Det greske ordet apọstolos er avledet av det hyppig forekommende verbet apostẹllo, som betyr «å sende, å sende ut». (Mt 10: 5; Mr 11: 3) Grunnbetydningen av ordet framgår av Jesu uttalelse: «En slave er ikke større enn sin herre, og en som er utsendt [apọstolos], er ikke større enn den som har sendt ham.» (Joh 13: 16) I denne betydningen anvendes ordet også om Kristus Jesus, som blir omtalt som «den apostel og øversteprest som vi bekjenner». (He 3: 1; jf. Mt 10: 40; 15: 24; Lu 4: 18, 43; 9: 48; 10: 16; Joh 3: 17; 5: 36, 38; 6: 29, 57; 7: 29; 8: 42; 10: 36; 11: 42; 17: 3, 8, 18, 21–25; 20: 21.) Jesus var utsendt av Gud som hans utnevnte representant.

Betegnelsen «apostel» blir imidlertid i første rekke brukt om de tolv disiplene som Jesus selv utvalgte for at de skulle representere ham. Navnene på de tolv som opprinnelig ble utvalgt, blir regnet opp i Matteus 10: 2–4, Markus 3: 16–19 og Lukas 6: 13–16. En av disse tolv, Judas Iskariot, forrådte Jesus og oppfylte derved noen profetiske utsagn. (Sl 41: 9; 109: 8) De elleve som forble trofaste, blir nevnt igjen ved navn i Apostlenes gjerninger 1: 13.

Noen av apostlene hadde vært disipler av døperen Johannes før de ble Jesu disipler. (Joh 1: 35–42) Elleve av dem var tydeligvis galileere (Apg 2: 7), mens Judas Iskariot antagelig var judeer. De kom fra folkets brede lag; fire av dem var fiskere, og én hadde vært skatteoppkrever. (Mt 4: 18–21; 9: 9–13) Minst to av dem var antagelig fettere av Jesus (Jakob og Johannes, Sebedeus’ sønner). Av de religiøse lederne ble de betraktet som «ulærde og alminnelige mennesker», noe som viser at de bare hadde fått en grunnleggende utdannelse og ikke hadde gått på høyere skoler. Noen av dem, deriblant Peter (Kefas), var gift. – Apg 4: 13; 1Kt 9: 5.

Det ser ut til at Peter, Jakob og Johannes var de av de tolv som stod Jesus nærmest. Det var bare de som var til stede da Jairus’ datter ble oppreist (Mr 5: 35–43), og som fikk oppleve Jesu forklarelse, eller forvandling (Mt 17: 1, 2), og de fulgte ham lenger inn i Getsemane hage enn de andre apostlene den natten han ble arrestert. (Mr 14: 32, 33) Det synes å ha vært et spesielt hengivent forhold mellom Jesus og Johannes, og man antar at det er Johannes som blir omtalt som «den disippelen som Jesus elsket». – Joh 21: 20–24; 13: 23.

Utvelgelse og tidlig tjeneste. Jesus utvalgte de tolv av en større gruppe disipler og kalte dem apostler, «for at de skulle fortsette å være med ham, og for at han skulle sende dem ut [apostẹllei] for å forkynne og for å ha myndighet til å drive ut demonene». (Mr 3: 13–15) Fra da av ’var de med ham’ til stadighet, idet de under resten av hans jordiske tjeneste stod i et meget nært forhold til ham og ble grundig undervist og opplært til sin tjeneste. (Mt 10: 1–42; Lu 8: 1) Ettersom de fortsatt var Jesu elever, ble de fremdeles kalt «disipler», spesielt i beretninger om tiden før pinsedagen. (Mt 11: 1; 14: 26; 20: 17; Joh 20: 2) Deretter blir de konsekvent kalt «apostler». Da Jesus utvalgte dem, gav han dem mirakuløse evner til å helbrede og til å drive ut demoner, og de brukte disse evnene i en viss utstrekning i løpet av Jesu tjeneste. (Mr 3: 14, 15; 6: 13; Mt 10: 1–8; Lu 9: 6; jf. Mt 17: 16.) Men denne virksomheten blir alltid framstilt som noe som var underordnet deres hovedoppgave, forkynnelsen. Selv om de utgjorde en indre krets av disipler, var den undervisning og opplæring de fikk, på ingen måte forbundet med mystiske ritualer eller seremonier.

