(Assỵria).

I oldtiden navn på det landet som omfattet den nordlige delen av den mesopotamiske slette, eller den aller nordligste delen av det området som tilhører dagens Irak. I alt vesentlig lå det i den trekanten som elvene Tigris og Lille Zab danner; disse elvene dannet i sin alminnelighet vestgrensen og sørgrensen, mens fjellene i oldtidens Armenia dannet nordgrensen og medernes territorium østgrensen.  Det skal imidlertid nevnes at disse grensene var nokså flytende; når Babylon ble svekket, bredte Assyria seg mot sør, og når Babylon ble sterkere og Assyria svakere, ble grensen flyttet nordover. Også de andre grensene ble flyttet nå og da, særlig vestgrensen, ettersom Assyria allerede på et tidlig tidspunkt begynte å ekspandere i områdene vest for Tigris. Det assyriske verdensrike kom selvsagt til å omfatte et mye større område. – KART: bd. 1, s. 954.

Det var hele tiden nær forbindelse mellom Assyria og Babylon, som var nabostater i et område uten noen egentlige naturlige skiller som kunne danne grense mellom territoriene deres. Det egentlige Assyria var imidlertid stort sett et høylandsområde, med mye kupert terreng og med friskere klima enn i Babylonia. Assyrerne var mer energiske og aggressive enn babylonerne. I relieffer er de framstilt som kraftige mennesker med mørk hud, kraftige øyenbryn, stort skjegg og markant nese.

Byen Assjur, som lå vest for Tigris, antas å ha vært den opprinnelige hovedstaden i regionen. Senere overtok imidlertid Ninive rollen som den mest fremtredende hovedstaden, men både Kalah og Khorsabad ble i perioder benyttet som hovedsteder av assyriske monarker. Gjennom den nordlige delen av Assyria gikk det en handelsrute som førte til Middelhavet og Lilleasia, og andre ruter førte til Armenia og området omkring Urmiasjøen. Mye av Assyrias krigføring dreide seg om å skaffe seg kontroll over slike handelsruter eller beholde kontrollen.

Militarisme. Assyria var først og fremst en militærmakt, og det bildet historien tegner av nasjonens bedrifter, er preget av grusomhet og råskap. (BILDER: bd. 1, s. 958) En av assyrernes krigerkonger, Assurnasirpal, gir følgende beskrivelse av den måten han straffet flere opprørske byer på:

«Jeg bygde en søyle foran hans byport, og jeg flådde alle dem som hadde ledet an i opprøret, og jeg kledde søylen med deres hud; noen murte jeg inne i søylen, noen spiddet jeg på pæler oppå søylen, . . . og jeg skar av lemmene på embetsmennene, de kongelige embetsmennene som hadde gjort opprør. . . . Mange fanger blant dem brente jeg opp med ild, og jeg tok mange levende til fange. På noen skar jeg av hendene og fingrene, og på andre skar jeg av nesen, ørene og fingrene(?), og på mange stakk jeg ut øynene. Jeg laget én søyle av de levende og én av hodene, og jeg bandt hodene deres til stolper (trestammer) omkring byen. Deres unge menn og jomfruer brente jeg opp med ild . . . Tjue menn tok jeg levende til fange, og jeg murte dem inne i veggen i hans palass. . . . Resten av dem [krigerne] lot jeg tørsten fortære i Eufrats ørken.» – Ancient Records of Assyria and Babylonia av D.D. Luckenbill, 1926, bd. I, s. 145, 147, 153, 162.

Mange relieffer skildrer fanger som blir ført av sted ved hjelp av reip med kroker som er stukket gjennom nesen eller leppene, og fanger som får øynene stukket ut med spyd. Sadistisk tortur var altså et fast trekk ved assyrernes krigføring, og dette var noe de skamløst skrøt av og førte nøyaktige opptegnelser over. Det at de var kjent for sin grusomhet, gav dem utvilsomt militære fordeler; de som de skulle angripe, ble nok grepet av frykt, slik at de gjorde minimal motstand.  Profeten Nahum omtaler passende nok Assyrias hovedstad, Ninive, som «løvenes tilholdssted» og som «blodsutgytelsens by». – Na 2: 11, 12; 3: 1.

