(apokrỵfer).

Det greske ordet apọkryfos forekommer tre steder i Bibelen i sin opprinnelige betydning. Det betegner her noe som er «omhyggelig skjult». (Mr 4: 22; Lu 8: 17; Kol 2: 3) Brukt om bøker betegnet det opprinnelig skrifter som ikke ble opplest offentlig, og som altså var «skjult» for andre. Senere fikk ordet imidlertid betydningen «uekte, ikke-kanonisk», og i dag brukes det vanligvis om de skriftene som den romersk-katolske kirke anerkjente som en ytterligere del av den bibelske kanon på Trient-konsilet (1546). I katolsk språkbruk betegnes disse bøkene som deuterokanoniske, som betyr «tilhørende den andre (el. senere) kanon», til forskjell fra de protokanoniske bøker.

Disse skriftene som er kommet i tillegg, er: Tobit (Tobias’ bok), Judit, Visdommens bok, Sirak (Jesu Siraks sønns visdom), Baruks bok og Jeremias brev, 1. og 2. Makkabeerbok, tilføyelser til Ester og tre tillegg til Daniel (Asarjas bønn og De tre menns sang; fortellingen om Susanna; fortellingen om Bel og dragen i Babylon). Man vet ikke nøyaktig når de er skrevet, men tilgjengelige vitnesbyrd tilsier at det ikke har skjedd før på 100- eller 200-tallet f.v.t.

Vitnesbyrd om at de ikke er kanoniske. I noen tilfeller kan disse skriftene ha en viss historisk verdi, men det finnes ikke noe grunnlag for påstanden om at de er kanoniske. Alt tyder på at den hebraiske kanon ble avsluttet i og med at bøkene Esra, Nehemja og Malaki ble skrevet, på 400-tallet f.v.t. De apokryfiske skrifter ble ikke på noe tidspunkt tatt med i den jødiske kanon av inspirerte skrifter og hører heller ikke med til den i dag.

Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, var det bare de bøkene som hørte med til den hebraiske kanon, som ble anerkjent og regnet som hellige. Han skrev: «Vi har ikke en mengde bøker som er i uoverensstemmelse med hverandre og strider mot hverandre. Våre bøker, de som med rette er anerkjent, er bare 22 [de svarer til de 39 bøkene i De hebraiske skrifter ifølge den inndelingen vi har i dag] og inneholder beretningen om hele tidsrommet.» At han var klar over at det fantes apokryfiske bøker, som ikke hørte med til den hebraiske kanon, framgår av det han videre sier: «Fra Artaxerxes inntil vår tid er hele historien blitt nedskrevet, men denne historien blir ikke regnet for å være like troverdig som de tidligere beretningene, fordi det ikke har vært en fast rekkefølge av profeter.» – Against Apion, I, 38, 41 (8).

Tatt med i «Septuaginta». Det viktigste argumentet som blir framført for å regne disse apokryfiske skriftene som kanoniske, er det at de finnes i mange tidlige avskrifter av Septuaginta. Arbeidet med denne greske oversettelsen av De hebraiske skrifter ble påbegynt i Egypt omkring 280 f.v.t. Men ettersom ingen originalhåndskrifter til Septuaginta er bevart, kan man ikke kategorisk hevde at de apokryfiske bøker opprinnelig var med i dette verket. Det er alminnelig enighet om at mange, ja kanskje de fleste, av de apokryfiske skrifter ble skrevet etter at man hadde begynt å oversette Septuaginta. Følgelig kan de ikke ha vært med på den opprinnelige listen over de bøker oversetterne hadde valgt å oversette. De kan altså i høyden betraktes som tilføyelser til dette verket.

 Selv om de gresktalende jødene i Alexandria med tiden innlemmet slike apokryfiske skrifter i Septuaginta og tydeligvis betraktet dem som en del av en utvidet kanon av hellige skrifter, viser Josefus’ uttalelse, som er sitert tidligere, at de aldri ble en del av den jerusalemske eller palestinske kanon. De ble i høyden betraktet som sekundære skrifter som ikke var av guddommelig opprinnelse. Den jødiske synoden i Jamnia (ca. år 90 e.v.t.) utelukket derfor uttrykkelig alle slike skrifter fra den hebraiske kanon.