Menneskelige svakheter. Skjønt de som Guds Sønns apostler i høy grad var begunstiget, var de beheftet med vanlige menneskelige feil og svakheter. Peter hadde en tilbøyelighet til å handle uoverlagt og overilt (Mt 16: 22, 23; Joh 21: 7, 8); Tomas hadde ikke lett for å bli overbevist (Joh 20: 24, 25); Jakob og Johannes viste tegn på ungdommelig utålmodighet (Lu 9: 49, 54). De kranglet om hvem av dem som ville bli den største i det rike som de ventet Jesus skulle opprette på jorden. (Mt 20: 20–28; Mr 10: 35–45; jf.  Apg 1: 6; Lu 24: 21.) De erkjente at de trengte større tro. (Lu 17: 5; jf. Mt 17: 20.) Til tross for at de i flere år hadde samarbeidet nært med Jesus og visste at han var Messias, forlot de ham alle sammen da han ble arrestert (Mt 26: 56); det var andre som tok seg av hans begravelse. Til å begynne med var de sene til å godta vitnesbyrdet fra de kvinnene som var de første som så Jesus etter at han var oppreist (Lu 24: 10, 11), og på grunn av frykt kom de sammen bak låste dører. (Joh 20: 19, 26) Men den oppstandne Jesus gav dem ytterligere forståelse, og etter hans himmelfart på den 40. dag etter hans oppstandelse gav de uttrykk for stor glede og «var stadig i templet og velsignet Gud». – Lu 24: 44–53.

Virke i den kristne menighet. Da Guds ånd ble utgytt over apostlene på pinsedagen, ble de i høy grad styrket. De fem første kapitlene i Apostlenes gjerninger vitner om hvor fryktløst og frimodig de forkynte det gode budskap og fortalte om Jesu oppstandelse, til tross for at de jødiske lederne satte dem i fengsel, prylte dem og truet dem med døden. I denne første tiden etter pinsedagen førte apostlenes dynamiske ledelse ved den hellige ånds kraft til en forbløffende vekst i den kristne menighet. (Apg 2: 41; 4: 4) Først begrenset de sin tjeneste til Jerusalem. Senere utvidet de den til å omfatte Samaria, og til sist virket de i hele den da kjente verden. – Apg 5: 42; 6: 7; 8: 5–17, 25; 1: 8.

Deres viktigste oppgave som apostler var å vitne om hvordan Jesus oppfylte Jehova Guds hensikter og profetier, især om hans oppstandelse og opphøyelse til himmelen, og å gjøre disipler blant alle nasjoner. Jesus gav dem dette oppdraget like før han fór opp til himmelen. (Mt 28: 19, 20; Apg 1: 8, 22; 2: 32–36; 3: 15–26) Deres vitnesbyrd om oppstandelsen var en øyenvitneberetning. – Apg 13: 30–34.

Mirakuløse evner. For å underbygge sitt vitnesbyrd gjorde apostlene fortsatt bruk av de mirakuløse evner Jesus hadde gitt dem, foruten de åndens gaver som de fikk på pinsedagen og deretter. (Apg 5: 12; 9: 36–40; se GAVER FRA GUD [Åndens gaver].) Andre fikk også slike mirakuløse åndens gaver, men beretningen viser at det bare skjedde når én eller flere av apostlene var til stede, eller ved apostlenes håndspåleggelse. Selv om Paulus ikke var en av de tolv, tjente også han på denne måten, som en apostel som var utnevnt av Jesus Kristus selv. (Apg 2: 1, 4, 14; 8: 14–18; 10: 44; 19: 6) Det var altså bare apostlene som kunne gi disse gavene videre til andre. De mirakuløse gaver opphørte derfor da apostlene og de som hadde fått dem gjennom apostlene, døde. (1Kt 13: 2, 8–11) I et bibelsk oppslagsverk kan vi således lese om disse spesielle evnene: «De mangler i kirken på 100-tallet. Ja, forfatterne på den tiden omtaler dem som noe som hørte fortiden – aposteltiden – til.» – ⁠The Illustrated Bible Dictionary, redigert av J.D. Douglas, 1980, bd. 1, s. 79.