Hva slags religion hadde assyrerne?

Assyrerne hadde overtatt de fleste av sine religiøse forestillinger fra babylonerne, og selv om de betraktet sin egen nasjonalgud, Assjur, som den høyeste gud, betraktet de Babylon som det viktigste religiøse sentret. Assyrerkongen tjente som øversteprest for Assjur. På et segl som ble funnet av A.H. Layard i ruinene av et assyrisk palass, og som nå oppbevares i British Museum, er guden Assjur framstilt med tre hoder. Troen på triader av guder og også på en pentade (gruppe av fem guder) stod sentralt i assyrisk religion. Den fremste triaden bestod av Anu, som representerte himmelen, Bel, som representerte det området som er bebodd av mennesker, dyr og fugler, og Ea, som representerte vannet på jorden og under jorden. En annen triade var sammensatt av måneguden Sin, solguden Sjamasj og uværsguden Ramman; den sistnevnte ble imidlertid ofte byttet ut med Isjtar, stjernenes dronning. (Jf. 2Kg 23: 5, 11.) Så fulgte fem guder som stod for fem forskjellige planeter. I en kommentar angående de gudene som dannet treenigheter, heter det i Unger’s Bible Dictionary (1965, s. 102): «Disse gudene blir påkalt hver for seg med formuleringer som i tur og orden synes å gi hver av dem en overlegen stilling i forhold til de andre.» Deres gudeverden omfattet imidlertid også utallige andre, mindre guddommer. Mange av disse var skytsguder for bestemte byer. Det fortelles om Sankerib at han ble snikmyrdet mens han tilbad guden Nisrok. – Jes 37: 37, 38.

Religionsutøvelsen i forbindelse med disse gudene var animistisk; assyrerne trodde med andre ord at det var en sjel eller ånd i alle gjenstander og i alle naturfenomener. Deres nasjonale religion skilte seg en del ut fra de former for naturdyrkelse som var vanlig hos omkringliggende nasjoner, ved at krigføring for dem var den fremste måten å utøve religionen på. (BILDE: bd. 1, s. 956) I tråd med dette sier Tiglat-Pileser I om sine kriger: «Min Herre ASJUR tilskyndte meg til det.» Assurbanipal sier i sine annaler: «På befaling fra ASSUR, SIN og SHAMAS, de store guder, mine herrer, som beskyttet meg, invaderte jeg Minni og marsjerte jeg seierrikt.» (Records of the Past: Assyrian and Egyptian Monuments, London 1875, bd. V, s. 18; 1877, bd. IX, s. 43) Sargon pleide å påkalle Isjtar og be om hjelp før han gikk i krig. Hærene marsjerte bak gudenes standarter, trolig tre- eller metallsymboler festet til staker. Det ble lagt stor vekt på varsler, som man tok ved å undersøke leveren på ofrede dyr, ved å legge merke til hvordan fuglene fløy, eller ved å se på planetenes posisjon. Boken Ancient Cities av W.B. Wright (1886, s. 25) sier: «Nasjonen var først og fremst opptatt av krigføring, og prestene var utrettelige krigshissere. Disse fikk for en stor del sitt underhold av krigsbyttet fra erobringene, som de alltid mottok en viss prosentdel av før de andre fikk sin del, for dette røverfolket var ytterst religiøst.»

Kultur, litteratur og lovverk. Assyrerne bygde imponerende palasser og utsmykket veggene med relieffplater med nokså realistiske skildringer av krig og fred. Inngangene var prydet med statuer som forestilte okser med vinger og menneskehode, hver uthogd av en enkelt kalksteinsblokk som kunne veie hele 36 tonn. På sylinderseglene deres er det kunstferdige inngraveringer. (Se ARKEOLOGI.) Metallstøpingen vitner om betraktelige kunnskaper innen metallurgi. Assyriske konger bygde akvedukter og utviklet vanningssystemer, og de anla botaniske og zoologiske hager med planter og dyr fra mange forskjellige land. Mange av palassene hadde et godt gjennomtenkt avløpssystem og et bra sanitæranlegg.