Apostelen Paulus’ ord i Romerne 3: 1, 2 viser tydelig at det bør legges tilbørlig vekt på det jødiske standpunkt i denne saken.

Flere vitnesbyrd fra gammel tid. Et av de viktigste ytre vitnesbyrd om at apokryfene ikke er kanoniske, er at ingen av de kristne bibelskribentene siterte fra dem. Dette er riktignok ikke i seg selv noe avgjørende argument, for noen få av de bøkene som anerkjennes som kanoniske, for eksempel Ester, Forkynneren og Høysangen, blir heller ikke sitert. Men det er verdt å legge merke til at ikke en eneste av de apokryfiske bøker blir sitert, ikke en eneste gang.

Det er heller ikke uten betydning at ledende bibelkommentatorer og «kirkefedre» i de første århundrene e.v.t. i det store og hele regnet apokryfene for å være av underordnet verdi. Etter omhyggelige undersøkelser konkluderte Origenes, som levde tidlig på 200-tallet, med at det var et slikt skille mellom disse skriftene og de ekte, kanoniske skriftene. Athanasius, Kyrillos av Jerusalem, Gregor fra Nazianz og Amfilokios, som alle levde på 300-tallet, utarbeidet fortegnelser over de hellige skrifter, og disse fortegnelsene viser at de fulgte den hebraiske kanon. De skriftene som var kommet i tillegg, ble enten ignorert eller plassert i en underordnet kategori.

Hieronymus, som regnes som oldkirkens fremste hebraiskkyndige, og som fullførte den latinske bibeloversettelsen Vulgata i år 405, inntok et klart standpunkt mot de apokryfiske bøker. Han var for øvrig den første som brukte ordet «apokryfer» i den spesielle betydningen «ikke-kanoniske bøker». I sitt forord til Samuelsbøkene og Kongebøkene regner han opp de inspirerte bøkene i De hebraiske skrifter i samsvar med den hebraiske kanon (hvor de 39 bøkene er gruppert som 22) og sier deretter: «Det er således 22 bøker . . . Dette forordet til Skriftene kan tjene som et uttrykk for en grunnfestet innstilling til alle de bøkene vi oversetter fra hebraisk til latin; vi kan altså vite at det som måtte finnes ut over dette, må regnes blant apokryfene.» I et brev til en kvinne ved navn Laeta skrev Hieronymus med hensyn til undervisningen av hennes datter: «La henne unngå alle de apokryfiske bøker, og hvis hun noen gang skulle ønske å lese dem, ikke fordi de inneholder sanne læresetninger, men av respekt for deres underfulle fortellinger, så la henne forstå at de i virkeligheten ikke er skrevet av dem som de tillegges, at det er mange feilaktige ting i dem, og at det krever stor dyktighet å finne gull i slam.» – Select Letters, CVII.

Ulike katolske oppfatninger. Det var først og fremst impulser fra Augustin (354–430) som førte til at disse skriftene etter hvert ble regnet som en del av den bibelske kanon, skjønt Augustin i senere verker erkjente at det er en klar forskjell mellom bøkene i den hebraiske kanon og slike «bøker som står utenfor». Den katolske kirke fulgte opp Augustins initiativ og innlemmet apokryfiske skrifter i den kanon av hellige bøker som ble fastlagt av konsilet i Kartago i 397. Det var imidlertid først i 1546, ved Trient-konsilet, at den romersk-katolske kirke definitivt bekreftet at den godkjente disse tilleggene til sin katalog over bibelske bøker. Det ble ansett for nødvendig å gi en slik bekreftelse fordi det selv innen kirken fremdeles var delte meninger om disse skriftene. John Wycliffe, den romersk-katolske prest og lærde som på 1300-tallet utarbeidet den første oversettelsen av Bibelen til engelsk (med hjelp fra Nicholas av Hereford), tok med apokryfene i sitt verk. Men i forordet til oversettelsen sies det at disse skriftene er «uten troens autoritet». Kardinal Cajetan (1469–1534), som var dominikaner og sin tids fremste katolske teolog – Clemens VII kalte ham «kirkens lampe» – skilte også mellom bøkene i den ekte hebraiske kanon og de apokryfiske bøker. Til støtte for dette viste han til Hieronymus’ skrifter.