Administrative oppgaver. I forbindelse med grunnleggelsen, organiseringen og ledelsen av den kristne menighet spilte apostlene en sentral rolle. (1Kt 12: 28; Ef 4: 11) Senere delte de denne tilsynsoppgaven med andre eldste, men de utgjorde selv hovedparten av den voksende kristne menighets styrende råd, og dette rådet ble anerkjent av de kristne overalt som den meddelelseskanal som ble brukt av Gud når det gjaldt å treffe avgjørelser for menigheten jorden over og lede dens virksomhet. (Apg 2: 42; 8: 14–17; 11: 22; 15: 1, 2, 6–31; 16: 4, 5) De var bare i stand til å ta seg av denne oppgaven fordi de, slik det var blitt lovt, ble ledet av Guds hellige ånd. (Joh 15: 26, 27) Med åndens hjelp kunne de gjenkalle Jesu undervisning og veiledning i erindringen, få klarhet i lærepunkter og gradvis bli ledet til «hele sannheten», den sannhet som ble åpenbart i aposteltiden. (Joh 14: 26; 16: 13–15; jf. Joh 2: 22; 12: 16.) De utnevnte også menn til å ivareta tjenesteoppgaver i menigheten, og de anviste i hvilke områder enkelte kristne skulle utføre misjonærtjeneste. – Apg 6: 2, 3; Ga 2: 8, 9.

Apostlene tjente således som en grunnvoll – som hvilte på grunnhjørnesteinen, Jesus Kristus – og på denne grunnvollen ble det bygd opp et «hellig tempel for Jehova». (Ef 2: 20–22; 1Pe 2: 4–6) Det finnes ingen vitnesbyrd om at en enkelt apostel hadde større rang enn de andre i den opprettede kristne menighet. (Se PETER.) Det ser ut til at Peter og Johannes spilte en spesielt viktig rolle på pinsedagen og umiddelbart deretter, og at det stort sett var Peter som førte ordet. (Apg 2: 14, 37, 38; 3: 1, 4, 11; 4: 1, 13, 19; 5: 3, 8, 15, 29) Men i forbindelse med de avgjørelser som ble truffet i denne perioden, ser det ikke ut til at noen av dem hadde mer å si enn de andre i det styrende råd, og da de fikk høre at det ble døpt nye troende i Samaria, «sendte [apẹsteilan] de Peter og Johannes til dem», slik at disse to i virkeligheten kom til å tjene som apostlenes apostler. (Apg 6: 2–6; 8: 14, 15) Etter apostelen Jakobs død ser det ut til at disippelen med samme navn, Jesu halvbror, var den som var ordstyrer for det styrende råd. Paulus omtaler denne Jakob og dessuten Peter (Kefas) og Johannes som dem som «syntes å være søyler». (Apg 12: 1, 2, 16, 17; Ga 1: 18, 19; 2: 9, 11–14) Ved det viktige møtet  om hvorvidt de hedningkristne skulle omskjæres, hvor både Peter og Paulus avla sitt vitnesbyrd, var det Jakob som formulerte den endelige avgjørelsen. – Apg 15: 1, 2, 6–21.

Hvem ble den tolvte apostelen i stedet for Judas Iskariot?

