Eiendom som ved eierens død går over til arvingen eller en berettiget etterfølger; noe som man ved arvefølge får fra sine forfedre eller forgjengere. Det hebraiske verbet som er mest brukt i denne forbindelse, er nachạl (subst.: nachalạh). Det innebærer det å få eller gi en arv eller arvelodd, vanligvis i forbindelse med arvefølge. (4Mo 26: 55; Ese 46: 18) Verbet jarạsj blir noen ganger brukt i betydningen «etterfølge som arving», men oftere i betydningen «ta i eie» uten at det dreier seg om arvefølge. (1Mo 15: 3; 3Mo 20: 24) Dette ordet betyr også «drive bort», noe som innebærer en militær handling. (5Mo 2: 12; 31: 3) De greske ordene som dreier seg om arv, er beslektet med klẹros, som opprinnelig betydde «lodd», men som etter hvert fikk betydningen «andel» og «arv». – Mt 27: 35; Apg 1: 17; 26: 18.

I Israel ble begrepet arv i første rekke brukt om jordeiendommer, men også om løsøre. Bibelen taler også om arv av noe som er av åndelig natur. Åndsavlede kristne blir omtalt som «Guds arvinger, men Kristi medarvinger». Hvis de forblir trofaste, kan de se fram til «den evige arv». – Ro 8: 17; He 9: 15.

Patriarktiden. De trofaste hebraiske patriarkene Abraham, Isak og Jakob eide ingen jord, bortsett fra marken med hulen som ble brukt som gravsted, og den marken som Jakob kjøpte i nærheten av Sikem. (1Mo 23: 19, 20; 33: 19) Den kristne martyren Stefanus sa om Abrahams opphold i Kanaan: «Likevel gav han ham ikke noen arvelodd i det, nei ikke en fotsbredd; men han lovte å gi ham det til eiendom, og etter ham hans ætt – mens han ennå ikke hadde noe barn.» (Apg 7: 5) Den materielle arv som disse mennene gav videre, bestod i deres kveg og deres løsøre. Den førstefødte sønnen arvet en dobbelt andel i forhold til de øvrige sønnene. Patriarken Jobs døtre fikk arv blant sine brødre. Det framgår ikke hvorvidt dette innbefattet arv av jord. – Job 42: 15.

Hvis faren hadde grunn til det, kunne han endre arveretten ved å gi den førstefødtes arv til en yngre sønn. I de tilfellene som er omtalt i Bibelen, ble endringen av arveretten ikke foretatt som følge av personlig favorisering eller et innfall, men fordi faren hadde grunn til å foreta en slik endring. Som Abrahams eldste sønn var Ismael hans framtidige arving i omkring 14 år. (1Mo 16: 16; 17: 18–21; 21: 5) Men på Saras anmodning og med Jehovas godkjennelse sendte Abraham Ismael bort da han var omkring 19 år gammel. Da hadde Isak førstefødselsretten, og han arvet senere alt det Abraham eide, med unntak av de gavene som Abraham gav til de sønnene som han senere fikk med Ketura. (1Mo 21: 8–13; 25: 5, 6) Ruben, Jakobs førstefødte, mistet sin arverett som førstefødt fordi han gjorde seg skyldig i utukt med sin fars medhustru. (1Mo 49: 3, 4; 1Kr 5: 1, 2) Da Jakob velsignet Josefs sønner, gav han Efraim, den yngste, forrang framfor Manasse, den eldste. – 1Mo 48: 13–19.

Det var tillatt å ha en eller flere medhustruer. I Bibelen blir medhustruen noen ganger omtalt som «hustru», og den mannen hun lever sammen med, som «hennes mann». Hennes far omtales som hans svigerfar, og mannen omtales som hennes fars svigersønn. (1Mo 16: 3; Dom 19: 3–5) Medhustruenes sønner var ektefødte og hadde derfor arverett på linje med ektehustruens sønner.

Før Abraham fikk barn, talte han om sin slave Elieser som den som skulle arve ham, men Jehova sa til ham at han ville få et barn som skulle bli hans arving. – 1Mo 15: 1–4.

