Dette uttrykket betyr «imot (el. i stedet for) Kristus». Det forekommer i alt fem ganger, både i entall og i flertall, i to av Johannes’ brev.

 Emnet var ikke nytt blant de kristne da Johannes skrev sine brev (omkring år 98). I 1. Johannes 2: 18 sies det: «Små barn, det er den siste time, og liksom dere har hørt at antikrist [gr. antịkhristos] kommer, så er det allerede nå kommet mange antikrister; av dette skjønner vi at det er den siste time.» Johannes’ uttalelse viser at det finnes mange antikrister, som imidlertid under ett kan sies å utgjøre en kollektiv person som betegnes som ’antikrist’. (2Jo 7) I andre av Johannes’ skrifter finnes det eksempler på at uttrykket «time» blir brukt for å betegne en periode av enten forholdsvis kort eller ikke angitt varighet. (Se Joh 2: 4; 4: 21–23; 5: 25, 28; 7: 30; 8: 20; 12: 23, 27.) Han henla altså ikke antikrists fremtreden, eksistens og virksomhet til bare en framtidig periode, men viste at antikrist allerede var kommet og fortsatt ville være til stede og gjøre sin innflytelse gjeldende. – 1Jo 4: 3.

Hvem det er. Det er i årenes løp blitt gjort mange forsøk på å identifisere «antikrist» med en enkelt person, som Pompeius, Nero eller Muhammed (den sistnevnte ble foreslått av pave Innocens III i 1213), eller med en bestemt organisasjon, for eksempel pavedømmet, ifølge en protestantisk oppfatning. Men Johannes’ inspirerte uttalelser viser at uttrykket har en bred betydning og omfatter alle som fornekter at «Jesus er Kristus», og at han er Guds Sønn som er «kommet i kjødet». – 1Jo 2: 22; 4: 2, 3; 2Jo 7; jf. Joh 8: 42, 48, 49; 9: 22.

De som fornekter Jesus som Kristus og som Guds Sønn, må nødvendigvis innbefatte alle som fornekter noe av eller alt det Bibelen lærer om ham: hans opprinnelse, hans plass i Guds ordning, hvordan han oppfylte profetiene i De hebraiske skrifter om den lovte Messias, hans tjeneste, hans lære og de profetier han uttalte. Det må dessuten innbefatte enhver som motstår ham eller forsøker å tilta seg hans stilling som Guds utnevnte øversteprest og konge. Dette framgår av andre skriftsteder som, uten å bruke uttrykket «antikrist», i alt vesentlig uttrykker den samme tanken. Jesus sa for eksempel: «Den som ikke er på min side, er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.» (Lu 11: 23) Andre Johannes 7 viser at slike personer kan opptre som bedragere. «Antikrist» må derfor også innbefatte «falske Kristuser» og «falske profeter» og også dem som gjør kraftige gjerninger i Jesu navn og likevel blir omtalt som slike som «øver lovløshet». – Mt 24: 24; 7: 15, 22, 23.

I betraktning av Jesu regel om at det som blir gjort mot hans sanne etterfølgere, blir gjort mot ham (Mt 25: 40, 45; Apg 9: 5), må uttrykket også innbefatte dem som forfølger hans disipler, noe som vil si at det innbefatter det symbolske «Babylon den store». – Lu 21: 12; Åp 17: 5, 6.

Johannes gjør spesielt oppmerksom på at det er frafalne blant dem som utgjør antikrist, idet han sier at de «gikk ut fra oss», altså fra den kristne menighet. (1Jo 2: 18, 19) Antikrist innbefatter derfor «lovløshetens menneske», eller «tilintetgjørelsens sønn», som Paulus taler om, og de «falske lærere» som Peter fordømmer fordi de har dannet ødeleggende sekter, og som ’til og med fornekter den eier som kjøpte dem’. – 2Te 2: 3–5; 2Pe 2: 1; se LOVLØSHETENS MENNESKE.

Av den symbolske beskrivelsen i Åpenbaringen 17: 8–15 og 19: 19–21 framgår det at riker, nasjoner og organisasjoner også er en del av antikrist. – Jf. Sl 2: 1, 2.

I alle de ovennevnte tilfellene viser Bibelen at de som utgjør antikrist, går sin undergang i møte på grunn av sin motstand mot Kristus.