(Ạsa).

1. Den tredje kongen i Juda etter at nasjonen var blitt delt i to riker. Asa var sønn av Abijam (Abija) og sønnesønn av Rehabeam. Han regjerte i 41 år (977– 937 f.v.t.). – 1Kg 15: 8–10.

Asas nidkjærhet for den rene tilbedelse. I løpet av de 20 årene som hadde gått etter at nasjonen var blitt delt i to riker, hadde frafallet bredt seg i Juda og Benjamin. «Liksom sin forfader David» var Asa nidkjær for den sanne tilbedelse og satte modig i gang med å rense landet for mannlige tempelprostituerte og for avgudsbilder. Han avsatte sin bestemor Ma’aka fra stillingen som landets «førstedame», fordi hun hadde laget «et avskyelig avgudsbilde» for den hellige pælen, eller Asjera, og han brente opp avgudsbildet. – 1Kg 15: 11–13.

Beretningen i 2. Krønikebok 14: 2–5 sier at Asa «fjernet . . . de fremmede altrene og offerhaugene og knuste de hellige støttene og hogg ned de hellige pælene», mens 1. Kongebok 15: 14 og 2. Krønikebok 15: 17 sier at han ikke fjernet offerhaugene. Det kan derfor være at de offerhaugene som er omtalt i den første beretningen i 2. Krønikebok, var slike hvor det ble utført hedensk tilbedelse, som var blitt utbredt i Juda, mens beretningen i 1. Kongebok omtaler de offerhaugene hvor folket tilbad Jehova. Selv etter at tabernaklet og senere templet var blitt bygd, ble det av og til ofret til Jehova på offerhauger, noe han godtok under spesielle omstendigheter, som i tilfellene med Samuel, David og Elia. (1Sa 9: 11–19; 1Kr 21: 26–30; 1Kg 18: 30–39) Men det faste, anerkjente offerstedet var det som Jehova hadde utpekt. (4Mo 33: 52; 5Mo 12: 2–14; Jos 22: 29) Det er mulig at det fremdeles ble praktisert upassende tilbedelsesformer på offerhaugene selv om de hedenske offerhaugene var blitt fjernet, kanskje fordi kongen ikke viste samme iver etter å fjerne dem som etter å fjerne de hedenske offerstedene. Eller det kan være at Asa fikk fjernet alle offerhaugene, men at de etter hvert dukket opp igjen og eksisterte ved slutten av hans regjeringstid, slik at det ble overlatt til hans etterfølger, Jehosjafat, å ødelegge dem.

Asas nidkjærhet for den sanne tilbedelse førte til at Jehova velsignet de første ti årene av hans regjeringstid med fred. (2Kr 14: 1, 6) Senere ble Juda angrepet av en styrke på en million krigere under etiopieren Serah. Selv om Asas styrke var langt mindre, drog Asa ut for å møte invasjonsstyrkene ved Maresja, 38 km vestsørvest for Jerusalem, i Judas lavland. I sin inderlige bønn før slaget anerkjente han Jehova Guds makt til å utfri og bønnfalt Jehova om hjelp, idet han sa: «Deg støtter vi oss til, og i ditt navn er vi kommet mot denne folkemengden. Jehova, du er vår Gud. La ikke dødelige mennesker ha styrke i behold mot deg.» Deretter vant han en fullstendig seier. – 2Kr 14: 8–15.

Asa ble deretter oppsøkt av profeten Asarja, som gav ham denne påminnelsen: «Jehova er med dere så lenge dere viser dere å være med  ham; . . . hvis dere forlater ham, skal han forlate dere.» Videre minnet han Asa om at nasjonen hadde opplevd ødeleggende stridigheter når den fjernet seg fra Jehova, og oppfordret ham til modig å fortsette sin virksomhet til gagn for den rene tilbedelse. (2Kr 15: 1–7) Asa reagerte straks positivt og styrket nasjonen til å tjene Jehova i sannhet, noe som førte til at et stort antall mennesker forlot det nordlige riket for å delta i en stor sammenkomst i Jerusalem i Asas 15. regjeringsår (963 f.v.t.). Ved denne anledningen ble det inngått en pakt hvor folket erklærte at det var fast bestemt på å søke Jehova, og hvor det ble fastsatt dødsstraff for dem som ikke holdt pakten. – 2Kr 15: 8–15.

