En avgud er et bilde, en framstilling av noe eller et symbol som er gjenstand for dyrkelse i stedet for eller ved siden av den sanne Gud. Det kan dreie seg om noe materielt eller om noe imaginært. Generelt sagt er avgudsdyrkelse ærbødighet, kjærlighet, tilbedelse eller dyrkelse rettet mot en avgud. Avgudsdyrkelse blir vanligvis utøvd i forbindelse med en virkelig eller en antatt høyere makt; det kan være noe som lever, eller som betraktes som noe levende (for eksempel et menneske, et dyr eller en organisasjon), eller det kan dreie seg om noe livløst (for eksempel en kraft eller en livløs gjenstand i naturen). Avgudsdyrkelse er ofte forbundet med visse formaliteter, seremonier eller ritualer.

De hebraiske ordene som brukes om avguder, sier ofte noe om avgudenes opprinnelse og verdiløshet eller er nedsettende og uttrykker forakt. Blant disse kan nevnes ord som «utskåret bilde» (bokst.: noe som er utskåret), «støpt billedstøtte eller bilde» (bokst.: noe som er støpt eller helt ut), «avskyelig avgudsbilde», «tom avgud» (bokst.: tomhet) og «skitten avgud». Når det gjelder gresk, er det ordet eidolon som vanligvis blir oversatt med «avgud».

Ikke alle bilder er avguder. Det at Guds lov forbød framstilling av bilder (2Mo 20: 4, 5), betydde ikke at enhver framstilling av bilder og statuer var forbudt. Dette framgår av at Jehova senere gav israelittene befaling om å lage to kjeruber av gull til lokket på paktens ark og å brodere bilder av kjeruber på de ti teltdukene som skulle utgjøre det indre dekket i tabernaklet, og på forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste. (2Mo 25: 18; 26: 1, 31, 33) Også Salomos tempel, som David hadde fått byggeplanene til ved guddommelig inspirasjon (1Kr 28: 11, 12), var innvendig vakkert utsmykket med utskjæringer av kjeruber, palmer og blomster. I Det aller helligste stod det to kjeruber laget av oljetre kledd med gull. (1Kg 6: 23, 28, 29) Det støpte hav hvilte på tolv kobberokser, og sideveggene på de kobbervognene som ble brukt i templet, var dekorert med bilder av løver, okser og kjeruber. (1Kg 7: 25, 28, 29) På trinnene som førte opp til Salomos trone, stod det tolv løver. – 2Kr 9: 17–19.

Disse bildene og figurene ble imidlertid ikke tilbedt som avguder. Det var bare de tjenestegjørende prestene som så bildene i tabernaklet og, senere, i templet. Det var bare øverstepresten som gikk inn i Det aller helligste, og det skjedde bare på den årlige soningsdagen. (He 9: 7) Det var således ingen fare for at israelittene skulle bli forledet til å tilbe kjerubene av gull i helligdommen. Disse figurene tjente i første rekke til å anskueliggjøre de himmelske kjerubene. (Jf. He 9: 23, 24.) At de ikke skulle bli vist ærbødighet, framgår av at ikke engang englene skulle tilbes. – Kol 2: 18; Åp 19: 10; 22: 8, 9.

Det hendte imidlertid at bilder som opprinnelig ikke ble framstilt for at de skulle bli vist ærbødighet, ble tilbedt som avguder. Den kobberslangen som Moses laget i ødemarken, ble senere tilbedt, og det var grunnen til at den trofaste kong Hiskia knuste den. (4Mo 21: 9; 2Kg 18: 1, 4) Den efoden som dommeren Gideon laget, ble «en snare» for ham og hans husstand. – Dom 8: 27.

Bilder som en hjelp i tilbedelsen. Bibelen godkjenner ikke bruken av bilder som en hjelp til å henvende seg til Gud i bønn. En slik praksis strider mot prinsippet om at de som søker å tjene Jehova, skal tilbe ham med ånd og sannhet. (Joh 4: 24; 2Kt 4: 18; 5: 6, 7) Jehova tillater ikke at den sanne tilbedelse blir blandet med skikker som har med avgudsdyrkelse å gjøre, noe som framgår av at han fordømte kalvedyrkelsen, selv om israelittene hadde knyttet hans navn til den. (2Mo 32: 3–10) Jehova deler ikke sin ære med utskårne bilder. – Jes 42: 8.