Noe som har vært av særlig stor interesse, er de store bibliotekene som enkelte assyriske monarker bygde opp. Disse inneholder titusener av leirtavler, leirprismer og leirsylindere med kileskrifttekster hvor det gjøres rede for viktige historiske hendelser, religiøse og juridiske spørsmål og saker som har med handel å gjøre. Visse lover som skriver seg fra en bestemt periode i assyrernes historie, illustrerer imidlertid nok en gang den brutalitet som ofte preget nasjonen. Noen lovovertredelser ble straffet med lemlesting. En slavepike hadde for eksempel ikke lov til å bære slør når hun viste seg offentlig, og hvis hun overtrådte denne bestemmelsen, skulle ørene hennes skjæres av. Følgende lov illustrerer mangelen på rettsvern for gifte kvinner: «Foruten de straffer vedrørende en gift kvinne som er angitt på tavlen, kan en mann piske sin kone, rive ut hennes hår og spalte og skade ørene hennes. Det er ingen straffskyld (forbundet) med dette.» – Everyday Life in Babylonia and Assyria av H.W.F. Saggs, 1965, s. 152.

Bibelsk og verdslig historie. Første gang Assyria er nevnt i Bibelen, er i 1. Mosebok 2: 14, hvor Moses sier at elven Hiddekel (Tigris) – som opprinnelig var en av de fire hovedelvene som  den elven som «gikk ut fra Eden», delte seg opp i – på hans tid gikk «øst for Assyria». – 1Mo 2: 10.

Landet hadde navn etter Sems sønn Assjur. (1Mo 10: 22) Det later derfor til at det i den første tiden etter vannflommen var bebodd av semitter. Denne befolkningen ble imidlertid snart oppblandet, ettersom Kams sønnesønn Nimrod drog til Assyria og bygde «Ninive og Rehobot-Ir og Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah; dette er den store byen». (1Mo 10: 11, 12; jf. Mi 5: 6.) Det sies ingenting om hvorvidt dette skjedde før eller etter byggingen av Babels tårn og den påfølgende språkforvirringen (1Mo 11: 1–9), selv om det riktignok er snakk om forskjellige tungemål allerede i kapittel 10 i 1. Mosebok. (1Mo 10: 5, 20, 31) Det slås imidlertid fast at Ninive, Assyrias hovedstad, utviklet seg under babylonsk innflytelse, noe som er i harmoni med verdslig historie. Senere fortelles det at de stammene som var etterkommere av Abrahams sønn Ismael, nådde helt til Assyria på sine nomadevandringer. – 1Mo 25: 18.

Perioden mellom 1100 og 900 f.v.t. (etter Tiglat-Pileser I) var en nedgangstid for Assyria, noe som er blitt anført som en gunstig faktor i forbindelse med Israels ekspansjon i Davids regjeringstid (1077–1038 f.v.t.) og den ytterligere utvidelsen av nasjonens innflytelse under Salomos styre (1037–998 f.v.t.). At denne ekspansjonen lyktes, skyldtes imidlertid i første rekke Guds velsignelse og altså ikke assyrernes svakhet. – 2Sa 8, 10; 1Kg 4: 21–24.

Assurnasirpal II og Salmanassar III. Det var i Assurnasirpal IIs regjeringstid assyrernes aggresjon begynte å utgjøre en trussel mot Israel. Denne kongen var kjent for sine skånselsløse felttog og sin grusomhet (omtalt ovenfor). Innskrifter viser at han krysset Eufrat, erobret det nordlige Syria og krevde inn tributt av byene i Fønikia. Hans etterfølger, Salmanassar III, er den første kongen som forteller om direkte kontakt med nordriket Israel. Assyriske opptegnelser sier at Salmanassar rykket fram til Karkar ved elven Orontes, hvor han, ifølge ham selv, kjempet mot en allianse av konger. Slaget fikk ikke noe entydig utfall. På Salmanassars svarte obelisk, som ble funnet i Nimrud, sies det at Jehu (ca. 904–877 f.v.t.) var blant dem som betalte tributt til ham, og et relieff på obelisken skildrer muligens hvordan Jehus utsending overbringer tributten til den assyriske monarken. – Se SALMANASSAR nr. 1.

