(Antiọkia).

1. Antiokia i Syria ble grunnlagt av Selevkos I (Nikator) kort tid etter at han og generalene Kassander og Lysimakhos vant det avgjørende slaget ved Ipsos i Frygia i Lilleasia i 301 f.v.t. Han valgte stedet fordi det lå gunstig til militært sett, og oppkalte byen etter sin far, som het Antiokhos. Byen ble bygd på den østlige bredden av den seilbare elven Orontes, 32 km fra Middelhavet, der hvor elven gjør en krumning, og hvor byen Antakya (i Tyrkia) nå ligger. Dens beliggenhet gjorde at man her lett kunne kontrollere all handel i den nordvestlige delen av Syria som var knyttet til handelsrutene mellom elven Eufrat og Middelhavet. Den ble snart et viktig handelssenter, og framstillingen av luksusartikler brakte den kosmopolitiske byen velstand og rikdom. Som havneby for Antiokia grunnla Selevkos en by ute ved kysten som han kalte Selevkia, etter seg selv. Før han ble myrdet i 281, flyttet han sitt regjeringssete fra Babylon til sin nye syriske hovedstad, Antiokia, hvor det selevkidske dynasti hadde makten inntil år 64 f.v.t., da den romerske generalen Pompeius gjorde Syria til en romersk provins. Antiokia ble ikke bare hovedstad i den romerske provinsen Syria, men ble også den tredje største byen i riket, etter Roma og Alexandria.

Byen var anlagt etter samme mønster som Alexandria, med brede gater som krysset hverandre i rette vinkler og var kantet av søyleganger som omgav de praktfulle bygningene med en imponerende skjønnhet. Den ble kalt «Østens dronning», «Antiokia den skjønne» og «den tredje metropolen i det romerske imperium», og den var unik ved at den hadde et fast system for gatebelysning. Til tross for sin skjønnhet og driftighet ble byen kjent for å være moralsk fordervet på grunn av de orgiastiske riter som ble praktisert der i religionens navn. Juvenal sa at ’Orontes hadde strømmet til Tiber og hadde oversvømt Roma med Østens overtro og umoral’. – Juvenal and Persius, satire III, 62–65.

Tilknytning til den bibelske beretning og senere historie. Josefus forteller at selevkidene oppmuntret jøder til å bosette seg i Antiokia og gav dem fulle borgerrettigheter. Byen fikk på den måten en ganske stor jødisk befolkning. Første gang Antiokia omtales i Bibelen, er i forbindelse med Nikolaus fra Antiokia, som ble en kristen etter at han tidligere var blitt en jødisk proselytt. (Apg 6: 5) Den kristne virksomhet i byen begynte da noen av disiplene ble spredt så langt som til Antiokia på grunn av den forfølgelse som oppstod etter Stefanus’ død. (Apg 11: 19, 20) Da menigheten i Jerusalem hørte at mange gresktalende var kommet til troen, sendte de Barnabas til Antiokia, og da han så den store interessen som var der, hentet han Paulus fra Tarsus for at han skulle hjelpe ham. (Apg 11: 21–26) De bodde begge der i et år og underviste, og deretter brukte Paulus Antiokia som utgangspunkt for sine misjonsreiser. Det var i Antiokia at disiplene ved guddommelig forsyn først ble kalt «kristne». (Apg 11: 26) Menighetens gavmildhet kom til uttrykk da den omkring år 46 gjennom Paulus og Barnabas sendte hjelp (Apg 11: 29) til det styrende råd i Jerusalem. Dette falt sammen med en stor hungersnød som inntraff på Claudius’ tid, og som var forutsagt av profeten Agabus. (Apg 11: 27, 28) Etter at Paulus og Barnabas hadde vendt tilbake til Antiokia, tilkjennegav den hellige ånd at de skulle tas ut til en spesiell gjerning, og de ble sendt ut på den reisen som er  blitt kjent som Paulus’ første misjonsreise (ca. år 47–48). Omkring år 49, før Paulus drog ut på sin andre misjonsreise, og mens han oppholdt seg i Antiokia, oppstod spørsmålet om hvorvidt ikke-jøder skulle omskjæres. Da det styrende råd i Jerusalem hadde truffet en avgjørelse i saken, ble den overbrakt menigheten i Antiokia av Paulus og Barnabas. (Apg 15: 13–35) Paulus’ andre misjonsreise (ca. år 49–52) begynte og sluttet også i Antiokia, og det var også her Paulus irettesatte Peter fordi han hadde inngått kompromiss og gjorde forskjell på jøder og ikke-jøder. – Ga 2: 11, 12.

2. Antiokia i Pisidia ble også grunnlagt av Selevkos I (Nikator) og oppkalt etter hans far, Antiokhos. Byens ruiner ligger i nærheten av Yalvaç i vår tids Tyrkia. (BILDE: bd. 2, s. 748) Byen lå på grensen mellom Frygia og Pisidia og ble til forskjellige tider regnet som en del av enten den ene eller den andre av de to provinsene. Den greske geografen Strabon omtaler den således som en by i Frygia på grensen til Pisidia (Geography, 12, VIII, 13, 14), mens Funk and Wagnalls New Standard Bible Dictionary (1936, s. 51) sier at «de fleste skribenter omtaler den som pisidisk», slik som Lukas gjorde. Betegnelsen Antiokia i Pisidia tjente til å skille byen fra Antiokia i Syria. (Se PISIDIA.) På grunn av sin beliggenhet ble byen knyttet til handelsruten mellom Kilikia og Efesos, og den hadde en blandet befolkning med mange jøder, som hadde opprettet en synagoge i den. Byen var helt og holdent hellenisert, og innbyggerne snakket gresk. Paulus besøkte den to ganger sammen med Barnabas på sin første misjonsreise omkring år 47–48 og forkynte i synagogen, hvor han fant stor interesse. (Apg 13: 14; 14: 19–23) Noen jøder ble imidlertid skinnsyke på grunn av den store tilstrømningen, og de hisset opp byens fremtredende menn og kvinner og drev ut Paulus og Barnabas. – Apg 13: 45, 50; 2Ti 3: 11.