Bibelen inneholder ikke et eneste eksempel på at trofaste tjenere for Jehova har brukt et synlig hjelpemiddel for å be til Gud eller har praktisert en eller annen form for relativ tilbedelse. Noen vil kanskje peke på Hebreerne 11: 21 i den katolske Douay-oversettelsen, hvor det står: «I tro velsignet den døende Jakob hver av Josefs sønner og hyllet toppen av hans stav.» I en fotnote heter det så at Jakob viste den øverste enden av Josefs stav relativ ære og ærbødighet, og det tilføyes: «Noen  oversettere, som ikke er velvillig innstilt til denne relative ære, har forvansket teksten ved å oversette den: han tilbad, idet han støttet seg til toppen av sin stav.» (Se til sammenligning verset og fotnoten i norsk katolsk oversettelse av Det nye testamente av 1938.) Denne og tilsvarende gjengivelser er imidlertid ikke, slik det her blir hevdet, en forvanskning av teksten, men stemmer med tanken i den hebraiske teksten i 1. Mosebok 47: 31 og er blitt brukt i flere senere katolske oversettelser, deriblant The Jerusalem Bible og Erik Gunnes’ oversettelse.

Former for avgudsdyrkelse. Blant de former for avgudsdyrkelse som er omtalt i Bibelen, er slike frastøtende skikker som seremoniell prostitusjon, barneofring, overdreven nytelse av alkohol og det å rispe seg selv til blods. (1Kg 14: 24; 18: 28; Jer 19: 3–5; Ho 4: 13, 14; Am 2: 8) Avgudene ble æret ved at man spiste og drakk ved fester eller seremonier til deres ære (2Mo 32: 6; 1Kt 8: 10), bøyde seg for dem, ofret til dem, sang og danset foran dem og til og med kysset dem. (2Mo 32: 8, 18, 19; 1Kg 19: 18; Ho 13: 2) Man dyrket også falske guder ved å dekke bord for dem (Jes 65: 11), utøse drikkofre, lage offerkaker og frambringe offerrøyk for dem (Jer 7: 18; 44: 17) og ved å gråte over dem som en religiøs seremoni (Ese 8: 14). Visse handlinger, for eksempel det å lage tatoveringsmerker på kroppen, rispe seg opp, rake seg skallet i pannen, klippe sidelokkene og ødelegge ytterkanten på skjegget, var forbudt i Loven, muligens til dels fordi de ble satt i forbindelse med de avguderiske skikkene som var framherskende blant nabofolkene. – 3Mo 19: 26–28; 5Mo 14: 1.

Det finnes også mer lumske former for avgudsdyrkelse. Griskhet er avgudsdyrkelse (Kol 3: 5), ettersom det en higer etter, avleder ens oppmerksomhet fra Skaperen og derved i virkeligheten blir en avgud for en. I stedet for å tjene Jehova Gud trofast kan en bli slave av sin buk, det vil si av sitt kjødelige begjær, og gjøre den til sin gud. (Ro 16: 18; Flp 3: 18, 19) Ettersom en viser Skaperen kjærlighet ved å adlyde ham (1Jo 5: 3), kan opprørskhet og det å «trenge seg formastelig fram» sidestilles med avgudsdyrkelse. – 1Sa 15: 22, 23.

Avgudsdyrkelse før vannflommen. Avgudsdyrkelsen begynte ikke i den synlige verden, men i den usynlige. En herlig åndeskapning ble fylt av begjær og ønsket å være Den Høyeste lik. Så sterkt var dette ønsket hos ham at det ledet ham bort fra Gud, og han ble en avgudsdyrker som gjorde opprør mot Jehova. – ⁠Job 1: 6–11; 1Ti 3: 6; jf. Jes 14: 12–14; Ese 28: 13–15, 17.

På lignende måte gjorde Eva seg til den første avgudsdyrkeren blant menneskene. Hun begjærte den forbudte frukt, og dette urette begjæret fikk henne til å bryte Guds bud. Da Adam på lignende måte lot et selvisk begjær få fortrenge hans kjærlighet til Jehova og brøt Guds bud, gjorde han seg likeledes skyldig i avgudsdyrkelse. – 1Mo 3: 6, 17.