Det er også verdt å merke seg at Trient-konsilet ikke anerkjente alle de skriftene som tidligere var blitt godkjent av konsilet i Kartago, men utelukket tre av dem: Manasses bønn samt 1. og 2. Esdras (også kalt 3. og 4. Esra; må ikke forveksles med Esra og Nehemja i Bibelen, som i noen katolske oversettelser kalles 1. og 2. Esdras). Disse tre skriftene, som hadde stått i den godkjente latinske oversettelsen Vulgata i over 1100 år, ble altså nå utelukket.

Indre vitnesbyrd. De indre vitnesbyrd i disse apokryfiske skriftene vitner enda tydeligere enn de ytre vitnesbyrdene om at de ikke er kanoniske. Det profetiske element mangler fullstendig. Innhold og lære er flere steder i strid med det vi finner i de kanoniske bøker, og skriftene er også innbyrdes motstridende. De er fulle av anakronismer og historiske og geografiske unøyaktigheter.  I noen tilfeller er skribentene rett og slett uærlige, idet de utgir sine skrifter for å være skrevet av tidligere, inspirerte skribenter. De er åpenbart påvirket av hedensk, gresk innflytelse, og flere steder bruker de en overlesset uttrykksmåte og en litterær stil som er helt fremmed for de inspirerte skrifter. To av skribentene antyder selv at de ikke var inspirert. (Se forord til Sirak [Jesu Siraks sønns visdom]; 2. Makkabeerbok 2: 24–32; 15: 38–40.) Det kan derfor sies at det beste vitnesbyrd om at apokryfene ikke er kanoniske, er apokryfene selv. Her følger en oversikt over de enkelte bøkene:

Tobit (Tobias’ bok). En beretning om den fromme jøden Tobit av Naftali stamme som blir ført i landflyktighet til Ninive, og som blir blind etter at han får fugleskitt i begge øynene. Han sender sin sønn, Tobias, til Media for å hente noen penger han har til gode. Tobias blir ført til Ekbatana (Rages, ifølge noen oversettelser) av en engel i menneskeskikkelse. På veien fanger han en fisk og tar med seg fiskens hjerte, lever og galleblære. Han møter en enke som har vært gift sju ganger, men som fortsatt er jomfru fordi hver av hennes ektemenn er blitt drept på bryllupsnatten av den onde ånden Asmodaios. På engelens oppfordring gifter Tobias seg med enken, og ved å brenne fiskens hjerte og lever driver han demonen bort. Da han kommer hjem, sørger han for at faren får synet igjen ved å smøre fiskens galle på øynene hans.

Fortellingen ble trolig først skrevet på arameisk, og man regner med at den skriver seg fra omkring 200-tallet f.v.t. På grunn av de overtroiske elementer og feil den inneholder, er det tydelig at den ikke er inspirert av Gud. En av unøyaktighetene er at Tobit i sin ungdom skulle ha opplevd at de nordlige stammene gjorde opprør, noe som skjedde i 997 f.v.t., etter Salomos død (Tobit 1: 4, 5), og at han senere ble deportert til Ninive sammen med Naftali stamme, noe som skjedde i 740. (Tobit 1: 11–13) Han må i så fall ha levd i over 257 år. Men ifølge Tobit 14: 1–3 var han 112 år da han døde.

Judit. Dette er en beretning om en vakker jødisk enke fra byen Betylua. Nebukadnesar sender sin hærfører Holofernes ut på et felttog mot vest for å utrydde enhver tilbedelse av andre guder enn Nebukadnesar selv. Jødene i Betylua blir beleiret, men Judit later som om hun vil forråde jødene, og blir sluppet inn i Holofernes’ leir, hvor hun gir ham en falsk rapport om forholdene i byen. Etter et gjestebud, hvor Holofernes blir meget beruset, hogger hun hodet av ham med hans eget sverd og vender så tilbake til Betylua med hodet hans. Neste morgen blir det full forvirring i fiendens leir, og jødene vinner en overveldende seier.

