[av (tilhørende) Ammon].

Etterkommerne av Ammon (Ben-Ammi), den sønnen Lot fikk med den yngste av sine to døtre. (1Mo 19: 36–38) De var nære slektninger av moabittene, som var etterkommerne av Lots andre sønn, Moab, og er ofte nevnt sammen med moabittene både i den bibelske beretning og i verdslige historiske kilder fra oldtiden. Bibelen viser at de dessuten var forholdsvis nære slektninger av israelittene, noe som understøttes av det faktum at ammonittenes språk var en hebraisk dialekt eller en variant av hebraisk. Med sjeldne unntak var imidlertid ammonittene svært aggressive fiender av Israels nasjon.

Territorium. Åpenbart fordi ammonittene stammet fra den trofaste Lot, satte Jehova Gud dem i stand til å erobre et område som tidligere hadde vært bebodd av refaitter, et høyvokst folk som ammonittene kalte samsummitter. (5Mo 2: 17–21) Området lå øst for Jordans nedre løp. En tid strakte ammonittenes territorium seg også sørover i høylandet på østsiden av Dødehavet, hvor det grenset opp til moabittenes territorium, men en eller annen gang før Israel gikk inn i Kanaan, tok amorittene en del av dette området og drev ammonittene mot nord og øst. De drev altså inn en kile mellom ammonittene og moabittene (som for øvrig også mistet en god del av sitt territorium). (4Mo 21: 26; Jos 12: 2; Dom 11: 13, 22) Fra da av strakte Ammons sønners område seg i store trekk fra den øverste delen av den krumme Jabbok-elvedalen og østover mot ørkenen. (4Mo 21: 24; Jos 12: 2) Hovedstaden var Rabba (dagens Amman), som lå ved en av Jabboks kildeelver. (5Mo 3: 11) Arkeologer har avdekket gamle ammonittiske byer og grensefestninger i dette området.

På Guds befaling var israelittene nøye med ikke å trenge seg inn på ammonittisk grunn da de beseiret nabofolket, amorittene. (5Mo 2: 37; Jos 13: 8–10) Når Josva 13: 25 sier at Gads stamme fikk «halvdelen av Ammons sønners land» som en del  av sin arv, siktes det derfor åpenbart til den delen av landet som amorittene tidligere hadde tatt fra ammonittene, tydeligvis den delen som lå mellom Jordan og Jabboks øvre løp.

Konflikter mellom Ammon og Israel. Det var først mens Eglon var konge i Moab, at ammonittene, sammen med amalekittene, sluttet forbund med moabittene og angrep Israel. De rykket vestover og inntok Jeriko, vest for Jordan. (Dom 3: 12–14) Etter at dommeren Ehud hadde opphevet virkningene av dette omfattende angrepet (Dom 3: 26–30), utgjorde ikke ammonittene noen alvorlig trussel mot Israel før på Jeftas tid. Da hadde israelittene igjen begynt å tjene nasjonenes guder, med 18 års undertrykkelse til følge; ammonittene gjorde framstøt mot Israel fra øst, mens filisterne truet i vest. De ammonittiske styrkene terroriserte ikke bare de israelittene som bodde i Gilead, men gjorde også utfall vest for Jordan, hvor de angrep Benjamin, Juda og Efraim. (Dom 10: 6–10) Da israelittene endelig hadde renset seg for falsk tilbedelse, samlet de seg under Jeftas kommando, og etter at Jefta hadde tilbakevist ammonittenes anklager om at Israel ulovlig hadde bemektiget seg deres landområder, ble ammonittene grundig slått. – Dom 10: 16 til 11: 33; se JEFTA.

Noen bibelkommentatorer mener at Jeftas uttalelse om «din gud Kemosj» er uriktig, idet de hevder at Kemosj ikke var ammonittenes, men moabittenes nasjonalgud. (Dom 11: 24; 4Mo 21: 29) Ammonittenes gud er riktignok vekselvis omtalt som Molek, Milkom og Malkam (1Kg 11: 5, 7; Jer 49: 1, 3), men noen kommentatorer mener at disse ordene (som alle er beslektet med et ord som betyr «konge») ikke er egennavn, men titler, og disse titlene kan i så fall ha blitt brukt om guden Kemosj. Uansett tilbad ammonittene flere guder (Dom 10: 6), og Kemosj-dyrkelsen kan ha hatt nesten like stor betydning hos dem som hos deres slektninger, moabittene.