 Adadnirari III og hans etterfølgere. Etter Shamshi-Adad V, Salmanassar IIIs etterfølger, besteg Adadnirari III den assyriske tronen. Innskrifter forteller at han angrep Damaskus og mottok tributt fra Jehoasj, som var konge i Samaria. Kanskje omkring midten av 800-tallet f.v.t. (ca. 844) ble profeten Jona sendt til Ninive for å advare om en kommende ødeleggelse, noe som førte til at hele byen, også kongen, angret og vendte om. (Jon 3: 2–6) Det kan ha vært Adadnirari III som var konge i Assyria på dette tidspunktet, men dette er ikke sikkert.

Historiske opptegnelser viser at noen av de kongene som etterfulgte Adadnirari III, var Salmanassar IV, Assur-Dan III og Assur-Nirari V, alle sønner av Adadnirari III. Dette var en periode da assyrernes aggressivitet avtok.

Tiglat-Pileser III. Den første assyrerkongen som er nevnt ved navn i Bibelen, er Tiglat-Pileser III (2Kg 15: 29; 16: 7, 10), i 2. Kongebok 15: 19 kalt Pul. I 1. Krønikebok 5: 26 er begge navnene brukt, noe som tidligere har fått noen til å trekke den slutning at det dreier seg om to forskjellige konger. Men babylonske og assyriske kongelister bruker begge navnene om samme person. Noen har framsatt den teori at denne kongen opprinnelig het Pul, men tok navnet Tiglat-Pileser da han ble konge i Assyria. – Se PUL nr. 1.

Det var mens Menahem var konge i Israel (ca. 790–781 f.v.t.) at Tiglat-Pileser III trengte inn i nordriket Israels territorium. Menahem betalte ham da 1000 talenter sølv (45 000 000 kr) og oppnådde dermed at assyrerne trakk seg tilbake. (2Kg 15: 19, 20) Senere slo imidlertid Israel-kongen Pekah (ca. 778–759 f.v.t.) seg sammen med syrerkongen Resin mot Juda-kongen Akas (761–746 f.v.t.). Til tross for at Jesaja forutsa at den syrisk-israelittiske trusselen med sikkerhet skulle bli gjort til intet av Assyrias konge (Jes 7: 1–9, 16, 17; 8: 3, 4), valgte Akas å følge en meget uklok handlemåte: Han sendte en bestikkelse til Tiglat-Pileser for å få ham til å angripe alliansen og på den måten lette presset mot Juda. Den assyriske monarken reagerte ved å erobre en rekke byer i den nordlige delen av tistammeriket Israel, samt områdene Gilead og Galilea og Naftali stammes område. Tiglat-Pileser hadde allerede tidligere under sitt styre begynt å føre den politikk å skifte ut befolkningen i erobrede områder for å minske risikoen for framtidige opprør, og nå deporterte han noen av israelittene. (1Kr 5: 6, 26) Nå var dessuten Juda kommet i en underdanig stilling i forhold til Assyria, og Juda-kongen Akas reiste til Damaskus, som også hadde falt for assyrerne, tydeligvis for å hylle Tiglat-Pileser. – 2Kg 15: 29; 16: 5–10, 18; 2Kr 28: 16, 20, 21, jf. Jes 7: 17–20.

Salmanassar V. Etter Tiglat-Pileser III ble Salmanassar V konge. Hosjea (ca. 758–740 f.v.t.), som tilrante seg tronen i Israel, bøyde seg til å begynne med for assyrernes krav om tributt. Senere dannet han en sammensvergelse med Egypt for å befri Israel fra assyrernes åk, og Salmanassar satte i gang en beleiring av byen Samaria, som falt etter tre år (740 f.v.t.), og nå ble Israel ført i landflyktighet. (2Kg 17: 1–6; 18: 9–11; Ho 7: 11; 8: 7–10) De fleste oppslagsverk sier at Salmanassar døde før erobringen av Samaria var fullført, og at det var Sargon II som var konge da byen endelig falt. – Se imidlertid SALMANASSAR nr. 2; SARGON.

