[tilhørende Atene].

Hovedstaden i vår tids Hellas; i oldtiden den viktigste av de greske byene. Byen ligger i den sørlige enden av Attikas sletteland, 8 km fra Egeerhavet. I førkristen tid var den forbundet med havnebyen Pireus med lange, nesten parallelle murer. Dens beliggenhet bidrog i høy grad til dens historiske betydning. Fjellene som omgav den, utgjorde et naturlig forsvar, og fjellpassene lå så langt borte at et overraskelsesangrep fra landsiden neppe var mulig. Byen lå også så langt fra havet at den var sikret mot flåteangrep, samtidig som den hadde lett adgang til de tre naturlige havnene i nabobyen Pireus.

Et kulturelt og religiøst senter. Skjønt Aten skaffet seg et visst militært ry som hovedstad i et lite imperium og som en sterk sjømakt, ble byen først og fremst kjent som et senter for gresk lærdom, litteratur og kunst. Den utviklet seg til en universitetsby med lærere, forelesere og filosofer. Slike berømte filosofer som Sokrates, Platon og Aristoteles holdt til her. Det ble grunnlagt fire filosofiske skoler i byen: det platonske Akademiet, den peripatetiske skole, den epikureiske skole og den stoiske skole (Apg 17: 18), og disse hadde i romertiden elever fra hele Romerriket.

Aten var også en meget religiøs by, noe som fikk apostelen Paulus til å bemerke at atenerne ’syntes å være mer hengitt til frykten for guddommene enn andre var’. (Apg 17: 22) Ifølge historieskriveren Josefus var atenerne ’de frommeste av grekerne’. (Against Apion, II, 130 [12]) Staten overvåket religionen og fremmet den ved å bekoste offentlige ofre, ritualer og prosesjoner til ære for gudene. Det fantes gudebilder i templene, på torgene og i gatene, og som regel bad man til gudene før man deltok i et symposium (et drikkelag med filosofiske taler), et politisk møte eller en idrettskonkurranse. For ikke å fornærme noen av gudene bygde atenerne til og med altere med innskriften «For en ukjent gud», noe Paulus henviste til i Apostlenes gjerninger 17: 23. Geografen Pausanias, som levde på 100-tallet, bekrefter at det fantes slike altere. Han forteller at han på veien fra havnen Faleron til Aten (som Paulus muligens også hadde gått på) hadde lagt merke til flere «altere for de guder som kalles ukjente, og for heroer». – Description of Greece, Attika, I, 4.

Tidlig historie. Byen vokste opp omkring Akropolis, en avlang, ca. 150 m høy klippe som  reiser seg steilt på tre sider. (BILDER: bd. 2, s. 333, 749) På 600-tallet f.v.t. ble Aten styrt av adelsmenn eller aristokrater som ble kalt evpatrider, og som hadde monopol på den politiske makt. De kontrollerte også Areopagos, datidens høyeste domstol i straffesaker. I begynnelsen av 500-tallet f.v.t. gjennomførte imidlertid en lovgiver ved navn Solon noen forfatningsmessige reformer som førte til bedre forhold for de fattige og la grunnlaget for et demokratisk styresett. Men demokratiet var bare for landets frie borgere, og en stor del av befolkningen var slaver.

Etter noen seirer over perserne på 400-tallet f.v.t. ble Aten hovedstad i et lite imperium som behersket de fleste av kystområdene langs Egeerhavet, og dets handelsforbindelser og innflytelse strakte seg fra Italia og Sicilia i vest til Kypros og Syria i øst. Byen ble den daværende verdens kulturelle sentrum, hvor kunst og litteratur blomstret. I denne perioden ble det oppført mange vakre offentlige bygninger og templer, deriblant Parthenon (templet for Atene) og Erekhtheion, som en den dag i dag kan se ruinene av på Atens Akropolis. Parthenon, som ble betraktet som den hedenske religions ypperste byggverk, var prydet med en 12 m høy statue av Atene i gull og elfenben.

Denne materielle skjønnhet bidrog imidlertid ikke til å høyne atenernes åndelige nivå, for ifølge den greske mytologi lå de guder og gudinner som ble æret med disse prektige kunstverkene, under for enhver tenkelig last og begikk enhver forbrytelse som man kunne forestille seg. På Paulus’ tid kritiserte den greske filosofen Apollonios således atenerne for deres orgiastiske danser ved festen til ære for Dionysos (Bakkhos, romernes Bacchus) og for deres blodtørst ved gladiatorkampene.