Siden opprøret i Eden er det svært få mennesker som ikke har hatt noe med avgudsdyrkelse å gjøre. På Adams sønnesønn Enosjs tid praktiserte man øyensynlig en form for avgudsdyrkelse. «På den tiden begynte en å påkalle Jehovas navn.» (1Mo 4: 26) Men man påkalte tydeligvis ikke Jehova i tro, slik som den rettferdige Abel hadde gjort mange år tidligere med det resultat at han døde som martyr for sin bror Kains hånd. (1Mo 4: 4, 5, 8) Det som begynte på Enosjs tid, var øyensynlig en form for falsk tilbedelse som innebar at Jehovas navn ble misbrukt eller brukt på en urettmessig måte. Folk anvendte Jehovas navn enten på seg selv eller på andre (idet de foregav at de tilbad Gud ved å henvende seg til dem) eller på avgudsbilder (ved å bruke dem som et synlig, håndgripelig hjelpemiddel i sitt forsøk på å tilbe den usynlige Gud).

I hvilken utstrekning det ble praktisert avgudsdyrkelse fra Enosjs tid og fram til vannflommen, framgår ikke av den bibelske beretning. Situasjonen må imidlertid ha blitt gradvis verre, for på Noahs tid «så Jehova at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle tilbøyeligheter i dets hjertes tanker bare var onde hele tiden». I tillegg til menneskenes nedarvede syndige tilbøyeligheter øvde de materialiserte englene, som hadde omgang med menneskedøtrene, og deres bastardavkom, nefilim, en sterk negativ påvirkning. – 1Mo 6: 4, 5.

Avgudsdyrkelse på patriarkenes tid. Til tross for at alle mennesker som hadde vært avgudsdyrkere, omkom i vannflommen på Noahs tid, oppstod avgudsdyrkelsen på nytt, under ledelse av Nimrod, «en veldig jeger i opposisjon til Jehova». (1Mo 10: 9) Det var uten tvil Nimrod som stod bak byggingen av Babel og tårnet i byen (sannsynligvis en ziggurat til bruk i avgudsdyrkelsen). Byggearbeidernes planer ble imidlertid forpurret da Jehova forvirret deres språk. Da de ikke lenger kunne forstå hverandre, holdt de etter hvert opp med å bygge på byen, og de ble spredt. Men den avgudsdyrkelse som hadde fått sin begynnelse i Babel, tok ikke slutt. Hvor disse byggearbeiderne enn drog, tok de sine falske religiøse oppfatninger med seg. – 1Mo 11: 1–9; se GUDER OG GUDINNER.

 Den neste byen som er nevnt i Bibelen, kaldeernes Ur, var heller ikke hengitt til tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova. Arkeologiske utgravninger der har vist at byens skytsgud var måneguden Sin. Det var her Tarah, Abrams (Abrahams) far bodde. (1Mo 11: 27, 28) I betraktning av at Tarah var omgitt av avgudsdyrkere, kan det være at han selv hadde deltatt i avgudsdyrkelse, noe Josvas ord til israelittene flere hundre år senere kan tyde på: «Det var på den andre siden av Elven [Eufrat] deres forfedre bodde for lenge siden, Tarah, far til Abraham og far til Nakor, og de pleide å tjene andre guder.» (Jos 24: 2) Men Abraham trodde på den sanne Gud, Jehova.

Hvor Abraham, og senere hans etterfølgere, enn drog, støtte de på forskjellige former for avgudsdyrkelse, som alle var påvirket av det opprinnelige frafallet i Babel. Det var derfor hele tiden en fare for at de kunne bli besmittet av falsk tilbedelse. Selv Abrahams slektninger hadde avguder. Laban, som var svigerfar til Abrahams sønnesønn Jakob, hadde terafim-bilder, eller husguder, i sitt eie. (1Mo 31: 19, 31, 32) Jakob selv fant det nødvendig å gi medlemmene av sin husstand befaling om å fjerne alle de fremmede gudene deres, og han gjemte de avgudene som ble overgitt til ham, under et stort tre. (1Mo 35: 2–4) Det er mulig at han skaffet dem av veien på denne måten for at ingen i hans husstand skulle bli forledet til å gjenbruke metallet som noe som var av spesiell verdi fordi det hadde vært anvendt i forbindelse med gudsdyrkelse. Det sies ikke noe om hvorvidt Jakob først smeltet gudebildene eller slo dem i stykker.

