Den tiden noen har levd, vanligvis regnet i år, måneder og dager. På hebraisk hadde man et spesielt idiom for angivelse av alder; man sa at en person var «sønn av» så og så mange år. Om Josef står det for eksempel bokstavelig at han døde som «sønn av hundre og ti år», det vil si «hundre og ti år gammel». (1Mo 50: 26) Alder blir også satt i forbindelse med modenhet. Det hebraiske ordet sev eller sevạh (alder; alderdom) kommer fra en rot som betyr «å bli grå», og er også gjengitt med «grå hår», «gråhåret» og lignende. (1Sa 12: 2; Ord 20: 29; Sl 71: 18) En rekke hebraiske ord som har å gjøre med alderdom og det å bli gammel, er avledninger av substantivet zaqạn, som betyr «skjegg». (3Mo 19: 27) Det greske ordet helikịa betegner i første rekke en persons «livslengde» eller alder, men kan også gjelde ens fysiske vekst. (Mt 6: 27; Joh 9: 21; Lu 2: 52; 19: 3) Andre ord som forekommer i De greske skrifter, er gẹras, «alderdom» (Lu 1: 36), presbỵtes, «eldre mann» (Flm 9) og presbỵtis, ’eldre kvinne’ (Tit 2: 3). De to sistnevnte ordene er beslektet med presbỵteros, som betyr «eldre mann; eldste». – Se ELDSTE, ELDRE MANN.

Under Moseloven var menn kvalifisert til å utføre militærtjeneste ved fylte 20 år. (4Mo 1: 3) Den blindfødte mannen som Jesus helbredet, må ha vært minst 20 år, ettersom foreldrene sa til dem som spurte dem ut: «Spør ham. Han er myndig. Han får tale for seg selv.» (Joh 9: 21, 23) Det sies om Sara at hun var «forbi aldersgrensen», over den alder da en kvinne kan få barn; hun var da omkring 90 år. – He 11: 11.

Det ble fastsatt en aldersgrense for når man skulle begynne å utføre tempeltjeneste, og også for når plikttjenesten opphørte. Noen har hevdet at det er en uoverensstemmelse mellom 4. Mosebok 4: 3, 30, 31 og 8: 24–26, ettersom det først sies at aldersgrensen for å begynne i den levittiske tjenesten var 30 år, og deretter at den var 25 år. Det ser imidlertid ut til at det dreier seg om to forskjellige slags tjeneste. Noen rabbinske kilder framholder således den oppfatning at en levitt fikk begynne å tjene ved tabernaklet i  25-årsalderen, men da bare fikk utføre lettere arbeid, og at det først var ved fylte 30 år han begynte å utføre det tyngre arbeidet. De viser til at det «arbeidet» og den «strevsomme tjenesten og tjenesten med å bære bører» som er omtalt i 4. Mosebok 4: 3, 47, ikke er nevnt i 4. Mosebok 8: 24, hvor aldersgrensen er satt til 25 år. Noen tilføyer at de som var over 30 år, kan ha tatt hånd om transporten av tabernaklet og utstyret i det når det skulle flyttes, mens de som var mellom 25 og 30, bare utførte tjeneste mens tabernaklet stod oppstilt i leiren. De som heller til den oppfatning at levittene ikke fikk utføre det tyngste arbeidet før de var fylt 30, framholder at grunnen kan ha vært at man i denne alderen gjerne er blitt fysisk sterkere og har oppnådd større intellektuell modenhet og bedre dømmekraft. Den greske oversettelsen Septuaginta oppgir 25 år som aldersgrense både i 4: 3 og i 8: 24. Senere, på Davids tid, ble aldersgrensen for å begynne i tjenesten ved tabernaklet – senere tempeltjenesten – senket til 20 år. – 1Kr 23: 24–32; jf. Esr 3: 8.

Når en levitt ble 50 år, skulle han trekke seg tilbake fra plikttjenesten. Fjerde Mosebok 8: 25, 26 viser imidlertid at han fremdeles frivillig kunne assistere dem som hadde plikter å utføre, selv om han ikke fikk noen spesiell oppgave og heller ikke stod ansvarlig for at tingene ble gjort. Noen mener at den øvre aldersgrensen for levittenes tjeneste ikke først og fremst ble fastsatt av aldershensyn, men for å unngå overbemanning. For den aronittiske øversteprestens tjeneste var det imidlertid ingen aldersgrense. Han tjente i sitt hellige embete like til sin død, såfremt han var i stand til det. (4Mo 35: 25) Aron, Israels første øversteprest, var over 80 år da han ble valgt ut til denne tjenesten, og han tjente i nesten 40 år. – 2Mo 7: 7; 4Mo 33: 39.