[av (tilhørende) Anak].

En usedvanlig høyvokst folkegruppe som bodde i Kanaans fjellområde og i visse kystområder, særlig i den sørlige delen av landet. Tre fremtredende anakitter, Akiman, Sjesjai og Talmai, var på et tidspunkt bosatt i Hebron. (4Mo 13: 22) Det var her de tolv hebraiske speiderne første gang så anakittene, og ti av speiderne avla deretter en skremmende rapport om det de hadde sett, og hevdet at anakittene var etterkommere av nefilim, som levde før vannflommen, og at hebreerne i sammenligning med dem var som «gresshopper». (4Mo 13: 28–33; 5Mo 1: 28) Deres høyvokste skikkelse gjorde at de ble brukt som sammenligningsgrunnlag ved beskrivelsen av de kjempestore emittene og refaittene. På grunn av deres styrke oppstod det åpenbart et ordtak som lød: «Hvem kan holde stand overfor Anaks sønner?» – 5Mo 2: 10, 11, 20, 21; 9: 1–3.

Under sitt raske felttog gjennom Kanaan vant Josva flere seirer over anakittene i fjellområdene, idet han ødela byene deres, men noen anakitter ble tilbake i filisterbyene Gaza, Asjdod og Gat. Det framgår ikke av beretningen hvorvidt anakittene var i slekt med filisterne, som noen mener, eller hvorvidt de bare bodde blant dem. (Jos 11: 21, 22) Senere anmodet Kaleb om å få byen Hebron (Kirjat-Arba) og området omkring den, som Gud hadde gitt ham løfte om. (Jos 14: 12–15; 4Mo 14: 24) Det ser ut til at anakittene på nytt hadde bosatt seg i dette området, kanskje mens Josva og hans hær fortsatte sine erobringer i de nordlige delene av Kanaan, og Kaleb var derfor nå nødt til å gjenerobre området. – Dom 1: 10, 20.

Egyptiske forbannelsestekster (fra keramikk hvor man hadde skrevet navnene på faraos fiender, og som man deretter knuste som en forbannelse) omtaler muligens en av anakittenes stammer i Palestina som Iy-ʽanaq.