brown): «Det fant sted en deportasjon av israelitter innen et år eller to fra dette tidspunkt [det tidspunkt da Jesaja uttalte profetien], nemlig under Tiglat-Pileser (2. Kongebok 15. 29). Enda en deportasjon fant sted i Hosjeas regjeringstid, under Salmanassar (2. Kongebok 17. 1–6), omkring 20 år senere. Men den endelige deportasjonen, som fullstendig ’knuste’ Israel, så det ’ikke mer var et folk’, og som ble etterfulgt av at Samaria ble kolonisert av utlendinger, fant sted under Asarhaddon, som også bortførte Juda-kongen Manasse i hans 22. regjeringsår, 65 år etter at denne profetien var blitt uttalt (sml. Esra 4.2, 3, 10 med 2. Kongebok 17.24; 2. Krønikebok 33.11).»

Vasallkonge under Assyria. Hans død. I stedet for å sette sin lit til Jehova valgte Akas, av frykt for den syrisk-israelittiske sammensvergelsen, å følge den kortsiktige politikk å bestikke assyrerkongen Tiglat-Pileser III for at han skulle komme ham til unnsetning. (Jes 7: 2–6; 8: 12) Selv om den ærgjerrige assyrerkongen brakte Akas en viss lettelse ved å knuse Syria og Israel, var den bare midlertidig. Til sjuende og sist ’voldte dette ham trengsel og styrket ham ikke’ (2Kr 28: 20), ettersom Juda nå var blitt brakt inn under det tunge assyriske åk.

Som vasallkonge drog Akas til Damaskus, åpenbart kalt dit for å hylle Tiglat-Pileser III. Mens han oppholdt seg i byen, beundret han det hedenske alteret der, laget en tegning av det og fikk så presten Urija til å bygge et lignende alter, som han lot stille opp foran templet i Jerusalem. Akas formastet seg deretter til å frambære ofre på dette «store alteret». Det opprinnelige kobberalteret ble flyttet til siden, og der skulle det bli stående inntil kongen hadde funnet ut hva som skulle gjøres med det. (2Kg 16: 10–16) Han ødela dessuten mange av kobberredskapene i templet og gjorde andre forandringer på tempelområdet, alt sammen «på grunn av kongen i Assyria», muligens for å kunne betale den store tributten som var pålagt Juda, eller kanskje for å skjule noen av templets rikdommer for den begjærlige assyrerens øyne. Dørene til templet ble lukket, og Akas «laget seg altere på hvert hjørne i Jerusalem». – 2Kg 16: 17, 18; 2Kr 28: 23–25.

Etter en 16 år lang regjeringstid som var preget av vanstyre og grovt frafall, døde Akas. Han ble i likhet med sine forfedre begravet «i Davidsbyen» (2Kg 16: 20), men hans lik ble ikke lagt i kongegravene. Hans navn er tatt med i de kongelige slektsregistrene. – 1Kr 3: 13; Mt 1: 9.

Navnet Akas forekommer i en innskrift av Tiglat-Pileser III i formen Yauhazi.

2. Et oldebarn av kong Sauls sønn Jonatan. – 1Kr 8: 35, 36.