Et semittisk oldtidsspråk som er nær beslektet med hebraisk og opprinnelig ble talt av arameerne. (Se ARAM nr. 5.) Med tiden kom det imidlertid til å omfatte flere dialekter (deriblant noen som ble regnet som selvstendige språk) og fikk stor utbredelse, særlig i Sørvest-Asia. Arameisk ble især talt fra og med det andre årtusen f.v.t. til omkring år 500 e.v.t. Det er et av de tre språkene Bibelen opprinnelig ble skrevet på. Det hebraiske ordet ʼaramịth forekommer fem ganger og blir gjengitt med «på syrisk» eller «på arameisk». – 2Kg 18: 26; Jes 36: 11; Da 2: 4; Esr 4: 7 (to ganger).

Bibelarameisk, som tidligere ble kalt kaldeisk, finner en i Esra 4: 8 til 6: 18 og 7: 12–26, Jeremia 10: 11 og Daniel 2: 4b til 7: 28. Det forekommer også arameiske uttrykk i andre deler av Bibelen, men mange av forskernes forsøk på å finne opprinnelsen til hebraiske ord i arameiske uttrykk er bare gjetninger.

At det blir brukt arameiske uttrykk i Bibelen, er på ingen måte overraskende, for hebreerne hadde i lang tid hatt nær kontakt med arameerne og det arameiske språk. Noen av de tidligste gjengivelsene av De hebraiske skrifter på andre språk var de arameiske targumene. Fragmenter av tidlige targumer til noen bøker er blitt funnet blant Dødehavsrullene.

Språket. Både arameisk og hebraisk tilhører den nordvestsemittiske språkgruppe. Selv om arameisk skiller seg en god del ut fra hebraisk, er de to språkene tydelig beslektet. De har de samme bokstavene i alfabetet, og de har de samme navnene på dem. Arameisk skrives i likhet med hebraisk fra høyre mot venstre, og skriften var opprinnelig en konsonantskrift. Det arameiske språk som er brukt i Bibelen, ble imidlertid senere, i likhet med hebraisk, forsynt med vokalpunkter av massoretene. Arameisk er blitt påvirket av kontakten med andre språk. I Bibelens arameiske avsnitt forekommer flere hebraiske, akkadiske og persiske person- og stedsnavn, og bibelarameisk bærer preg av hebraisk påvirkning i forbindelse med religiøse uttrykk, akkadisk påvirkning spesielt når det gjelder politiske og økonomiske uttrykk, og persisk innflytelse i forbindelse med uttrykk som har å gjøre med politiske og juridiske anliggender.

I tillegg til at arameisk og hebraisk benytter samme skrift, er det likheter hva bøyningen av verbene, substantivene og pronomenene angår. Verbene har to aspekter, imperfektum (som beskriver en handling som uavsluttet) og perfektum (som beskriver en handling som avsluttet). Substantivene forekommer i entall, totall (dualis) og flertall, og det finnes to kjønn, hankjønn og hunkjønn. Arameisk skiller seg ut fra andre semittiske språk ved at vokalen a forekommer svært hyppig, og ved at visse konsonanter foretrekkes framfor andre, for eksempel d i stedet for z og t i stedet for sj.

Hovedgrupper. De arameiske dialekter inndeles vanligvis i en vestlig og en østlig gruppe. Historisk sett er imidlertid fire grupper kjent: gammelarameisk, riksarameisk, levantinsk arameisk eller vestarameisk og østarameisk. En antar at det i det andre årtusen f.v.t. ble talt forskjellige arameiske dialekter i Mesopotamia og resten av Den fruktbare halvmåne og omkringliggende områder. I 1. Mosebok 31: 47 kan en se en forskjell mellom tidlige former av arameisk og hebraisk. Etter at Jakob og Laban var blitt forsonet, reiste de en steinrøys som et vitne mellom seg. Laban kalte den på arameisk «Jegar-Sahaduta», mens Jakob på hebraisk kalte den «Galed». Begge uttrykkene betyr «vitnerøys» eller «vitnesbyrdets røys».