Den katolske oversettelsen The Jerusalem Bible sier i sin innledning til bøkene Tobit, Judit og Ester: «Spesielt Judits bok bærer preg av en ubekymret likegyldighet når det gjelder historie og geografi.» En av de unøyaktighetene som blir påpekt, er denne: Det sies at begivenhetene finner sted «på den tid da Nebukadnesar var konge over assyrerne i den store byen Ninive». (Judit 1: 1, 7) Som det blir påpekt i innledningen og fotnotene i denne oversettelsen, var Nebukadnesar konge i Babylonia og regjerte aldri i Ninive; Ninive var blitt ødelagt av hans far, Nabopolassar.

Denne innledningen sier også at den ruten Holofernes’ hær følger, er «en geografisk umulighet». The Illustrated Bible Dictionary (bd. 1, s. 76) inneholder denne kommentaren: «Historien er fri diktning – dens unøyaktigheter ville ellers ha vært helt utrolige.» – Redigert av J. D. Douglas, 1980.

Man mener at boken ble skrevet i Palestina i den hellenistiske periode, mot slutten av det andre århundre eller i begynnelsen av det første århundre f.v.t. Antagelig ble den opprinnelig skrevet på hebraisk.

Tillegg til Ester. Det dreier seg om seks tillegg. Det første, som i noen greske og latinske tekster er plassert foran det første kapitlet, består av 17 vers som forteller om en drøm som Mordekai har, og om at han avslører en sammensvergelse mot kongen. Det andre, som kommer etter 3: 13, gjengir teksten i kongens edikt mot jødene. Det tredje er plassert etter kapittel 4 og inneholder Mordekais og Esters bønner. Det fjerde følger like etter og forteller om Esters foretrede for kongen. Det femte kommer etter 8: 12 og består av kongens forordning som gir jødene lov til å forsvare seg. Boken avsluttes med en tolkning av den drømmen som er gjengitt i den apokryfiske innledningen.

Plasseringen av disse tilleggene er forskjellig i ulike oversettelser. Noen plasserer alle sammen i slutten av boken (det gjorde Hieronymus i sin oversettelse), mens andre føyer dem inn forskjellige steder i den kanoniske tekst.

Det første av disse apokryfiske stykkene presenterer Mordekai som en av de fangene Nebukadnesar tok i 617 f.v.t., og sier at han hadde en fremtredende stilling ved kongens hoff i Ahasverus’ (gr.: Artaxerxes’) andre år, over hundre år senere. Påstanden om at Mordekai hadde en slik stilling så tidlig i kongens regjeringstid, er i strid med den kanoniske delen av Ester. Man mener at  de apokryfiske tilleggene er skrevet av en egyptisk jøde på 100-tallet f.v.t.

Visdommens bok (Salomos visdom). Dette er en avhandling om fordelene ved å søke guddommelig visdom. Visdommen blir framstilt som en himmelsk kvinne, og boken inneholder også Salomos bønn om visdom. Den siste delen er et tilbakeblikk på historien fra Adam til erobringen av Kanaan, og det blir trukket fram eksempler på at visdom har ført til velsignelser, mens mangel på visdom har ført til ulykke. Det blir også vist hvor tåpelig det er å dyrke avgudsbilder.

Salomo blir ikke nevnt ved navn i boken, men det antydes i noen vers at det er han som er forfatteren. (Visdommen 9: 7, 8, 12) Boken siterer imidlertid passasjer fra bibelbøker som er skrevet flere hundre år etter Salomos død (ca. 998 f.v.t.), og den siterer da den greske oversettelsen Septuaginta, som man først begynte å utarbeide omkring 280 f.v.t. Bokens forfatter var antagelig en jøde i Alexandria i Egypt, og den ble trolig skrevet omkring midten av det første århundre f.v.t.

