I bibelsk sammenheng en offisiell representant utsendt av en hersker i en bestemt hensikt i forbindelse med en spesiell anledning. Det var som regel eldre, modne menn som ble sendt ut på slike oppdrag. De greske ordene presbeuo (’virke som ambassadør’ [Ef 6: 20]; ’være ambassadør’ [2Kt 5: 20]) og presbeia («gruppe sendemenn» [Lu 14: 32]) er begge beslektet med presbỵteros, som betyr «eldste; eldre mann». – Apg 11: 30; 1Pe 5: 5; Åp 4: 4.

Jesus Kristus kom som Jehova Guds «apostel», eller «utsending». Det er han som har «kastet lys over liv og uforgjengelighet ved det gode budskap». – He 3: 1; 2Ti 1: 10.

Etter at Kristus var blitt oppreist og hadde fått liv i himmelen og ikke befant seg personlig på jorden lenger, ble hans trofaste etterfølgere satt til å tjene som Guds ambassadører «i Kristi sted». Paulus nevner uttrykkelig sin egen ambassadørtjeneste. (2Kt 5: 18–20) Han var, i likhet med de andre av Jesu Kristi salvede etterfølgere, utsendt til nasjoner og enkeltpersoner som var fremmedgjort for Jehova Gud, den suverene Overherre. De skulle alle tjene som ambassadører i en verden som ikke hadde fred med Gud. (Joh 14: 30; 15: 18, 19; Jak 4: 4) Som ambassadør forkynte Paulus et budskap om at det var mulig å bli forlikt med Gud ved Kristus, og da han var i fengsel, omtalte han derfor seg selv som en «ambassadør . . . i lenker». (Ef 6: 20) Det at han var i lenker, var et tydelig vitnesbyrd om denne verdens fiendtlige innstilling til Gud, Kristus og det messianske rike, for helt siden tidenes morgen har det vært vanlig å betrakte ambassadører som ukrenkelige. Ved å opptre respektløst overfor de ambassadørene som var utsendt som representanter for Guds rike ved Kristus, avslørte nasjonene en ytterst fiendtlig holdning og gjorde seg skyldig i den verst tenkelige fornærmelse.

Som ambassadør rettet Paulus seg etter landets lover, men forholdt seg strengt nøytral til verdens politiske og militære virksomhet. Dette harmonerer med prinsippet om at ambassadører  for regjeringer i denne verden må lyde loven i det landet de er sendt til, men ikke er forpliktet til å vie landet sin troskap som en undersått.

Ikke bare Paulus, men alle Kristi trofaste salvede, åndsavlede etterfølgere, som har sitt borgerskap i himmelen, er «ambassadører i Kristi sted». – 2Kt 5: 20; Flp 3: 20.

Den måten et menneske tar imot Guds ambassadører på, avgjør hvordan Gud kommer til å handle med vedkommende. Jesus Kristus framholdt dette prinsippet i en illustrasjon om en mann som eide en vingård, og som først sendte sine slaver og så sin sønn som sine representanter. Vindyrkerne mishandlet slavene på det groveste og drepte eierens sønn. På grunn av dette tilintetgjorde vingårdens eier de fiendtlige vindyrkerne. (Mt 21: 33–41) Jesus fortalte også en annen illustrasjon, om en konge som opplevde at slavene hans ble drept mens de som hans sendebud var ute for å innby folk til en bryllupsfest. De som gav kongens representanter en slik behandling, ble regnet som fiender av kongen selv. (Mt 22: 2–7) Jesus slo prinsippet tydelig fast da han sa: «Den som tar imot en som jeg sender, tar også imot meg. Og den som tar imot meg, tar også imot ham som har sendt meg.» – Joh 13: 20; se også Mt 23: 34, 35; 25: 34–46.

Jesus viste til en ambassadørs, eller sendemanns, funksjon som fredsstifter for å illustrere at hver enkelt av oss må søke fred med Jehova Gud og oppgi alt og følge i hans Sønns fotspor for å oppnå hans gunst og få evig liv. (Lu 14: 31–33) Dessuten illustrerte Jesus hvor dåraktig det på den annen side ville være å stå i forbindelse med slike som sender ut sendemenn for å tale imot den som Gud overdrar kongemakt til. (Lu 19: 12–14, 27) Gibeonittene er gode eksempler når det gjelder å søke fred på en taktfull måte. – Jos 9: 3–15, 22–27.

Utsendinger i førkristen tid. I førkristen tid eksisterte det ikke noe offisielt embete som svarer helt til vår tids ambassadørembete. Det fantes ikke embetsmenn som bodde i utlandet som diplomatiske representanter for sin egen stat. Betegnelsene «sendebud» (hebr. malʼạkh) og «utsending» (hebr. tsir) passer derfor bedre på lignende verv som noen hadde på den tiden. Den rang og status disse hadde, svarer imidlertid i flere henseender til ambassadørers rang og status. Noen av disse momentene blir drøftet nedenfor. Utsendingene var offisielle representanter som overbrakte budskaper mellom stater eller mellom regenter.

Til forskjell fra vår tids ambassadører bodde ikke datidens utsendinger, eller sendebud, i en hovedstad i et fremmed land, men ble bare sendt ut i forbindelse med spesielle anledninger og i bestemte oppdrag. Ofte hadde de høy rang (2Kg 18: 17, 18) og var høyt respektert for sitt embete. Disse personene ble derfor betraktet som ukrenkelige når de besøkte andre nasjoners herskere.

Når man gav en herskers sendebud, eller utsendinger, en bestemt behandling, var dette ensbetydende med at man gav vedkommende hersker og hans administrasjon slik behandling. Grunnen til at Rahab hjalp dem som Josva hadde sendt som speidere til Jeriko, var at hun anerkjente Jehova som Israels Gud og Konge. Gjennom Josva viste Jehova henne derfor sin gunst. (Jos 6: 17; He 11: 31) Et tydelig eksempel på brudd på den uskrevne internasjonale lov om at utsendinger skal vises respekt, ses i det Hanun, Ammons konge, gjorde da kong David sendte noen av sine tjenere til ham som en vennlig gest. Ammons konge hørte på fyrstene sine, som med urette kalte sendebudene spioner, og han ydmyket sendebudene offentlig som et uttrykk for respektløshet mot David og hans styre. Denne skjendige handlingen førte til krig. – 2Sa 10: 2 til 11: 1; 12: 26–31.

I vår tid er det vanlig å tilbakekalle en ambassadør og bryte den diplomatiske forbindelsen når forholdet mellom to land blir svært spent. I oldtiden var det nettopp i en slik situasjon nasjonene pleide å sende ut sendebud som talsmenn, i et forsøk på å gjenopprette det fredelige forholdet. Jesaja nevner slike «fredens sendebud». (Jes 33: 7) Hiskia sendte en appell om fred til assyrerkongen Sankerib. Selv om Sankerib truet Judas befestede byer, gav assyrerne budbringerne fritt leide, fordi de var Hiskias utsendinger. (2Kg 18: 13–15) Et annet eksempel på dette ses i beretningen om Jefta, en av Israels dommere. Han sendte noen sendebud med et brev til ammonittenes konge for å protestere mot noe som denne kongen gjorde, og for å få bilagt en strid om territoriale rettigheter. Hvis det hadde latt seg gjøre å bilegge striden ved hjelp av utsendingene, uten å gå til krig, ville Jefta ha gjort det. Disse budbringerne fikk fritt leide fram og tilbake mellom de fiendtlige hærene. – Dom 11: 12–28; se SENDEBUD.