 Visse innskrifter som er funnet i Nord-Syria, og som man mener stammer fra det tiende til det åttende århundre f.v.t., er skrevet på gammelarameisk. Under det assyriske verdensrike var det imidlertid en ny arameisk dialekt som etter hvert ble lingua franca, det internasjonale hjelpespråk, og fortrengte akkadisk som det språk som ble benyttet i den sentrale forvaltningens offisielle korrespondanse med de avsidesliggende delene av riket. På grunn av sin anvendelse blir denne standardformen av språket omtalt som «riksarameisk». Den var fortsatt i bruk under det babylonske verdensrike (625–539 f.v.t.) og deretter under det persiske verdensrike (538–331 f.v.t.). Især i denne perioden var den meget utbredt. Mange arkeologiske funn bekrefter at den var det offisielle regjerings- og handelsspråket i et stort område. Den er for eksempel brukt i kileskriftdokumenter, på ostraka (potteskår), papyrer, segl og mynter og i innskrifter på stein, og disse funnene er blitt gjort i slike områder som Mesopotamia, Iran (Persia), Egypt, Anatolia og Nord-Arabia og dessuten så langt mot nord som i Ural-fjellene og så langt mot øst som i Kurdistan og Afghanistan. Riksarameisk var fortsatt i bruk i den hellenistiske perioden (323–30 f.v.t.).

Det ser ut til at det er denne riksarameisken som forekommer i Esras, Jeremias og Daniels skrifter. Bibelen inneholder også vitnesbyrd om at arameisk var datidens lingua franca. På 700-tallet f.v.t. rettet Juda-kongen Hiskias utnevnte talsmann følgende anmodning til kong Sankeribs representant: «Vær så vennlig å tale til dine tjenere på syrisk [arameisk], for vi forstår det; og tal ikke til oss på jødenes språk for ørene på folket som er på muren.» (Jes 36: 11; 2Kg 18: 26) De jødiske embetsmennene forstod arameisk, eller «syrisk», men det gjorde tydeligvis ikke den jevne mann blant hebreerne i Jerusalem den gang.

Noen år etter at jødene hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon, leste presten Esra fra lovboken for de jødene som var forsamlet i Jerusalem, og noen levitter forklarte det som ble lest, for folket. I Nehemja 8: 8 står det: «De fortsatte å lese opp av boken, av den sanne Guds lov, samtidig med at den ble utlagt og betydningen angitt; og de fortsatte å gjøre det som ble opplest, forståelig.» Denne utleggingen eller forklaringen har muligens bestått i at den hebraiske teksten ble gjenfortalt på arameisk, som hebreerne kan ha begynt å snakke under oppholdet i Babylon. Utleggingen innebar sikkert også at teksten ble forklart, slik at jødene, selv om de kanskje forstod hebraisk, også fikk tak i den dypere betydningen av det som ble lest.

Hvilket språk snakket Jesus? Det er ganske stor uenighet blant forskerne når det gjelder dette spørsmålet. Professor G. Ernest Wright sier imidlertid om de språk som ble brukt i Palestina da Jesus Kristus var på jorden: «I gatene i de større byene kunne man uten tvil høre flere forskjellige språk. Gresk og arameisk var tydeligvis de vanlige talespråkene, og de fleste av dem som bodde i byene, kunne sannsynligvis forstå dem begge, selv i så ’moderne’ og ’vestlige’ byer som Cæsarea og Samaria, hvor gresk var det vanligste. Man kunne høre romerske soldater og embetsmenn snakke sammen på latin, mens ortodokse jøder seg imellom kan ha snakket en sen variant av hebraisk, et språk som vi vet var verken klassisk hebraisk eller arameisk, til tross for dets likhet med disse språkene.» Professor Wright kommer så inn på hvilket språk Jesus Kristus snakket, og sier: «Hvilket språk Jesus snakket, har vært gjenstand for stor diskusjon. Vi har ingen mulighet for å fastslå med sikkerhet om han kunne gresk eller latin, men i sin forkynnergjerning brukte han vanligvis enten arameisk eller et sterkt arameiskpåvirket folkelig hebraisk. Da Paulus talte til folkemengden i templet, sies det at han snakket hebraisk. (Apostlenes gjerninger 21: 40) Forskerne har som regel antatt at dette var arameisk, men det er ikke usannsynlig at et folkelig hebraisk den gang var det alminnelige talespråket blant jødene.» – Biblical Archaeology, 1962, s. 243.