Under Moseloven. Under Moseloven kunne en far ikke overdra førstefødselsretten til en sønn av sin yndlingshustru på bekostning av den sønnen som faktisk var den førstefødte, men som var sønn av en hustru han elsket mindre. Han måtte gi den førstefødte en dobbelt andel av alt han eide. (5Mo 21: 15–17) Hvis han ikke hadde noen sønner, gikk arven over til døtrene. (4Mo 27: 6–8; Jos 17: 3–6) Døtre som arvet jord, kunne imidlertid bare gifte seg innenfor sin fars stamme, for at arveloddene ikke skulle bli overdratt fra stamme til stamme. (4Mo 36: 6–9) Hvis en mann ikke hadde barn, skulle arven gå videre til (1) den avdødes brødre, (2) hans fars brødre, (3) hans nærmeste  kjødelige slektning. (4Mo 27: 9–11) En hustru fikk ingen arv etter sin mann. Hvis ekteparet ikke hadde barn, ble hustruen betraktet som eier av jordeiendommen inntil den ble gjenkjøpt av den som hadde gjenkjøpsretten. I et slikt tilfelle ble hustruen gjenkjøpt sammen med eiendommen. (Rut 4: 1–12) Ifølge loven om svogerekteskap ble det første barnet som kvinnen fikk med gjenkjøperen, arving til hennes avdøde mann og skulle føre hans navn videre. – 5Mo 25: 5, 6.

Arvelodder. Israels sønner fikk sitt land som arvelodd av Jehova, som skisserte landets grenser for Moses. (4Mo 34: 1–12; Jos 1: 4) Gads sønner, Rubens sønner og halve Manasse stamme fikk tildelt sitt område av Moses. (4Mo 32: 33; Jos 14: 3) De øvrige stammene fikk sin arvelodd ved loddkasting under ledelse av Josva og Eleasar. (Jos 14: 1, 2) I samsvar med Jakobs profeti ifølge 1. Mosebok 49: 5, 7 fikk Simeon og Levi ikke noe eget, særskilt område som arvelodd. Simeon fikk et område (og noen enklavebyer) innenfor Judas territorium (Jos 19: 1–9), mens Levi fikk 48 byer rundt omkring i hele Israels område. Ettersom levittene var utnevnt til å utføre spesiell tjeneste ved helligdommen, ble det sagt at Jehova var deres arv. De mottok tienden som sin andel eller arv til gjengjeld for den tjeneste de utførte. (4Mo 18: 20, 21; 35: 6, 7) De enkelte slektene ble tildelt jord innenfor sin stammes område. Etter hvert som slektene vokste og jorden gikk i arv til sønnene, ble jorden delt opp i mindre og mindre arvelodder.

En jordeiendom forble i slektens eie i generasjon etter generasjon og kunne ikke selges slik at den forlot slekten for all framtid. Et salg av en jordeiendom var egentlig bare en forpaktning etter verdien av den grøden jorden kunne gi, og salgsprisen ble fastsatt etter hvor mange år som gjenstod til det neste jubelåret. I jubelåret skulle alle jordeiendommer gis tilbake til den opprinnelige eieren, hvis de ikke allerede var blitt løskjøpt eller kjøpt tilbake. (3Mo 25: 13, 15, 23, 24) Denne bestemmelsen omfattet hus i byer uten murer rundt, ettersom de ble regnet som en del av den åpne marken. For hus i en by med murer rundt gjaldt gjenkjøpsretten bare i ett år fra salget; deretter overgikk eiendommen til kjøperen. For hus i levittenes byer varte gjenkjøpsretten til uavgrenset tid fordi levittene ikke hadde noen jord som arvelodd. – 3Mo 25: 29–34.