Boken bærer preg av at forfatteren fester stor lit til gresk filosofi. Han benytter platonsk terminologi og gjør seg til talsmann for læren om menneskesjelens udødelighet. (Visdommen 2: 23; 3: 2, 4) Andre hedenske forestillinger som blir presentert, er tanken om at menneskesjelen har eksistert før mennesket, og at legemet utgjør en belastning eller hindring for sjelen. (8: 19, 20; 9: 15) Framstillingen av historiske begivenheter fra Adam til Moses er smykket med mange fantasifulle detaljer som ofte er uforenelige med den kanoniske beretning.

Noen oppslagsverk forsøker å påvise likhetspunkter mellom passasjer i denne apokryfiske boken og de senere kristne greske skrifter. Likhetene er imidlertid ofte ubetydelige, og selv der hvor likheten synes å være større, er det neppe snakk om at de kristne skribentene har støttet seg til dette apokryfiske verket. Det er snarere slik at de har hentet tanker fra de samme kanoniske hebraiske skrifter som forfatteren av den apokryfiske boken har benyttet.

Sirak (Jesu Siraks sønns visdom). Denne boken, som i latinsk tradisjon kalles Ecclesiasticus, utmerker seg ved å være den lengste av de apokryfiske bøker og den eneste hvis forfatter er kjent, nemlig Jesus, sønn av Sirak, fra Jerusalem. Forfatteren redegjør for visdommens vesen og viser hvordan man kan legge visdom for dagen og oppnå gode resultater. Det blir lagt stor vekt på lydighet mot Moseloven. Det blir gitt råd angående mange sider av dagliglivet og mellommenneskelige forhold; blant annet finnes det kommentarer med hensyn til bordskikk, drømmer og reiser. Den siste delen inneholder en oversikt over betydningsfulle personer i Israel fram til øverstepresten Simon II.

I strid med Paulus’ uttalelse i Romerne 5: 12–19, som legger ansvaret for synden på Adam, sier Sirak: «Fra en kvinne har synden sitt opphav, for hennes skyld må vi alle dø.» (25: 24) Forfatteren sier også at «all ondskap er liten mot en kvinnes ondskap». – 25: 19.

Boken ble opprinnelig skrevet på hebraisk i begynnelsen av det andre århundre f.v.t. Den er sitert i den jødiske skriftsamlingen Talmud.

Baruks bok og Jeremias brev. I Baruks bok (fem kapitler) blir stoffet presentert som om det er skrevet av Jeremias venn og sekretær, Baruk. Jeremias brev, som i noen utgaver av apokryfene regnes som et sjette kapittel i Baruks bok, blir presentert som et brev som er skrevet av Jeremia selv. Baruks bok gjengir de landflyktige jødenes syndsbekjennelse i Babylon og deres bønn om hjelp. Den formaner dem til å følge visdommens vei og oppmuntrer dem til å håpe på løftet om utfrielse. Jeremias brev inneholder en fordømmelse av den babylonske avgudsdyrkelsen.

Ifølge Baruks bok oppholdt Baruk seg i Babylon (Baruk 1: 1, 2), men Bibelens beretning viser at han i likhet med Jeremia drog til Egypt. Det finnes ingen vitnesbyrd om at han noen gang var i Babylon. (Jer 43: 5–7) I strid med Jeremias profeti i Bibelen om at Juda skulle ligge øde i 70 år mens jødene var i landflyktighet i Babylon (Jer 25: 11, 12; 29: 10), sier det apokryfiske Jeremias brev i vers 2 at jødene skulle bli i Babylon i sju slektsledd før de ble utfridd.

Hieronymus sier i sitt forord til Jeremias bok: «Jeg har ikke funnet det umaken verdt å oversette Baruks bok.» I innledningen til Baruks bok (Jeremias brev innbefattet) i The Jerusalem Bible (s. 1128) sies det at deler av boken muligens er skrevet så sent som i det andre eller det første århundre f.v.t. Følgelig må det ha vært en annen (eller andre) enn Baruk som skrev dem. Originalspråket var trolig hebraisk.

