Alabastkrukker var små, vaselignende krukker til oppbevaring av salver eller parfymer, opprinnelig laget av «orientalsk» alabast, et kalsiumkarbonat som forekommer ved byen Alabastron i Egypt. David skaffet «alabaststeiner [alabast: hebr. sjạjisj] i stor mengde» til byggingen av Jehovas tempel i Jerusalem. – 1Kr 29: 2.

Orientalsk alabast må ikke forveksles med vår tids alabast, et vannholdig kalsiumsulfat (gips) som lett kan ripes. Også den opprinnelige alabasten er vanligvis hvit, men fordi dette er en dryppsteinsdannelse, har den noen ganger striper i forskjellige farger. Den har nesten samme hardhet som marmor, men får ikke helt den samme glansen ved polering. Et massivt alabaststykke ble boret ut slik at det rommet for eksempel et romersk pund (330 g) væske. (Joh 12: 3) Alabastkrukken (gr. alạbastron) ble vanligvis formet slik at den fikk en smal hals som kunne forsegles godt, så den dyrebare duften ikke forsvant.

Da man begynte å lage slike krukker av billigere materialer, for eksempel gips, brukte man også betegnelsen alabastron om disse, rett og slett fordi de ble brukt til samme formål. Men det var krukker av ekte alabast som ble benyttet til de mest kostbare salvene og parfymene, for eksempel slike som Jesus ble salvet med ved to anledninger – en gang hjemme hos en fariseer i Galilea (Lu 7: 37) og en gang hos Simon den spedalske i Betania (Mt 26: 6, 7; Mr 14: 3).