Avgudsdyrkelse og Guds paktsfolk. Som Jehova hadde latt Abraham forstå, kom hans etterkommere, israelittene, til å bo som utlendinger i et land som ikke var deres, nemlig Egypt, hvor de ble undertrykt. (1Mo 15: 13) I Egypt kom de i berøring med grov avgudsdyrkelse, for framstillingen av gudebilder var meget utbredt i dette landet. Mange av de gudene som ble tilbedt der, var framstilt med dyrehoder, deriblant Bast, med kattehode; Hathor, med kuhode; Horus, med falkehode; Anubis, med sjakalhode (BILDE: bd. 1, s. 946); Thot, med ibishode, for å nevne noen. Dyr som lever i havet, fugler og landdyr ble æret, og «hellige» dyr som døde, ble mumifisert.

Den loven som Jehova gav sitt folk etter at han hadde utfridd dem av Egypt, var klart og tydelig imot de avguderiske skikkene som var så utbredt blant oldtidens folkeslag. Det andre av De ti bud forbød uttrykkelig israelittene å lage seg utskårne bilder eller etterligninger av noe som helst i himmelen, på jorden eller i vannene og tilbe dem. (2Mo 20: 4, 5; 5Mo 5: 8, 9) I sine siste formaninger til israelittene understreket Moses at det er umulig å lage et bilde av den sanne Gud, og han advarte dem mot avgudsdyrkelsens snare. (5Mo 4: 15–19) For ytterligere å beskytte israelittene, slik at de ikke skulle begynne å tilbe avguder, befalte han dem at de ikke måtte inngå noen pakt med de hedenske innbyggerne i det landet de skulle gå inn i, og heller ikke inngå noen ekteskapsallianser med dem, men at de skulle tilintetgjøre dem. Alt som hadde tilknytning til avgudsdyrkelse – altere, hellige støtter, hellige pæler og utskårne bilder – skulle ødelegges. – 5Mo 7: 2–5.

Moses’ etterfølger, Josva, samlet alle Israels stammer i Sikem og formante dem til å fjerne de falske gudene og til å tjene Jehova trofast. Folket sa at de ville gjøre dette og fortsatte å tjene Jehova så lenge Josva levde, og så lenge de eldste som overlevde Josva, var i live. (Jos 24: 14–16, 31) Men deretter fant det sted et stort frafall. Folket begynte å tilbe kanaaneiske guddommer – Ba’al, Asjtoret og den hellige pælen eller Asjera. Jehova gav derfor israelittene i deres fienders hånd. Men når de angret, lot han i sin barmhjertighet dommere stå fram for å frelse dem fra deres fiender. – Dom 2: 11–19; 3: 7; se ASJTORET; BA’AL nr. 4; HELLIG PÆL; HELLIG STØTTE.

Under kongenes herredømme. I regjeringstiden til Israels første konger, Saul, hans sønn Isjbosjet og David, fortelles det ikke om avgudsdyrkelse i større omfang blant israelittene. Det finnes imidlertid vitnesbyrd om at avgudsdyrkelsen ikke hadde forsvunnet helt. Sauls egen datter, Mikal, var for eksempel i besittelse av et terafim-bilde. (1Sa 19: 13; se TERAFIM-BILDER.) Henimot slutten av Davids sønns Salomos regjeringstid begynte man imidlertid å praktisere avgudsdyrkelse helt åpent. Det var kongen selv som gav støtet til dette, idet han under innflytelse av sine mange fremmede hustruer godtok avgudsdyrkelsen og bygde offerhauger for Asjtoret, Kemosj og Milkom, eller Molek. Folket i sin alminnelighet antok den falske tilbedelsen og begynte å bøye seg for disse avgudene. – 1Kg 11: 3–8, 33; 2Kg 23: 13; se KEMOSJ; MOLEK.

