Bånd, kjede eller ring som man har rundt armen eller håndleddet som smykke; noen danner en lukket ring, andre er åpne eller har en lås. I oldtiden gikk både menn og kvinner med armbånd, enten bare på den ene armen eller, mer sjelden, på begge. Datidens armbånd var av bronse, glass, jern, sølv eller gull, og de var ofte rikt utsmykket, noen ganger tett besatt med edelstener.

Hebreerne brukte armbånd, og slike smykker var allerede på et meget tidlig tidspunkt alminnelige i Palestina, hvor arkeologer har funnet mange armbånd av forskjellige materialer, særlig bronse. Abrahams tjener gav Rebekka en nesering av gull og også to armbånd (hebr. tsemidhịm) som veide ti gullsekel (114 g). (1Mo 24: 22, 30, 47) Krigsbyttet fra midjanittene omfattet armbånd, og disse var blant de verdifulle gjenstandene som israelittene frambar som en offergave til Gud. – 4Mo 31: 50.

Gjennom Esekiel sa Jehova om seg selv at han hadde pyntet Jerusalem som en kvinne, med armbånd og andre smykker. Men ettersom hun hadde brukt disse vakre tingene i forbindelse med avgudsdyrkelse og hadde prostituert seg, sa Jehova at han skulle straffe henne og sørge for at alt dette ble tatt fra henne. (Ese 16: 11, 17, 38, 39) Armbånd (hebr. sjerọth) var en av de tingene som Jehova sa at han skulle ta fra de hovmodige «Sions døtre». – Jes 3: 16, 19.

Armbånd til overarmen (hebr. ʼetsʽadhạh) ble benyttet av monarker som et av tegnene på deres kongemyndighet eller herskermakt. Det armbåndet som Israels konge Saul hadde på armen, kan ha hatt denne betydningen. – 2Sa 1: 10; se SMYKKER, UTSMYKNING.