Dette ordet er både på norsk og på gresk en transkripsjon av det hebraiske ordet ʼamẹn. Det betyr «la det skje; la det være slik», eller «sannelig». Det hebraiske rotordet som det er avledet av (ʼamạn), betyr «å være trofast; å være pålitelig».

I De hebraiske skrifter brukes ordet som en høytidelig formel i forbindelse med at en person  påtar seg juridisk ansvar knyttet til en ed eller en pakt og dens konsekvenser (4Mo 5: 22; 5Mo 27: 15–26; Ne 5: 13), og også som et høytidelig uttrykk for at man gir sin tilslutning til en bønn (1Kr 16: 36), en lovprisning (Ne 8: 6) eller en uttalt hensikt (1Kg 1: 36; Jer 11: 5). Hver av de fire første bøkene, eller samlingene, i Salmene avsluttes med dette uttrykket, noe som kan tyde på at det var vanlig at Israels menighet istemte med et «amen» i slutten av en sang eller salme. – Sl 41: 13; 72: 19; 89: 52; 106: 48.

Det hebraiske ordet ʼamạn er brukt der Jehova er omtalt som «den trofaste Gud». (5Mo 7: 9; Jes 49: 7) Det er også brukt for å beskrive Jehovas påminnelser og løfter som «pålitelige» og ’trofaste’. (Sl 19: 7; 89: 28, 37) I De kristne greske skrifter er «Amen» brukt som en tittel på Kristus Jesus, «det trofaste og sanne vitne». (Åp 3: 14) Jesus selv brukte uttrykket på en helt spesiell måte i sin forkynnelse og undervisning, for svært ofte innledet han en erklæring, et løfte eller en profeti med det for å understreke at det han sa, var fullstendig sant og pålitelig. (Mt 5: 18; 6: 2, 5, 16; 24: 34) I disse tilfellene er det greske ordet (amẹn) oversatt med «i sannhet» (NO: «sannelig») eller, når det står dobbelt, slik det alltid gjør i Johannesevangeliet, med «i sannhet, ja i sannhet». (Joh 1: 51) Denne måten som Jesus brukte ordet «amen» på, sies å være helt unik i den religiøse litteratur, og den harmonerer godt med Jesu gudgitte myndighet. – Mt 7: 29.

Men som Paulus viser i 2. Korinter 1: 19, 20, er det ikke bare fordi Jesus taler sant og er en sann profet og Guds sanne talsmann, at tittelen «Amen» passer på ham, men også fordi alle Guds løfter blir oppfylt i ham. Ved å følge en trofast og lydig kurs like til sin offerdød bekreftet han alle løfter i tilknytning til Guds hensikt og la grunnlaget for at de kan bli virkeliggjort. Han var selve den Sannhet som var omtalt i disse åpenbaringene av Guds hensikt, det som Gud hadde sverget at han skulle gjøre. – Jf. Joh 1: 14, 17; 14: 6; 18: 37.

Uttrykket «amen» er brukt mange ganger i brevene – særlig Paulus’ brev – når skribenten har uttalt en lovprisning av Gud i en eller annen form (Ro 1: 25; 16: 27; Ef 3: 21; 1Pe 4: 11) eller gir uttrykk for et ønske om at de som brevet er stilt til, må få erfare Guds gunst. (Ro 15: 33; He 13: 20, 21) Det er også brukt i forbindelse med at skribenten i alvor og oppriktighet gir sin tilslutning til noe som er sagt. – Åp 1: 7; 22: 20.

Bønnen i 1. Krønikebok 16: 36, bønner i Salmene (41: 13; 72: 19; 89: 52; 106: 48) og uttalelser i de kanoniske brevene viser at det er på sin plass å avslutte en bønn med et «amen». Nå slutter riktignok ikke alle de nedskrevne bønnene med et «amen» i selve teksten – dette gjelder for eksempel Davids siste bønn for Salomo (1Kr 29: 19) og Salomos bønn ved innvielsen av templet (1Kg 8: 53–61) – men det kan likevel meget godt hende at ordet ble uttalt. (Legg merke til 1Kr 29: 20.) Uttrykket forekommer heller ikke i bibelteksten i forbindelse med Jesu bønner (Mt 26: 39, 42; Joh 17: 1–26) eller i forbindelse med disiplenes bønn i Apostlenes gjerninger 4: 24–30. Men det framgår tydelig av det som er anført ovenfor, at det er riktig å avslutte en bønn med et «amen», og især Paulus’ uttalelse i 1. Korinter 14: 16 viser at det var vanlig å avslutte en bønn som ble bedt i en kristen forsamling, med et felles «amen». Også de himmelske skapningers eksempel, slik det er framstilt i Åpenbaringen 5: 13, 14; 7: 10–12 og 19: 1–4, støtter den praksis å bruke dette ordet for å gi sin tilslutning til bønner eller høytidelige erklæringer. Ved hjelp av dette ene ordet gir de himmelske skarer uttrykk for sin sterke tillit, sin fulle tilslutning til det som er sagt, og sitt urokkelige håp.