Sargon II. Ifølge Sargons opptegnelser ble 27 290 israelitter ført i landflyktighet til steder omkring Eufrats øvre løp og i Media. Sargon beskriver også et felttog i Filistea da han erobret Gat, Asjdod og Asdudimmu. Det var mens dette felttoget pågikk, at profeten Jesaja fikk befaling om å advare om hvor nytteløst det var å sette sin lit til Egypt eller Etiopia for å få beskyttelse mot den assyriske aggressoren. (Jes 20: 1–6) Det kan ha vært i  Sargons regjeringstid man begynte å føre folk fra Babylon og Syria til Samaria for å få befolket området igjen, for senere sendte assyrerkongen en israelittisk prest tilbake fra landflyktigheten for å gi disse menneskene opplæring i ’den religion som var knyttet til landets Gud’. – 2Kg 17: 24–28; se SAMARIA nr. 2; SAMARITAN.

Sankerib. Sankerib, Sargon IIs sønn, angrep Juda rike i Hiskias 14. år (732 f.v.t.). (2Kg 18: 13; Jes 36: 1) Hiskia hadde gjort opprør mot det åk assyrerne hadde lagt på Juda som følge av det hans far, Akas, hadde gjort. (2Kg 18: 7) Sankerib reagerte ved å gjennomføre et raskt felttog i Juda – han skal ha erobret 46 byer (jf. Jes 36: 1, 2) – og fra sin leir i Lakisj forlangte han så at Hiskia skulle betale en tributt på 30 talenter gull (ca. 81 000 000 kr) og 300 talenter sølv (ca. 13 500 000 kr). (2Kg 18: 14–16; 2Kr 32: 1; jf. Jes 8: 5–8.) Selv om dette beløpet ble betalt, sendte Sankerib ut sine talsmenn for å forlange betingelsesløs overgivelse av Jerusalem. (2Kg 18: 17 til 19: 34; 2Kr 32: 2–20) Fordi Jehova forårsaket at 185 000 av Sankeribs soldater ble drept på én natt, ble den skrytende assyreren nødt til å trekke seg tilbake og reise tilbake til Ninive. (2Kg 19: 35, 36) Der ble han senere snikmyrdet av to av sine sønner, og han ble etterfulgt på tronen av en tredje sønn, Asarhaddon. (2Kg 19: 37; 2Kr 32: 21, 22; Jes 37: 36–38) Disse hendelsene, bortsett fra tilintetgjørelsen av assyriske tropper, er også omtalt på Sankeribs prisme og Asarhaddons prisme. – BILDER: bd. 1, s. 957.

Asarhaddon. Jehova tillot at assyriske hærførere førte Juda-kongen Manasse (regjeringstid: 716–662 f.v.t.) som fange til Babylon, som da var under assyrisk kontroll. (2Kr 33: 11) Noen mener at dette kan ha skjedd i forbindelse med Asarhaddons seierrike felttog mot Egypt. Iallfall er Menasi (Manasse) av Juda nevnt i innskrifter blant dem som betalte tributt til Asarhaddon. Senere fikk Manasse vende tilbake til Jerusalem. (2Kr 33: 10–13) Av Esra 4: 2 framgår det øyensynlig at man ennå på Asarhaddons tid omplasserte folk fra og til nordriket Israel. Dette kan forklare den perioden på 65 år som er nevnt i profetien i Jesaja 7: 8. – Se AKAS nr. 1; ASARHADDON.

Assurbanipal. Før sin død hadde Asarhaddon utnevnt sin sønn Assurbanipal til kronprins av Assyria og en annen sønn, Sjamasjsjum-ukin, til kronprins av Babylonia. Sjamasjsjum-ukin gjorde senere opprør mot sin bror Assurbanipal, som slo ned opprøret og plyndret byen Babylon.