Etter Judas Iskariots frafall og død var det bare elleve trofaste apostler igjen, og Jesus utpekte ingen erstatter i løpet av de 40 dagene som gikk fra hans oppstandelse til hans himmelfart. Men på et tidspunkt i løpet av de ti dagene mellom hans himmelfart og pinsedagen ble det ansett for nødvendig at en annen utfylte den plassen som Judas hadde etterlatt seg, ikke bare fordi han var død, men fordi han var blitt troløs og hadde falt fra, som det framgår av de skriftstedene Peter siterte. (Apg 1: 15–22; Sl 69: 25; 109: 8; jf. Åp 3: 11.) Det er imidlertid ikke noe som tyder på at man gjorde seg noen bestrebelser på å utpeke en etterfølger til den trofaste apostelen Jakob da han døde. – Apg 12: 2.

Som det framgår av Peters ord, mente man at den som skulle fylle plassen som en Jesu Kristi apostel, måtte være en som hadde kjent Jesus personlig, og som hadde vært øyenvitne til hans gjerninger, hans mirakler og spesielt hans oppstandelse. Dette betyr at en apostolisk suksesjon opp gjennom tidene ville være en umulighet, med mindre Gud grep inn og sørget for de nødvendige forutsetninger i hvert enkelt tilfelle. Den gang, før pinsedagen, fantes det imidlertid menn som oppfylte disse kravene, og to ble framstilt som egnet til å overta den troløse Judas’ plass. Uten tvil med Ordspråkene 16: 33 i tankene kastet man lodd, og Mattias ble utvalgt og ble deretter «regnet sammen med de elleve apostler». (Apg 1: 23–26) Han hørte følgelig med til «de tolv» som løste problemet i forbindelse med de gresktalende jødene (Apg 6: 1, 2), og han var åpenbart en av «de tolv» som ifølge Paulus hadde sett Jesus etter hans oppstandelse. (1Kt 15: 4–8) Da pinsedagen kom, fantes det således tolv apostoliske grunnsteiner som det åndelige Israel, som nå ble dannet, kunne hvile på.

Menighetsapostler. I likhet med de øvrige elleve apostlene var Mattias ikke bare apostel for menigheten i Jerusalem. Han var i en annen stilling enn levitten Josef Barnabas, som ble en apostel for menigheten i Antiokia i Syria. (Apg 13: 1–4; 14: 4, 14; 1Kt 9: 4–6) Andre menn ble også omtalt som «menigheters apostler»; de var utsendt av lokale menigheter for å representere dem. (2Kt 8: 23) Og i brevet til filipperne omtaler Paulus Epafroditus som «deres utsending [apọstolon] og personlige tjener med tanke på mitt behov». (Flp 2: 25) Disse mennene var tydeligvis ikke apostler i kraft av en apostolisk suksesjon, og de hørte heller ikke med til «de tolv», slik som Mattias.

Den rette forståelsen av denne videre anvendelsen av uttrykket «apostel» kan bidra til å løse den uoverensstemmelsen som kan synes å foreligge mellom Apostlenes gjerninger 9: 26, 27 og Galaterne 1: 17–19 hvis en går ut fra at det her er tale om samme begivenhet. I den første beretningen står det at Paulus da han kom til Jerusalem, ble ’ført til apostlene’ av Barnabas. I beretningen i Galaterne sier imidlertid Paulus at han besøkte Peter, og så tilføyer han: «Men jeg så ingen annen av apostlene, bare Jakob, Herrens bror.» Jakob (altså Jesu halvbror Jakob, og ikke en av de opprinnelige apostlene ved navn Jakob, verken Sebedeus’ sønn eller Alfeus’ sønn) ble tydeligvis betraktet som «apostel» i den videre betydning av uttrykket, nemlig som en som var utsendt av menigheten i Jerusalem. Dette kan være forklaringen på at beretningen i Apostlenes gjerninger bruker tittelen i flertall og sier at Paulus ble ført «til apostlene» (det vil si Peter og Jakob). – Jf. 1Kt 15: 5–7; Ga 2: 9.