Asarjas bønn og De tre menns sang. Et tillegg til Daniels bok som blir føyd til etter Daniel 3: 23. Det består av 67 vers og begynner med en bønn som skal være bedt av Asarja i ildovnen. Deretter følger en beretning om hvordan en engel slokker ilden, og til slutt kommer en sang som blir sunget av de tre hebreerne i ildovnen. Sangen minner om Salme 148. Henvisningene  til templet, prestene og kjerubene passer imidlertid ikke med den tiden som den knyttes til. Dette stykket ble muligens først skrevet på hebraisk og regnes for å stamme fra det første århundre f.v.t.

Fortellingen om Susanna. Dette er en kort beretning om en hendelse i den vakre Susannas liv. Susanna var gift med Joakim, en rik jøde i Babylon. En dag mens hun bader, kommer to eldste til henne og oppfordrer henne til å begå ekteskapsbrudd med dem. Da hun nekter, kommer de med en falsk anklage mot henne. Hun blir dømt til døden, men den unge Daniel avslører de to eldste, og Susanna blir renvasket for anklagen. Det er uvisst hvilket språk fortellingen opprinnelig ble skrevet på, men man mener at den ble skrevet i det første århundre f.v.t. I Septuaginta ble den plassert foran den kanoniske Daniels bok, og i Vulgata ble den plassert bak den. Noen bibeloversettelser tar med dette stykket som et 13. kapittel i Daniels bok.

Bel og dragen. Dette er et tredje tillegg til Daniels bok, i noen oversettelser føyd til som et 14. kapittel. Det fortelles at kong Kyros vil at Daniel skal tilbe et bilde av guden Bel. Ved å strø aske på gulvet i templet oppdager Daniel fotspor og viser at den maten som angivelig blir spist av gudebildet, i virkeligheten blir spist av de hedenske prestene og deres familier. Prestene blir drept, og Daniel ødelegger gudebildet. Kongen ber Daniel om å tilbe en levende drage. Daniel dreper dragen, men blir kastet i løvehulen av den rasende folkemassen. I løpet av de sju dagene han er innesperret der, løfter en engel profeten Habakkuk etter håret og fører ham fra Judea til Babylon med en skål med suppe for at Daniel skal få noe å spise. Habakkuk blir ført tilbake til Judea, Daniel blir sluppet fri, og motstanderne hans blir kastet i løvehulen og fortært. Man mener at også dette tillegget skriver seg fra det første århundre f.v.t. Disse tilleggene til Daniel omtales i The Illustrated Bible Dictionary (bd. 1, s. 76) som «fromme viderediktninger med legendens karakter».

Første Makkabeerbok. En historisk beretning om jødenes uavhengighetskamp på 100-tallet f.v.t., fra begynnelsen av Antiokhos Epifanes’ regjeringstid (175 f.v.t.) til Simon Makkabeus’ død (ca. 134 f.v.t.). Den handler hovedsakelig om de bedrifter som ble utført av presten Matatias (Mattatja) og hans sønner Judas (Juda), Jonatan og Simon (Simeon) i deres kamper mot syrerne.

Dette er den mest verdifulle av de apokryfiske bøker på grunn av de historiske opplysningene den gir om denne perioden. Men som The Jewish Encyclopedia (1976, bd. VIII, s. 243) sier, er det «historie skrevet ut fra en menneskelig synsvinkel». I likhet med de andre apokryfiske bøkene hører den ikke med til den inspirerte hebraiske kanon. Den ble etter alt å dømme skrevet på hebraisk i siste del av det andre århundre f.v.t.

Andre Makkabeerbok. Selv om denne beretningen er plassert etter 1. Makkabeerbok, skildrer den til dels den samme perioden (ca. 180–160 f.v.t.). Den er skrevet av en annen forfatter enn 1. Makkabeerbok og framstilles som et sammendrag av tidligere verker av en viss Jason fra Kyrene. Boken beskriver den forfølgelsen jødene ble utsatt for under Antiokhos Epifanes, plyndringen av templet og gjeninnvielsen av templet.