Ifølge den greske oversettelsen Septuaginta beleiret ammonittkongen Nahasj byen Jabesj i Gilead omkring en måned etter at Saul var blitt utnevnt til Israels konge. Nahasj krevde at byen overgav seg, og satte den grusomme fredsbetingelse at alle menn i byen måtte la sitt høyre øye bli stukket ut. (Se NAHASJ nr. 1.) Da Saul fikk kjennskap til beleiringen, beviste han at han var egnet til å være konge, ved å organisere de israelittiske styrkene og jage ammonittene på flukt. (1Sa 11: 1–4, 11–15) Det Samuel senere sa, viser at det var den tiltagende trusselen fra ammonittene under Nahasj som til sjuende og sist fikk israelittene til å be om en konge. – 1Sa 12: 12.

I Davids regjeringstid. Ammonittene led også nederlag for kong David, og enten tok David krigsbytte fra dem, eller så påla han dem å betale tributt. (1Kr 18: 11) Beretningen om dette i 2. Samuelsbok 8: 11, 12 inngår i et resymé av Davids erobringer, og det er ikke nødvendigvis full kronologisk sammenheng mellom dette resymeet og beretningene før og etter. I 2. Samuelsbok 10: 1, 2 antydes det at det var et forholdsvis fredelig forhold mellom Ammon og Israel i Davids regjeringstid fram til kong Nahasjs død. Men Nahasjs sønn og etterfølger, Hanun, gjorde David rasende ved å ydmyke de tjenerne David hadde sendt for å trøste ham. Da ammonittene ble klar over hvor alvorlig krenkelsen var, skaffet de seg syriske leietropper og forberedte en offensiv mot Israel, men de ble utmanøvrert og slått av den israelittiske generalen Joab og hans bror Abisjai. – 2Sa 10: 1–14; 1Kr 19: 6–15.

Våren etter ble Ammons hovedstad, Rabba, beleiret av Davids styrker. Det var i forbindelse med at de beleirede ammonittene gjorde et desperat utfall, at hetitten Uria døde. (2Sa 11: 1, 17, 24, 26, 27; se RABBA nr. 1.) Det er vanskelig å vite sikkert hvor lenge beleiringen varte. Beretningen om at Batseba fødte en sønn som følge av ekteskapsbrudd, og om at hun senere fødte Salomo, faller kanskje kronologisk innenfor den tiden beleiringen varte, men det kan også være at disse opplysningene er tatt med her bare for å fullføre den delen av beretningen som har med Batseba å gjøre, mens det ene barnet, eventuelt begge, ble født etter at beleiringen var over. I 1. Krønikebok 20: 1, 2 sies det riktignok ikke noe som tyder på at beleiringen trakk ut, men det ville ikke være noe uvanlig ved at den varte et stykke inn i året etter. Det var David som fullførte erobringen av ammonittenes hovedstad. – 2Sa 12: 26–29.

’Malkams krone’, som er nevnt i forbindelse med erobringen av Rabba, var tydeligvis en krone som var plassert på hodet til ammonittenes avgud, som andre steder blir kalt Molek eller Milkom. Noen bibeloversettelser gjengir her riktignok det hebraiske uttrykket Malkạm med «kongen deres» (NO, EN, RS), men det virker ikke logisk at det dreier seg om et menneske, ettersom kronen veide «en talent gull» (ca. 34 kg). Det virker også sannsynlig at David hadde kronen på hodet bare et øyeblikk, kanskje for å markere seieren over denne falske guden. – 2Sa 12: 30.

På grunn av visse gjengivelser av 2. Samuelsbok 12: 31 (EN, NB, KJ, AS, Dy) har mange forstått det slik at de beseirede ammonittene på det  grusomste ble sagd, hogd og brent i hjel av David. De fleste nyere oversettelser (NO, NV, RS, AT, JB) overbringer imidlertid en annen tanke, som tydeligvis er den riktige. De sier at ammonittene ble satt til å utføre tvangsarbeid, idet de måtte arbeide med sager og økser og lage teglstein. Dette understøttes ytterligere av at man nå vet at det hebraiske uttrykket som i noen oversettelser er gjengitt med «teglovn», betegner en treform som ble brukt til å forme leire til teglsteiner.

At ikke alle ammonitter var bitre fiender av Israel, framgår av at ammonitten Selek var en av Davids «veldige menn». (2Sa 23: 37) Noen av kong Salomos fremmede hustruer var ammonittinner – deriblant Rehabeams mor. (1Kg 11: 1; 14: 31) Dette bidrog imidlertid til Salomos frafall og til at han reiste offerhauger for tilbedelsen av Milkom og andre guder, de offerhaugene som til slutt ble ødelagt av den trofaste kong Josjia. – 1Kg 11: 5; 2Kg 23: 13.