Utvelgelsen av Paulus. Sannsynligvis omkring år 34 ble Saulus fra Tarsus, som senere blir omtalt som Paulus, omvendt til kristendommen. Han ble en sann Jesu Kristi apostel, direkte utvalgt av den oppstandne og herliggjorte Jesus Kristus. (Apg 9: 1–22; 22: 6–21; 26: 12–23; 13: 9) Han forsvarte sitt apostelembete med at han hadde sett den oppstandne Herren Jesus Kristus, at han hadde utført mirakler, og at han hadde formidlet den hellige ånd til døpte troende. (1Kt 9: 1, 2; 15: 9, 10; 2Kt 12: 12; 2Ti 1: 1, 11; Ro 1: 1; 11: 13; Apg 19: 5, 6) Ettersom apostelen Jakob (Johannes’ bror) ikke ble henrettet før omkring år 44, var alle «de tolv» fremdeles i live da Paulus ble en apostel. Han regner ingen steder seg selv med til disse «tolv», men han betraktet heller ikke sitt apostelembete som mindreverdig i forhold til deres. – Ga 2: 6–9.

Både Mattias og Paulus var fullverdige apostler, formålet med deres utsendelse tatt i betraktning. Men da apostelen Johannes i forbindelse med at han mottok Åpenbaringen (omkring år 96), fikk et syn av det himmelske nye Jerusalem, så han bare tolv grunnsteiner som «de tolv navnene på Lammets tolv apostler» stod skrevet på. (Åp 21: 14) Paulus blir ikke noen steder i Bibelen omtalt som en av «de tolv». Det er derfor tydelig at «de  tolv navnene på Lammets tolv apostler» som står skrevet på det nye Jerusalems grunnsteiner, må innbefatte navnet Mattias og ikke navnet Paulus. Det vil si at det synet som apostelen Johannes fikk, gjenspeiler situasjonen slik den var da den kristne menighet ble opprettet på pinsedagen i år 33. – Se PAULUS.

Slutten på den apostoliske tid. Bortsett fra at Bibelen forteller at Jakob ble henrettet, forteller den ikke noe om de tolv apostlenes død, men alt tyder på at de var trofaste til det siste, og at det derfor ikke var nødvendig at de ble erstattet. Hva de etterfølgende århundrene angår, sier The Interpreter’s Dictionary of the Bible at «når det [uttrykket «apostel»] blir anvendt om enkeltpersoner i den senere kristne litteratur, blir det brukt billedlig. Kirken har aldri siden det første århundre hatt apostler i nytestamentlig forstand». – Redigert av G.A. Buttrick, 1962, bd. 1, s. 172.

Så lenge apostlene levde, tjente deres tilstedeværelse som et bolverk mot frafall, som en tilbakeholdende kraft som beskyttet den kristne menighet mot påvirkning fra falsk tilbedelse. Det er tydeligvis det Paulus taler om i 2. Tessaloniker 2: 7: «Ja, denne lovløshetens hemmelighet er allerede i virksomhet, men bare til han som akkurat nå virker som en tilbakeholdende kraft, er borte.» (Jf. Mt 13: 24, 25; Apg 20: 29, 30.) Dette apostoliske bolverk, med den myndighet og de gaver som bare apostlene hadde, bestod inntil Johannes’ død omkring år 100. (1Jo 2: 26; 3Jo 9, 10) Det at frafallet etter apostlenes død raskt fikk et slikt omfang, og det at falsk lære og ukristne skikker like etter den tiden fikk en slik utbredelse, viser at ingen som måtte gjøre krav på å være deres etterfølgere, var i besittelse av deres evne til å demme opp for frafallet.

Andronikus og Junias blir i Romerne 16: 7 omtalt som «ansette menn blant apostlene». Det betyr imidlertid ikke at de var apostler, men at de hadde et godt omdømme blant apostlene. At noen falskelig hevdet at de var «Kristi apostler», framgår av 2. Korinter 11: 5, 13; 12: 11, 12; Åpenbaringen 2: 2.