Intriger og krig mot Basja. Kong Basja i Israel satte seg fore å hindre folk i å vende tilbake til Juda ved å befeste grensebyen Rama, som lå på hovedveien til Jerusalem, bare et lite stykke nord for byen. Fordi Asa enten fulgte et menneskelig resonnement eller lyttet til et dårlig råd, unnlot han nå å stole fullt ut på Jehova og forsøkte å avverge denne trusselen ved diplomati og sammensvergelse. Han tok skattene fra templet og fra kongens hus og sendte dem til kong Ben-Hadad I i Syria for å bestikke ham til å avlede Basjas oppmerksomhet ved å angripe Israels nordgrense. Ben-Hadad gikk med på dette, og hans angrep på byene i det nordlige Israel fikk Basja til å avbryte byggearbeidet og trekke sine styrker bort fra Rama. Asa mobiliserte nå all tilgjengelig arbeidskraft i hele Juda rike og fikk båret bort alle Basjas byggematerialer, som så ble brukt til byggearbeider i byene Geba og Mispa. – 1Kg 15: 16–22; 2Kr 16: 1–6.

På grunn av dette ble Asa oppsøkt av seeren Hanani, som pekte på hvor inkonsekvent Asa hadde handlet ved ikke å støtte seg til den Gud som hadde utfridd ham fra den store etiopiske hæren. Han minnet Asa om at «hva Jehova angår, så farer hans øyne over hele jorden, for at han skal vise sin styrke til gagn for dem hvis hjerte er helt overfor ham». Som følge av sin dårskap ville Asa nå stadig måtte erfare krig. Asa, som ble rasende over å bli tilrettevist, kastet urettmessig Hanani i fengsel og begynte også å undertrykke andre av folket. – 2Kr 16: 7–11.

Tidsangivelsen i 2. Krønikebok 16: 1, hvor det sies at Basja drog opp mot Juda «i det trettisjette året av Asas regjering», har vakt undring, ettersom Basjas regjeringstid, som begynte i Asas tredje regjeringsår og bare varte 24 år, var endt omkring ti år før Asas 36. regjeringsår. (1Kg 15: 33) Noen mener at det dreier seg om en avskrivningsfeil, og at det skulle ha stått det 16. eller 26. året av Asas regjering, men det er ikke nødvendig å forutsette en slik feil for å få beretningene til å stemme overens. Jødiske kommentatorer siterer den hebraiske krøniken Seder Olam, hvor det antas at det 36. året ble regnet fra det året da Juda rike ble opprettet (997 f.v.t.), og svarte til Asas 16. regjeringsår (ettersom Rehabeam hadde regjert i 17 år, Abija i 3 år og Asa nå regjerte på 16. året). (Soncino Books of the Bible, London 1952, fotn. til 2Kr 16: 1) Erkebiskop Ussher mente også at det forholdt seg slik. Og den tilsynelatende uoverensstemmelsen mellom 2. Krønikebok 15: 19, hvor det sies at «krig ble det ikke før det trettifemte [i virkeligheten det femtende] året av Asas regjering», og 1. Kongebok 15: 16, hvor det sies at «det var krig mellom Asa og Basja, Israels konge, alle deres dager», kan forklares med at da konflikten mellom de to kongene først hadde begynt, ble den vedvarende, slik Hanani hadde forutsagt. – 2Kr 16: 9.

Sykdom og død. De tre siste årene Asa levde, led han av en sykdom i føttene (kanskje podagra), og han valgte en uforstandig handlemåte ved å sette fysisk legedom over åndelig legedom. Da han døde, fikk han en ærefull begravelse og ble lagt i det gravkammeret han hadde latt gjøre i stand for seg i Davidsbyen. – 1Kg 15: 23, 24; 2Kr 16: 12–14.

Selv om Asa til tider viste mangel på visdom og åndelig innsikt, ble hans feil tydeligvis oppveid av hans gode egenskaper og av det at han holdt fast ved den sanne tilbedelse, og han regnes som en av de trofaste kongene i Judas slektslinje. (2Kr 15: 17) I løpet av sine 41 år på tronen regjerte Asa samtidig med åtte konger i Israel: Jeroboam, Nadab, Basja, Elah, Simri, Omri, Tibni (som hersket over en del av Israel som Omris motkonge) og Akab. (1Kg 15: 9, 25, 33; 16: 8, 15, 16, 21, 23, 29) Da Asa døde, ble hans sønn Jehosjafat konge. – 1Kg 15: 24.

2. En sønn av levitten Elkana; far til Berekja, som ifølge opptegnelsene «bodde i netofatittenes bosetninger» etter hjemkomsten fra landflyktigheten i Babylon. – 1Kr 9: 16.