På grunn av denne avgudsdyrkelsen rev Jehova ti stammer bort fra Salomos sønn Rehabeam og gav dem til Jeroboam. (1Kg 11: 31–35; 12: 19–24) Selv om Jeroboam ble forsikret om at hans kongedømme ville bli befestet hvis han fortsatte å tjene Jehova trofast, innførte han kalvedyrkelse da han ble konge, av frykt for at folket ville  gjøre opprør mot hans styre hvis de fortsatte å dra til Jerusalem for å tilbe. (1Kg 11: 38; 12: 26–33) Kalvedyrkelsen fortsatte så lenge tistammeriket bestod, og under Akabs regjering ble dessuten Ba’al-dyrkelsen fra Tyrus innført. (1Kg 16: 30–33) Det var imidlertid ikke alle israelitter som forlot den sanne tilbedelse. Mens Akab regjerte, var det fortsatt en rest på 7000 som verken hadde bøyd kne for Ba’al eller kysset ham, og det på et tidspunkt da Jehovas profeter ble drept med sverdet, noe som Akabs hustru, Jesabel, uten tvil stod bak. – 1Kg 19: 1, 2, 14, 18; Ro 11: 4; se KALV (Kalvedyrkelse).

Bortsett fra at det fortelles at Jehu utryddet Ba’al-dyrkelsen (2Kg 10: 20–28), finnes det ingen beretning om at noen konge i tistammeriket gjennomførte religiøse reformer. Både folket og herskerne i det nordlige riket vendte det døve øre til de profeter som Jehova gang på gang sendte til dem, med det resultat at han til sist overgav dem i assyrernes hånd på grunn av deres avskyelige avgudsdyrkelse. – 2Kg 17: 7–23.

I Juda rike var situasjonen ikke særlig annerledes, bortsett fra at visse konger gjennomførte noen reformer. Selv om delingen av riket var en direkte følge av avgudsdyrkelse, la Salomos sønn Rehabeam seg ikke Jehovas tukt på hjertet og avskaffet avgudsdyrkelsen. Så snart han hadde befestet sitt kongedømme, falt han og hele Juda fra den sanne tilbedelse. (2Kr 12: 1) Folket bygde offerhauger og utstyrte dem med hellige støtter og hellige pæler og gav seg av med seremoniell prostitusjon. (1Kg 14: 23, 24) Selv om Abijam (Abija) gav uttrykk for at han trodde på Jehova da han førte krig mot Jeroboam og ble velsignet med seier, etterlignet han i høy grad den syndige handlemåte som hans far og forgjenger på tronen, Rehabeam, hadde fulgt. – 1Kg 15: 1, 3; 2Kr 13: 3–18.

De to neste kongene i Juda, Asa og Jehosjafat, tjente Jehova trofast og bestrebet seg på å utrydde avgudsdyrkelsen av riket. Begge disse kongene forsøkte å fjerne offerhaugene, men tilbedelsen på disse haugene var så rotfestet at det ser ut til at folk enten gjenoppbygde offerhaugene eller fortsatte å bruke dem i hemmelighet. – 1Kg 15: 11–14; 22: 42, 43; 2Kr 14: 2–5; 17: 5, 6; 20: 31–33.

Judas neste konge, Jehoram, innledet sin regjeringstid med omfattende blodsutgytelser. Hermed begynte et nytt kapittel i avgudsdyrkelsens historie i Juda. Dette skyldtes uten tvil at han var gift med Atalja, den avguderiske Akabs datter. (2Kr 21: 1–4, 6, 11) Atalja var også rådgiver for sin og Jehorams sønn Akasja. I Akasjas og tronraneren Ataljas regjeringstid fortsatte derfor avgudsdyrkelsen med kongehusets godkjennelse. – 2Kr 22: 1–3, 12.

I begynnelsen av Jehoasjs regjeringstid, etter at Atalja var blitt henrettet, ble den sanne tilbedelse gjenopprettet. Men da øverstepresten Jehojada var død, begynte folket igjen å dyrke avguder, noe Judas fyrster tilskyndte dem til. (2Kg 12: 2, 3; 2Kr 24: 17, 18) Jehova overgav derfor Judas styrker i de invaderende syrernes hånd, og Jehoasj ble myrdet av sine egne tjenere. – 2Kr 24: 23–25.

Jehoasjs sønn Amasja gjorde i begynnelsen av sin regjeringstid det som var rett i Jehovas øyne, uten tvil fordi eksekveringen av Guds dom over Juda og mordet på faren hadde gjort et dypt inntrykk på ham. (2Kr 25: 1–4) Men etter at han hadde slått edomittene og tatt deres gudebilder med seg hjem, begynte han å tjene sine beseirede fienders guder. (2Kr 25: 14) Det straffet seg. Juda ble beseiret av tistammeriket, og Amasja ble senere myrdet av noen som hadde sammensverget seg mot ham. (2Kr 25: 20–24, 27) Om Asarja (Ussia) og hans sønn Jotam sies det generelt at de gjorde det som var rett i Jehovas øyne, men deres undersåtter fortsatte å dyrke avguder på offerhaugene. – 2Kg 15: 1–4, 32–35; 2Kr 26: 3, 4, 16–18; 27: 1, 2.