Arveloddens ukrenkelighet framgår av tilfellet med Nabots vingård. Nabot nektet å selge sin vingård til kongen eller å bytte den bort mot en annen vingård. Kronen hadde ikke ekspropriasjonsrett. (1Kg 21: 2–6) En person kunne imidlertid vie en del av sin arv til Jehova, til helligdommen. I så fall kunne den ikke kjøpes tilbake, men forble i helligdommens og presteskapets eie. Hvis en mann ønsket å hellige en del av sin eiendom til midlertidig bruk for helligdommen, kunne han gjøre dette, og hvis han senere ville kjøpe den tilbake, kunne han gjøre det ved å legge til en femtedel av den beregnede verdien. Dette tjente utvilsomt til å beskytte helligdommens skattkammer mot tap og skapte dessuten større respekt for helligdommen og det som ble ofret i forbindelse med tilbedelsen av Jehova. Hvis et jordstykke som var blitt helliget, ble solgt til en annen mann, ville det i jubelåret bli som et jordstykke som var viet, og ville ikke bli gitt tilbake til den opprinnelige eieren, men forbli i helligdommens og presteskapets eie. – 3Mo 27: 15–21, 28; se HELLIGELSE (Helligelse av jordeiendommer).

Som det framgår av det ovenstående, hadde begrepet testament ingen plass i hebraisk terminologi eller praksis, idet arvelovene gjorde et slikt dokument overflødig. Løsøre ble enten fordelt av eieren mens han ennå levde, eller på grunnlag av arvelovene når han døde. I Jesu illustrasjon om den bortkomne sønnen fikk den yngste sønnen, fordi han bad om det, sin andel av formuen utbetalt før farens død. – Lu 15: 12.

Arvelovenes gagnlige virkninger. Bestemmelsene om arveloddene og oppdelingen i mindre jordstykker i takt med befolkningsveksten bidrog i seg selv til å skape et sterkt familiesamhold. I Israel, hvor mye av arealet var fjelland, som i Juda, hadde ordningen den fordelen at israelittene ble nødt til å utnytte jorden best mulig og til og med anlegge terrasser i fjellskråningene, noe som førte til at landskapet ble grønt og vakkert – prydet med en mengde oliventrær, fikentrær, palmer og vinranker, som gav føde til en stor befolkning. Det at hver mann hadde sin egen jord, skapte også større kjærlighet til jorden og fremmet arbeidsomheten. Bestemmelsene om jubelåret gjorde at landet fikk gjenopprettet sin teokratiske tilstand hvert 50. år, og dette bidrog til å bevare en stabil økonomi. Men i likhet med andre lovbestemmelser ble også disse forordningene etter hvert satt til side.

Som Jehova hadde sagt til israelittene, var han landets egentlige eier. Fra hans synspunkt var de fastboende utlendinger og innvandrere. Han kunne derfor når som helst drive dem ut av landet. (3Mo 25: 23) På grunn av sine mange krenkelser av Guds lov ble de sendt i landflyktighet i 70 år under Babylons herredømme. Også etter at de fikk vende tilbake i 537 f.v.t., var de underlagt hedenske herskere. Til slutt, i år 70 e.v.t., fjernet  romerne dem helt fra landet og solgte tusener som slaver. Selv deres slektsregistre gikk tapt eller ble ødelagt.

Under den kristne ordning. Som Davids sønn er Jesus Kristus arving til Davids trone. (Jes 9: 7; Lu 1: 32) Som Guds Sønn arver han det himmelske rike i kraft av den pakt som Jehova har inngått med ham. (Sl 110: 4; Lu 22: 28–30) Kristus får derfor nasjonene i arv, så han kan knuse alle motstandere og herske for evig. – Sl 2: 6–9.

Om de salvede medlemmer av den kristne menighet blir det sagt at de har en himmelsk arv, idet de som Jesu «brødre» får del i hans arv. (Ef 1: 14; Kol 1: 12; 1Pe 1: 4, 5) Denne arv innbefatter jorden. – Mt 5: 5.

Fordi Gud løskjøpte israelittene fra Egypt, ble de hans eiendom eller «arv». (5Mo 32: 9; Sl 33: 12; 74: 2; Mi 7: 14) De var et forbilde på det åndelige Israels «nasjon», som Gud betrakter som sin «arv» ettersom han eier den, idet han har kjøpt den med blodet av sin enbårne Sønn, Jesus Kristus. – 1Pe 2: 9; 5: 2, 3; Apg 20: 28.

Jesus Kristus pekte på at de som gir avkall på noe verdifullt for hans navns skyld og for det gode budskaps skyld, skal «arve evig liv». – Mt 19: 29; Mr 10: 29, 30; se FØRSTEFØDSELSRETT; FØRSTEFØDT; SVOGEREKTESKAP.