Det pulveraktige stoff som blir igjen etter en forbrenning. Ordet blir ofte brukt i symbolsk eller billedlig betydning. Det alminnelige ordet for «aske» på hebraisk er ʼẹfer (4Mo 19: 9), som et enkelt sted er oversatt med «støv». (Mal 4: 3) Det alminnelige ordet for «støv» er ʽafạr, som i noen tilfeller også brukes om forbrenningsrester. (4Mo 19: 17; 2Kg 23: 4) Et tredje hebraisk ord, dẹsjen, brukes spesielt om den fettholdige asken som ble igjen på alteret når ofrene var brent, og er da gjengitt med «fettaske». (3Mo 1: 16) I andre sammenhenger er det oversatt med «fedme» og «fete retter» (Dom 9: 9; Jes 55: 2). Det greske ordet for «aske» er spodọs (Mt 11: 21), mens verbet tefrọo betyr «legge i aske». – 2Pe 2: 6.

En levittprest fjernet hver dag den fettasken (dẹsjen) som oppstod ved forbrenningen av offerdyr på alteret, og bar den «ut til et rent sted utenfor leiren». (3Mo 6: 9–11) Ifølge 4. Mosebok, kapittel 19, ble «en feilfri rød ku», som ikke hadde noe lyte, og som det ikke hadde vært noe åk på, slaktet og brent utenfor leiren, og asken fra dette «syndofferet» ble lagt på et rent sted utenfor leiren (4Mo 19: 9), slik at man kunne blande noe av den med vann og stenke dette på urene personer eller gjenstander for å rense dem. (4Mo 19: 17) Apostelen Paulus omtalte den billedlige rensingen av kjødet ved hjelp av «asken [gr. spodọs] av en kvige» for å peke på den langt større rensingen av «vår samvittighet fra døde gjerninger» som er mulig i kraft av «Kristi blod». – He 9: 13, 14.

I Jeremia 31: 40 omtales «lavsletten med de døde kroppene og fettasken [wehaddẹsjen]». Denne lavsletten var sannsynligvis en del av Hinnoms sønns dal. Inntil nyere tid har en askehaug i nærheten av Kedron-dalen vært et kjent landemerke. Den skal ha vært ca. 150 m lang, 60 m bred og 18 m høy, og noen mener at den hadde forbindelse med det stedet Jeremia omtalte. En del av Hinnoms sønns dal kan ha vært brukt til deponering av aske fra brennofrene (3Mo 4: 12) før Josjia gjorde Tofet i dalen uegnet for tilbedelse. (2Kg 23: 10) Men døde dyr og lik av forbrytere kan også ha blitt kastet i dalen, og en haug der kan til og med ha inneholdt asken av mennesker som var blitt ofret ved ritualer i forbindelse med falsk religion. – Jer 32: 35.

I bibelsk tid var det vanlig å brenne ned erobrede byer, og uttrykket ’gjøre til aske’ var ensbetydende med fullstendig tilintetgjørelse, slik det framgår av profetien om Tyrus og av det som  sies om Sodoma og Gomorra. – Ese 28: 18; 2Pe 2: 6.

Aske ble også brukt som et bilde på noe ubetydelig eller verdiløst. Abraham erkjente for eksempel overfor Jehova at han var «støv og aske». (1Mo 18: 27; se også Jes 44: 20; Job 30: 19.) Og Job kalte sine falske trøsteres ord for «ordspråk av aske». – Job 13: 12.

I bibelsk tid hadde man dessuten den skikk å sitte i aske eller å kaste aske på seg som et uttrykk for sorg, ydmykelse eller anger. (Est 4: 1–3; Jer 6: 26; 2Sa 13: 19) Dyp fortvilelse og stor nød blir billedlig forbundet med det å ’spise aske’ (Sl 102: 9), og om den hardt plagede Job sies det at han «satt midt i asken». – Job 2: 8.

Sekkelerret og aske ble undertiden forbundet med faste, gråt og sorg. (Est 4: 3; Jes 58: 5; Ese 27: 30, 31; Da 9: 3) Ninive på Jonas tid er et eksempel på at en hel nasjon kunne ydmyke seg og angre. Selv kongen «kledde seg i sekkelerret og satte seg i asken». (Jon 3: 5, 6) Jesus Kristus snakket om det å angre i sekk og aske (Mt 11: 21), og i et svar til Jehova sa Job sønderknust: «Jeg angrer virkelig i støv og aske.» – Job 42: 6.

Mens Juda lå øde i 70 år, sørget jødene i Babylon over at Sion eller Jerusalem og templet lå øde. Men gjennom Jesaja var det blitt gitt forsikring om at det ved Jehovas ånds makt ville bli ’gitt dem som sørget over Sion, et hodeplagg i stedet for aske’. Jesus anvendte ordene i Jesaja 61: 1–3 på seg selv som den messianske Befrier, som ville være det redskap som ville gjøre slutt på en åndelig øde tilstand og gjøre ende på sorg. (Lu 4: 16–21) Det var også forutsagt at de onde ville bli som støv eller aske for de rettferdige, for Malaki skrev: «’Og dere skal visselig trå de onde ned, for de skal bli som støv [’ẹfer] under deres fotsåler på den dag da jeg griper inn,’ har hærstyrkenes Jehova sagt.» – Mal 4: 3.