I det delte rikets tid. Ammonittene gjenvant sin uavhengighet i forhold til kongene i Davids slektslinje, og i Jehosjafats regjeringstid (936–ca. 911 f.v.t.) gikk de sammen med moabittene og innbyggerne i Se’irs fjellområde i en felles offensiv mot Juda, men alliansen led et knusende nederlag. (2Kr 20: 1–4, 10–26) I en innskrift hevder assyrerkongen Salmanassar III, som hersket mens kong Jehu var konge i Israel (ca. 904–877), at styrkene til «Ba’sa, Ruhubis sønn, fra Ammon» var med i den koalisjonen av konger som kjempet mot Assyria i slaget ved Karkar. (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 279.) En av dem som deltok i en sammensvergelse for å ta livet av Juda-kongen Jehoasj (ca. 859 f.v.t.), var Sabad, som var sønn av ammonittinnen Sjimat. (2Kr 24: 22, 26) Under Ussias styre (829–778) måtte ammonittene igjen betale tributt til Juda (2Kr 26: 8), og også Ussias sønn Jotam påla Ammon skatter; han krevde inn 100 talenter sølv (ca. 4 500 000 kr) og 10 000 kor-mål (2 200 000 l) hvete og 10 000 kor-mål bygg. (2Kr 27: 5) Det at ammonittene var i stand til å betale så mye tre år på rad, kan komme av at de bodde på et gunstig sted, langs en av de største handelsrutene mellom Arabia og Damaskus, og at området i og omkring Jabbok-dalen var nokså fruktbart. Hvete og bygg er for øvrig den dag i dag blant de viktigste produktene fra dette området.

Assyrias økende innflytelse i Palestina i Jotams etterfølger Akas’ regjeringstid (761–746) gjorde det øyensynlig mulig for ammonittene å komme fri fra judeernes herredømme, men nå ble de i stedet undertrykt av assyrerne, for Tiglat-Pileser III nevner «Sanipu av Bit-Ammon [Ammons hus]» blant dem som betalte tributt til Assyria, sammen med Akas av Juda og Salamanu av Moab. Sankeribs prisme, som skildrer Sankeribs invasjon i Juda på Hiskias tid, forteller at ammonittene kom med gaver til den assyriske erobreren, og Sankeribs sønn Asarhaddon, som levde på Manasses tid, nevner «Puduil, Bet-Ammons konge», blant dem som leverte materialer til byggingen av byen Ninive.

Etter at folket i nordriket Israel var blitt deportert av Tiglat-Pileser III og en av hans etterfølgere (2Kg 15: 29; 17: 6), begynte ammonittene etter alt å dømme å bosette seg i Gads stammes område, som de uten hell hadde prøvd å tilkjempe seg på Jeftas tid. (Jf. Sl 83: 4–8.) I Jehovas profetiske budskap gjennom Jeremia ble nemlig ammonittene refset fordi de hadde tatt gadittenes arv, og de ble advart om en ødeleggelse som skulle ramme dem og deres gud Malkam (Milkom). (Jer 49: 1–5) Ammonittene gikk faktisk enda lenger; de sendte røverflokker som trakasserte innbyggerne i Juda rike på kong Jehojakims tid, i de siste årene før dette riket ble omstyrtet. – 2Kg 24: 2, 3.

Babylonernes invasjon. I forbindelse med at Juda ble omstyrtet av babylonerne (607 f.v.t.), var det noen jøder som flyktet til Ammon, Moab og Edom, men som vendte tilbake da de hørte at Gedalja var blitt satt over landet. (Jer 40: 11, 12) Ammonittkongen Ba’alis sammensverget seg imidlertid med den judeiske hærføreren Ismael for å myrde Gedalja (2Kg 25: 23; Jer 40: 14; 41: 1–3), og etter mordet søkte Ismael tilflukt hos ammonittene. – Jer 41: 10–15.

Ammonittene frydet seg over Jerusalems fall, men med tiden krevde Jehova dette omskårne folket til regnskap, fordi de hadde et uomskåret hjerte. (Jer 9: 25, 26) I tråd med de profetiene som Jeremia, Esekiel og Amos hadde uttalt, begynte ammonittene å drikke Jehovas vredes beger; de ble rammet av sverd, hungersnød og pest, og landet deres ble lagt øde. – Jer 25: 17, 21; 27: 1–8; Ese 25: 1–10; Am 1: 13–15.

