(Aleksạnder) [menneskets (eg. mannens) forsvarer].

1. Aleksander den store, sønn av Filip II av Makedonia og hans kone Olympias; født i Pella i 356 f.v.t. Han er ikke nevnt ved navn i Bibelen, men hans rolle som hersker i det femte verdensrike ble forutsagt to hundre år før hans fødsel. – Da 8: 5–7, 20, 21.

Da Aleksander var i begynnelsen av 20-årene, to år etter at han hadde besteget tronen etter mordet på hans far, gav han seg i kast med å erobre verden. (Da 8: 5) Den dristige, unge militærstrategen stilte opp den forholdsvis lille hæren sin i dyp falanksformasjon, en slagorden som var blitt innført av faren, og som Aleksander nå videreutviklet og gjorde ytterst effektiv.

I stedet for å forfølge de flyktende perserne etter to avgjørende seirer i Lilleasia (den første ved elven Granikos, den andre på slettene ved Issos, hvor en persisk kjempehær som skal ha talt anslagsvis en halv million mann, led fullstendig nederlag) vendte Aleksander oppmerksomheten mot øybyen Tyrus. Flere hundre år i forveien var det blitt forutsagt at dens murer, tårn og hus, ja selv dens jord, skulle bli kastet på sjøen. (Ese 26: 4, 12) Det er derfor bemerkelsesverdig at Aleksander brukte ruinene av fastlandsbyen, som Nebukadnesar tidligere hadde rasert, til å bygge en 800 m lang fylling ut til øybyen. Ved hjelp av sin flåte og sine krigsmaskiner la han den stolte byen, «havets dronning», i grus i juli i år 332 f.v.t.

I Jerusalem, derimot, ble Aleksander møtt med åpne porter og full overgivelse, og ifølge Josefus (Jewish Antiquities, XI, 337 [viii, 5]) viste man  ham boken med Daniels profeti, trolig kapittel 8, hvor det stod at en mektig gresk konge skulle beseire og underlegge seg det persiske verdensrike. Aleksander sparte Jerusalem og rykket sørover og inn i Egypt, hvor han ble hilst som befrier. Her grunnla han byen Alexandria, som senere ble et viktig lærdomssete. Det var her den greske oversettelsen Septuaginta ble utarbeidet. Nå vendte Aleksander blikket mot øst og drog opp fra Egypt og gjennom Palestina, og med en hær på 47 000 mann slo han persernes veldige reorganiserte hær ved Gaugamela. Dareios III ble drept av tidligere venner, Babylon overgav seg og Aleksander rykket videre og sikret seg Susa og Persepolis. Herfra fortsatte han sitt felttog et stykke inn i India før han vendte vestover igjen.

Etter erobringstoktene. Aleksander hadde store planer om å gjenoppbygge Babylon og gjøre byen til sin hovedstad, men disse ble aldri satt ut i livet. Som Daniel hadde forutsagt, ble han «brukket av» – han døde ‘så snart han var blitt mektig’, mens han var på høyden av sin makt. (Da 8: 8) Hans ambisiøse plan om å gjenoppbygge Babylon lot seg ikke gjennomføre fordi han i år 323, bare 32 år gammel, plutselig døde, sannsynligvis av en malariafeber som ble forverret på grunn av hans mangel på måtehold. Han ble balsamert og til slutt gravlagt i Alexandria i Egypt.

I løpet av sin korte karriere giftet Aleksander seg med Roxane, som var datter av den baktriske kongen, som Aleksander hadde beseiret, og også med Statire, en av perserkongen Dareios IIIs døtre. Med Roxane fikk han en sønn som fikk navnet Aleksander (Allou). Og med en viss Barsine, som han ikke var gift med, fikk han en annen sønn, Herakles (Herkules). Men i Daniels profeti var det forutsagt at hans rike ’ikke skulle tilfalle hans etterkommere’; det gikk da også slik at Aleksanders familie, alle hans arvinger, ble tatt av dage innen noen få år. (Da 11: 3, 4) Videre stod det skrevet: «Og at det ble brukket av, slik at det var fire som til slutt oppstod i stedet for det, det betyr at det er fire riker fra hans nasjon som skal oppstå, men ikke med hans kraft.» (Da 8: 22) Det var derfor ikke en tilfeldighet at riket ble delt mellom fire av Aleksanders generaler, nemlig Selevkos Nikator (Mesopotamia og Syria), Kassander (Makedonia og Hellas), Ptolemaios Lagos (Egypt og Palestina) og Lysimakhos (Trakia og Lilleasia).

Det tydeligste sporet Aleksanders erobringer satte, var den store utbredelsen som gresk språk og kultur fikk. Fellesgresk (koiné) ble nå det internasjonale språket, noe som er årsaken til at den siste delen av Bibelen ble skrevet på koiné, ikke på hebraisk.

2. Sønn av Simon fra Kyrene; bror til Rufus. Deres far ble pålagt å bære Jesu torturpæl. – Mr 15: 21; Lu 23: 26.

3. En slektning av overpresten Annas som var til stede under rettssaken mot Peter og Johannes. – Apg 4: 6.

 4. En jøde i Efesos som var til stede da sølvsmedene hisset opp folkemengden mot Paulus. Da Aleksander prøvde å tale til dem, ble han overdøvet av den ville pøbelen. – Apg 19: 33, 34.

5. En som sammen med Hymeneus ’led skipbrudd på sin tro’ og ble utelukket fra menigheten på grunn av spott. (1Ti 1: 19, 20) Muligens identisk med nr. 6 nedenfor.

6. En kobbersmed som Timoteus ble advart mot, fordi vedkommende hadde tilføyd Paulus «mange skader». – 2Ti 4: 14, 15.