Det er mulig at Jesus og hans første disipler, deriblant apostelen Peter, av og til snakket galileisk arameisk. Den natten Jesus ble arrestert, ble det sagt til Peter: «Visst er du også en av dem, ja, for dialekten din røper deg.» (Mt 26: 73) Dette kan ha blitt sagt fordi apostelen ved denne anledningen snakket galileisk arameisk, men det er ikke sikkert, for han kan også ha snakket galileisk hebraisk, en annen dialekt enn den man snakket i Jerusalem og andre steder i Judea. Da Jesus på et tidligere tidspunkt kom til Nasaret i Galilea og gikk inn i synagogen der, leste han høyt fra Jesajas profeti, åpenbart slik den stod skrevet på hebraisk, og sa så: «I dag er det skriftstedet som dere nettopp hørte, oppfylt.» Det sies ikke noe om at Jesus oversatte det han hadde lest, til arameisk, så det er sannsynlig at de som var til stede, ikke hadde noen problemer med å forstå bibelhebraisk. (Lu 4: 16–21) Det er også verdt å merke seg at Apostlenes gjerninger 6: 1, som forteller om tiden kort etter pinsedagen i år 33, taler om gresktalende og hebraisktalende jøder i Jerusalem.

Professor Harris Birkeland påpeker (i The Language of Jesus, Oslo 1954, s. 10, 11) at det at  arameisk var Palestinas skriftspråk på Jesu tid, ikke nødvendigvis betyr at det også var det alminnelige talespråket på den tiden. Og det at Elefantinepapyrene, som tilhørte en jødisk koloni i Egypt, var skrevet på arameisk, beviser ifølge professor Birkeland ikke at arameisk var hovedspråket i jødenes hjemland, for arameisk var den gang et internasjonalt skriftspråk. De kristne greske skrifter inneholder riktignok en del arameiske uttrykk, ettersom Jesus for eksempel bruker flere arameiske ord. Men som professor Birkeland framholder, var det kanskje slik at Jesus til daglig snakket et folkelig hebraisk og bare av og til brukte arameiske uttrykk.

Birkelands påstand om at det jevne folk ikke kunne lese og skrive arameisk, kan kanskje ikke bevises, men når den velutdannede legen Lukas forteller at Paulus talte til jødene ’på hebraisk’, og at apostelen sa at røsten fra himmelen talte til ham ’på hebraisk’, ser det ut til at han virkelig mener en form av hebraisk (selv om det ikke behøver å være klassisk hebraisk), og ikke arameisk. – Apg 22: 2; 26: 14.

Noe som ytterligere støtter den tanken at man snakket en form av hebraisk i Palestina på Jesu tid, er de tidlige vitnesbyrdene om at apostelen Matteus først skrev sitt evangelium på hebraisk. Evsebios (som levde på 200- og 300-tallet) sier for eksempel at «evangelisten Matteus skrev sitt evangelium på hebraisk». (Patrologia Graeca, bd. XXII, sp. 941) Og Hieronymus (som levde på 300- og 400-tallet) skriver i sitt verk De viris inlustribus (Om berømte menn), kapittel III: «Matteus, som også er Levi, en toller som ble en apostel, utarbeidet først et evangelium om Kristus i Judea på det hebraiske språk og med hebraiske bokstaver til gagn for de troende av omskjærelsen. . . . Den hebraiske utgaven er dessuten bevart fram til denne dag i biblioteket i Cæsarea, som martyren Pamphilus så flittig samlet skrifter til.» (Oversatt fra en latinsk tekst redigert av E.C. Richardson og utgitt i serien «Texte und Untersuchungen zur Geschichte der altchristlichen Literatur», Leipzig 1896, bd. 14, s. 8, 9.) Da Jesus levde som menneske på jorden, kan han altså meget godt ha snakket både en form av hebraisk og en arameisk dialekt. – Se HEBRAISK.