Etter nederlaget overfor Sparta i den peloponnesiske krig på slutten av 400-tallet f.v.t. gikk det atenske imperium i oppløsning, men på grunn av sin kultur ble byen skånsomt behandlet av seierherrene og ikke fullstendig ødelagt. I år 86 f.v.t. ble den inntatt av romerne og mistet sin betydning som handelsby. Da Jesus og de første kristne trådte fram på skueplassen i Palestina, lå dens betydning derfor hovedsakelig i dens universiteter og filosofiske skoler.

Paulus’ virke i Aten. Omkring år 50 e.v.t. besøkte Paulus Aten på sin andre misjonsreise. Han hadde etterlatt Silas og Timoteus i Berøa med beskjed om å komme etter så snart som mulig. (Apg 17: 13–15) Mens han ventet på dem i Aten, ble han opprørt over alle de falske gudene i byen, og han begynte derfor å resonnere med innbyggerne, både i den jødiske synagogen og på torget. (Apg 17: 16, 17) Dette torget, agoraen, som lå nordvest for Akropolis, er blitt fullstendig utgravd av American School of Classical Studies. Det var  tydeligvis et sted hvor man ikke bare drev handel, men hvor offentlige saker også ble drøftet og avgjort. Atenerne var svært vitebegjærlige, noe som framgår av beretningen i Apostlenes gjerninger 17: 18–21. Dette blir bekreftet av Demosthenes, som kritiserte sine atenske medborgere fordi de yndet å gå omkring på torget og hele tiden spørre: «Er det noe nytt?»

Da Paulus oppholdt seg på torget, var det noen stoiske og epikureiske filosofer som «innlot seg i ordskifte med ham». De betraktet ham med mistenksomhet som ’en som forkynte fremmede guddommer’. (Apg 17: 18) Det fantes mange forskjellige religioner i Romerriket, men gresk og romersk lov forbød innføringen av fremmede guder og nye religiøse skikker, især når disse var i strid med landets egen religion. Paulus hadde tydeligvis hatt vanskeligheter på grunn av religiøs intoleranse i Filippi, som var en romersk koloni. (Apg 16: 19–24) Innbyggerne i Aten viste seg å være mer skeptiske, men også mer tolerante enn filipperne, men de var tydeligvis likevel bekymret for hvordan denne nye læren ville berøre statens sikkerhet. Paulus ble ført til Areopagos, men det kan ikke med sikkerhet sies om han talte for domstolen med dette navnet. Noen mener at domstolen på Paulus’ tid ikke lenger kom sammen på høyden, men på agoraen.

Paulus’ velformede vitnesbyrd overfor disse lærde atenerne er en leksjon i takt og god dømmekraft. Han gjorde oppmerksom på at han ikke forkynte om en ny guddom, men om selve himmelens og jordens Skaper, og han henviste på en taktfull måte til den ’ukjente gud’ som hadde et alter der som han hadde sett, og han siterte til og med fra Fainomena av Aratos, en dikter fra Kilikia, og fra «Hymne til Zevs» av Kleanthes. (Apg 17: 22–31) De fleste gjorde riktignok narr av ham, men noen, deriblant Dionysios, en dommer ved Areopagos-domstolen, og en kvinne som het Damaris, kom til troen. – Apg 17: 32–34.

Det er mulig at Timoteus sluttet seg til Paulus i Aten og deretter ble sendt tilbake til Tessalonika; men det virker mer sannsynlig at han befant seg i Berøa, og at Paulus sendte bud til ham der om å foreta denne reisen, og at Paulus således var uten reisefeller i Aten. Det ser ut til at Paulus i 1. Tessaloniker 3: 1, 2 brukte formen «vi» om seg selv. (Jf. 1Te 2: 18; 3: 6.) Hvis det er tilfellet, reiste Paulus alene fra Aten til Korint, hvor Silas og Timoteus etter en tid sluttet seg til ham igjen. (Apg 18: 5) Paulus besøkte sannsynligvis Aten igjen på sin tredje misjonsreise (i år 55 eller 56), ettersom det sies i beretningen at han på det tidspunktet tilbrakte tre måneder i Hellas. – Apg 20: 2, 3.