Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Antilibanon

Antilibanon

Den østligste av de to fjellkjedene som utgjør Libanons fjellsystem. Antilibanon går parallelt med Libanon-fjellkjeden over en strekning på omkring 100 km og strekker seg fra Basjan-platået, øst for Dan, opp til den store sletten ved Emesa (Homs), ikke langt fra det gamle Ribla. Mellom de to fjellkjedene ligger det en langstrakt dal der elvene Orontes og Litani renner. Denne dalen het i oldtiden Coele-Syria («det hule Syria») og blir i dag kalt Bekaadalen. – Jos 11: 17.

I nord er fjellkjeden smal og avbrutt av en rekke karakteristiske tinder. Den sentrale delen av fjellmassivet er bredere, høyere og mer forrevent, mens den sørlige delen er gjennomskåret av lange elvedaler som går mot øst og sør. I øst senker hovedkjeden seg i lange terrasser ned til Damaskus-sletten. Den sørlige delen omfatter Hermon-fjellet, som når en høyde på 2814 m. Disse fjellene er av samme geologiske beskaffenhet som Libanon-kjeden. De består hovedsakelig av kalkstein, med grå klipper og runde, grå tinder.

Det er tydeligvis Antilibanon det siktes til med navnet «Amana», som blir nevnt sammen med Hermon i den hebraiske teksten til Høysangen 4: 8. Noen har riktignok vært av den oppfatning at Amana kan være en bestemt fjelltopp, men det er flere ting som tyder på at navnet snarere sikter til hele fjellkjeden Antilibanon eller til en del av den. Fjellkjedene «Libana» og «Ammanana» blir nevnt sammen i innskrifter av de assyriske kongene Tiglat-Pileser III og Sankerib. Dessuten blir elven Abana (vår tids Barada) kalt «Amana» i 2. Kongebok 5: 12 i den syriske oversettelsen Peshitta og i de arameiske targumene, og denne elven, som er den viktigste av Damaskus’ elver, utspringer i den sørlige delen av Antilibanon. Navnet «Amana» kan derfor sikte enten til denne delen av fjellkjeden eller til fjellkjeden som et hele.

Ettersom størstedelen av Antilibanon er snøfri, er det få bekker og elver i disse fjellene. Vegetasjonen er sparsom, men her og der i skråningene finnes det glisne skoger med dvergeik og einertrær. Det er få sedrer igjen i dag. I de nederste skråningene finnes det fortsatt vingårder, olivenlunder og frukthager, som i bibelsk tid.