[hebr. dudhaʼịm, flt.].

En flerårig urt av søtvierfamilien, beslektet med potetplanten, med store, avlange, mørkegrønne blad. Bladene på alrunen (Mandragora officinarum) ser ut til å sitte direkte på roten, som er en pælerot, og de brer seg ut i en rosett som ligger nesten nede på bakken. Midt i denne rosetten vokser blomsterstilkene, som alle bærer en enkelt hvit, blålig eller fiolett blomst. Den oransjerøde eller gulaktige frukten, som er på størrelse med en plomme, blir moden omkring tiden for hvetehøsten i Palestina. (1Mo 30: 14) Duften av den er blitt beskrevet som søt og frisk som duften av et eple. (Se Høy 7: 13.) Den tykke, ofte todelte pæleroten har en viss likhet med bena på et menneske. Dette har gitt grobunn for mange overtroiske forestillinger og ført til at planten er blitt tilskrevet magiske krefter. – BILDE: bd. 1, s. 544.

I oldtiden ble alrunens frukt brukt innen medisinen som bedøvelsesmiddel og som krampestillende middel. Det ble også hevdet – og blir fortsatt hevdet enkelte steder i Midtøsten – at den stimulerte kjønnsdriften, og at den kunne øke fruktbarheten og muligheten for graviditet. Ifølge beretningen i 1. Mosebok gikk Rakel med  på å la sin søster ha kjønnslig omgang med Jakob i stedet for henne mot at hun fikk noen alruner. (1Mo 30: 14, 15) Bibelen sier ikke noe om Rakels motiv, men det er mulig at hun trodde at disse alrunene ville hjelpe henne til å unnfange og på den måten gjøre ende på den vanære som var forbundet med hennes barnløshet. Det gikk imidlertid flere år etter dette før hun ble gravid. – 1Mo 30: 22–24.