At ammonittene ikke frivillig underkastet seg under babylonernes åk, framgår av at Esekiel skildrer babylonerkongen (Nebukadnesar) ved et veiskille, hvor han benytter spådomskunst for å avgjøre om han skal gå mot ammonittenes Rabba eller mot Juda. (Ese 21: 19–23, 28–32) Nå falt riktignok valget på Jerusalem først, men den jødiske historieskriveren Josefus sier at Nebukadnesar vendte tilbake i det femte året etter at han hadde ødelagt Jerusalem, for å føre krig mot  Coele-Syria, Ammon og Moab. (Jewish Antiquities, X, 181 [ix, 7]) Nå skulle Ammon bli til «et hvilested for småfe» og «en beitemark for kameler», slik det var forutsagt. (Ese 25: 5) De kamelridende orientalerne kunne nå ta landet i eie og slå opp teltene sine der. – Ese 25: 4.

Det er sannsynlig at landflyktige ammonitter, i likhet med landflyktige fra andre nasjoner, fikk tillatelse av Kyros, Babylons erobrer, til å vende tilbake til sitt hjemland, som en oppfyllelse av Jeremia 49: 6.

Ekteskap med israelitter. Etter at jødene hadde vendt tilbake fra landflyktigheten (537 f.v.t.), var en ammonitt som het Tobia, med på å lede et forsøk på å sette en stopper for gjenoppbyggingen av Jerusalems murer. (Ne 4: 3, 7, 8) Likevel var han senere så freidig at han gjorde bruk av en spisesal inne på tempelområdet, inntil Nehemja rasende kastet innboet hans ut. (Ne 13: 4–8; se TOBIA nr. 2.) Mange av de hjemvendte jødene hadde dessuten giftet seg med ammonittiske kvinner og kvinner som tilhørte andre folkeslag, og de ble strengt refset for dette, noe som førte til at de sendte bort disse hustruene. – Esr 9: 1, 2; 10: 10–19, 44; Ne 13: 23–27.

Da Tobia var blitt kastet ut av tempelområdet, ble Guds lov i 5. Mosebok 23: 3–6, som sa at ammonitter og moabitter ikke kunne komme inn i Israels menighet, lest opp og anvendt. (Ne 13: 1–3) Denne restriksjonen, som var blitt fastsatt omkring tusen år tidligere fordi ammonittene og moabittene hadde nektet å hjelpe israelittene da disse var på vei til det lovte land, forstås i alminnelighet slik at disse menneskene ikke kunne bli fullverdige medlemmer av Israels nasjon og få alle de rettigheter og privilegier dette ville medføre. Den kan ikke ha betydd at ammonitter og moabitter som enkeltpersoner ikke kunne omgås israelittene eller bosette seg blant dem og derved høste gagn av de velsignelsene som Gud gav sitt folk. Dette framgår tydelig av at Selek, som nevnt ovenfor, var en av Davids ledende krigere, og av beretningen om moabittinnen Rut. – Rut 1: 4, 16–18.

Det sistnevnte tilfellet, det at Rut giftet seg med Boas, viser at kvinner fra disse nasjonene kunne godtas som ektefeller for jødiske menn hvis de begynte å tilbe den sanne Gud. Ettersom benevnelsene «ammonitt» og «moabitt» står i hankjønn i den hebraiske teksten i 5. Mosebok 23: 3–6, hevdes det i det jødiske verket Misjna (Jevamot 8: 3) at det kun var mannlige ammonitter og moabitter som ble holdt utenfor Israel. Men det at Esra insisterte på at de jødiske mennene skulle sende bort sine fremmede hustruer, og det at Nehemja inntok samme standpunkt, viser at ammonittiske og moabittiske kvinner måtte gå over til den sanne tilbedelse for å kunne slutte seg til Israel.

Historiske opptegnelser, deriblant den apokryfiske boken 1. Makkabeerbok (5: 6), viser at Ammon fremdeles var et selvstendig område på 100-tallet f.v.t., men det later til at området ble innlemmet i nabateernes rike i det første århundre f.v.t. På 200-tallet e.v.t. forsvinner ammonittene fra historien som folk betraktet; de ble utvilsomt tatt opp i arabiske stammer. I tråd med Sefanjas profeti ble Ammons sønner «som Gomorra, . . . en ødslig ødemark». – Sef 2: 8–10.

I betraktning av at ammonittene forsvant fra historien allerede på 200-tallet, må det som Daniel sier om Ammon i sin profeti om «endens tid», få en billedlig anvendelse. Det siktes tydeligvis til visse nasjoner eller organisasjoner som «Nordens konge» ikke klarer å få myndighet over. – Da 11: 40, 41.