Boken forteller at Jeremia etter ødeleggelsen av Jerusalem førte med seg tabernaklet og paktens ark til en hule i det fjellet som Moses hadde sett ut over Kanaans land fra. (2. Makkabeerbok 2: 1–16) Men som kjent var tabernaklet blitt erstattet av templet ca. 420 år tidligere.

Noen vers blir benyttet i den katolske kirkes dogmatikk til å underbygge slike dogmer som straff etter døden (2. Makkabeerbok 6: 26), helgeners forbønn (15: 12–16) og at det er på sin plass å be for de døde (12: 41–45).

I innledningen til Makkabeerbøkene i The Jerusalem Bible sies det om 2. Makkabeerbok: «Stilen er som hos hellenistiske skribenter, skjønt ikke som hos de beste; den er ofte svulstig og høyttravende.» Bokens forfatter gir seg ikke ut for å være inspirert av Gud, og han bruker en del av det andre kapitlet til å begrunne hvorfor han har valgt å behandle stoffet slik han gjør. (2. Makkabeerbok 2: 24–32) Han avslutter med å si: «Her vil . . . jeg avslutte min fremstilling. Er den godt skrevet og skikkelig disponert, har jeg oppnådd det jeg ønsket. Er den verdiløs og middelmådig, har jeg i alle fall gjort så godt jeg kunne.» – 2. Makkabeerbok 15: 37, 38.

Boken ble øyensynlig skrevet på gresk en gang mellom år 134 f.v.t og Jerusalems fall i år 70 e.v.t.

Senere apokryfiske skrifter. Særlig fra og med 100-tallet e.v.t. ble det avfattet en mengde skrifter som ble presentert som inspirerte og kanoniske, og som angivelig hadde tilknytning til den kristne tro. Disse verkene, som ofte kalles «nytestamentlige apokryfer», utgjør et forsøk på å etterligne evangeliene, Apostlenes gjerninger og brevene og åpenbaringene i De kristne greske skrifters kanoniske bøker. Mange av disse er det bare bevart fragmenter av, eller  de er kjent kun fordi andre skribenter har sitert fra dem eller hentydet til dem.

I disse skriftene prøver man å gi opplysninger som med vilje er utelatt i de inspirerte skrifter, for eksempel opplysninger om hva Jesus foretok seg og opplevde fra sin tidligste barndom av inntil han ble døpt. Man forsøker også å underbygge lærepunkter eller tradisjoner som ikke er basert på Bibelen, eller som er i strid med den. For eksempel er det såkalte Tomas’ barndomsevangelium og «Jakobs protoevangelium» fylt med fantasifulle beretninger om mirakler som Jesus angivelig utførte i sin barndom. Men det disse skriftene oppnår, er å tegne et bilde av Jesus som et lunefullt og grettent barn med usedvanlige evner. (Jf. den autentiske beretningen i Lu 2: 51, 52.) De apokryfiske «apostelgjerningene», for eksempel «Paulus’ gjerninger» og «Peters gjerninger», legger stor vekt på fullstendig avholdenhet fra seksuell omgang. Ifølge disse skriftene skulle apostlene til og med ha oppfordret kvinner til å forlate sine menn, noe som er i strid med Paulus’ autentiske veiledning i 1. Korinter 7.

I en kommentar til slike apokryfiske skrifter som ble skrevet etter apostlenes tid, sier The Interpreter’s Dictionary of the Bible (bd. 1, s. 166): «Mange av dem er trivielle, noen er meget teatralske, noen er frastøtende, ja direkte motbydelige.» (Redigert av G.A. Buttrick, 1962.) Og i Funk and Wagnalls New Standard Bible Dictionary (1936, s. 56) sies det: «De har vært en rikholdig kilde til religiøse legender og kirkelige tradisjoner. Det er disse bøkene vi må gå til for å finne opprinnelsen til en del av den romersk-katolske kirkes dogmer.»

Akkurat som de tidligere apokryfiske skrifter ikke ble regnet med blant de anerkjente førkristne hebraiske skrifter, ble disse senere apokryfiske skrifter ikke anerkjent som inspirerte og heller ikke inkludert som kanoniske i de tidligste fortegnelsene eller katalogene over De kristne greske skrifter. – Se KANON.