Det var Assurbanipal som sørget for den største utvidelsen av assyrerriket. Han slo ned et opprør i Egypt og plyndret byen Tebe (No-Amon). Det assyriske verdensrike omfattet nå Elam og en del av Media (til Ararat) og strakte seg vestover til Kilikia i Lilleasia og gjennom Syria og Israel (men ikke Jerusalem) og ned i Egypt, Arabia og Babylonia. Det er tydeligvis Assurbanipal som er «den store og ærede Asenappar» som er nevnt i Esra 4: 10. – Se ASENAPPAR.

Verdensrikets undergang. En babylonsk krønike, B.M. (British Museum) 21 901, forteller om hvordan Assyrias hovedstad, Ninive, falt etter en beleiring som babylonerkongen Nabopolassar og mederkongen Kyaxares samarbeidet om i Nabopolassars 14. regjeringsår (632 f.v.t.). Krøniken sier: «Byen [gjorde de] til ruinhauger og til dyn[ger (av murbrokker)].» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J.B. Pritchard, 1974, s. 305.) Det aggressive assyriske verdensrike fikk dermed et forsmedelig endelikt. – Jes 10: 12, 24–26; 23: 13; 30: 30–33; 31: 8, 9; Na 3: 1–19; Sef 2: 13.

Den samme krøniken sier at Assuruballit II i Nabopolassars 14. regjeringsår (632 f.v.t.) prøvde å videreføre det assyriske regimet, med Karan (Harran) som hovedstad. Angående Nabopolassars 17. regjeringsår (629 f.v.t.) sier krøniken: «I måneden du’uzu [krysset] Assuruballit, Assyrias konge, (og) en stor [hær fra] E[gy]pt [som kom ham til hjelp] elven (Eufrat) og [marsjerte] for å erobre Harran.» (Ancient Near Eastern Texts, s. 305) I virkeligheten prøvde Assuruballit å gjenerobre byen etter å ha blitt fordrevet fra den. Disse opplysningene stemmer overens med det som sies i 2. Kongebok 23: 29 om farao Nekohs felttog, som førte til at Juda-kongen Josjia ble drept (ca. 629 f.v.t.). Skriftstedet sier at «farao Nekoh, kongen i Egypt, [drog] opp til kongen i Assyria ved elven Eufrat» – åpenbart for å komme ham til hjelp. Den «kongen i Assyria» som Nekoh drog opp til, kan godt ha vært Assuruballit II. Felttoget deres mot Karan lyktes ikke. Det assyriske verdensrike hadde opphørt å eksistere.

Tittelen «Assyrias konge» ble brukt om Dareios Hystaspes, den perserkongen som hersket over assyrernes område på den tiden da templet i Jerusalem (fullført i 515 f.v.t.) ble gjenoppbygd. – Esr 6: 22.

Assyria i profetiene. Assyria er nevnt i en profeti som ble uttalt av Bileam omkring 1473 f.v.t. (4Mo 24: 24) I de profetiene som Jesaja, Jeremia, Esekiel, Mika, Nahum, Sefanja og Sakarja nedskrev, er Assyria nevnt en rekke ganger, og gjennom hele Hoseas profeti advares det om at nordriket Israel skal bli ødelagt av assyrerne.  Gjentatte ganger ble det frafalne Israel og Juda fordømt fordi de satte sin lit til slike hedenske nasjoner og noen ganger vinglet mellom Egypt og Assyria «som en enfoldig due uten hjerte». (Ho 7: 11; Jer 2: 18, 36; Kla 5: 6; Ese 16: 26, 28; 23: 5–12) De katastrofale følger det å følge en slik kurs skulle få, er levende beskrevet. (Ese 23: 22–27) Det var også forutsagt at assyrerne skulle bli ydmyket, og at de landflyktige israelittene skulle få vende tilbake til hjemlandet. (Jes 11: 11–16; 14: 25; Jer 50: 17, 18; Ese 32: 22; Sak 10: 10, 11) Det var til og med forutsagt en tid da det skulle være et fredelig forhold mellom Assyria og Egypt, og da disse sammen med Israel skulle nyte Guds gunst og være «en velsignelse midt på jorden». – Jes 19: 23–25.