Mens Jotams sønn Akas var konge, sank Juda igjen dypt ned i avgudsdyrkelsen. Akas begynte å dyrke avguder i et omfang som var uten sidestykke i Juda; han var den første judeiske kongen som ifølge beretningen frambar sine egne sønner som et brennoffer i forbindelse med en avguderisk seremoni. (2Kg 16: 1–4; 2Kr 28: 1–4) Jehova tuktet Juda ved å la folket lide nederlag for deres fiender, men Akas angret ikke. Han trakk i stedet den slutning at det var Syrias kongers guder som hadde gitt syrerne seier, og han bestemte seg derfor for å ofre til disse gudene, slik at de også kunne hjelpe ham. (2Kr 28: 5, 23) Han sørget dessuten for at dørene til Jehovas tempel ble lukket, og at dets redskaper ble hogd i stykker. – 2Kr 28: 24.

Akas la seg ikke Jehovas tukt på hjertet, men det gjorde hans sønn Hiskia. (2Kr 29: 1, 5–11) Allerede i sitt første regjeringsår gjenopprettet han den sanne tilbedelse av Jehova. (2Kr 29: 3) I hans regjeringstid ble de gjenstander som var blitt brukt i avgudsdyrkelsen, tilintetgjort, ikke bare i Juda og Benjamin, men også i Efraim og Manasse. – 2Kr 31: 1.

Men Hiskias egen sønn Manasse gjeninnførte avgudsdyrkelsen fullt ut. (2Kg 21: 1–7; 2Kr 33: 1–7) Den bibelske beretning sier ikke noe om  hvorfor han gjorde dette. Manasse, som begynte å herske som tolvåring, ble kanskje i begynnelsen ført på avveier av rådgivere og fyrster som ikke helhjertet gikk inn for tilbedelsen av Jehova. I motsetning til Akas angret imidlertid Manasse etter at Jehova hadde tuktet ham strengt ved å la ham bli ført i fangenskap til Babylon, og da han var kommet tilbake til Jerusalem, gjennomførte han en rekke reformer. (2Kr 33: 10–16) Men hans sønn Amon ofret igjen til de utskårne bildene. – 2Kr 33: 21–24.

I den neste kongens, Josjias, regjeringstid ble Juda grundig renset for avgudsdyrkelse. I Juda og til og med i Samarias byer ble de stedene hvor folket hadde dyrket avguder, gjort uegnet for tilbedelse. Prestene for de fremmede gudene og de som frambrakte offerrøyk for Ba’al og for solen, månen og Dyrekretsens stjernebilder og for hele himlenes hær, ble avsatt. (2Kg 23: 4–27; 2Kr 34: 1–5) Denne storstilte kampanjen mot avgudsdyrkelse resulterte imidlertid ikke i varige reformer. De fire siste judeiske kongene, Jehoakas, Jehojakim, Jehojakin og Sidkia, holdt fast ved avgudsdyrkelsen. – 2Kg 23: 31, 32, 36, 37; 24: 8, 9, 18, 19; se ASTROLOGER; DYREKRETSEN; OFFERHAUGER.

Omtalen av avgudsdyrkelse i profetenes skrifter kaster ytterligere lys over forholdene i Juda rikes siste år. Det fantes fortsatt steder hvor man dyrket avguder, praktiserte seremoniell prostitusjon og frambar barneofre. (Jer 3: 6; 17: 1–3; 19: 2–5; 32: 29, 35; Ese 6: 3, 4) Selv levittene gjorde seg skyldig i avgudsdyrkelse. (Ese 44: 10, 12, 13) Esekiel ble i et syn ført til templet i Jerusalem, hvor han blant annet så en avskyelig avgud, «nidkjærhetssymbolet», og noen som æret bilder av kryp og motbydelige dyr, mens andre tilbad den falske guden Tammuz og solen. – Ese 8: 3, 7–16.

Til tross for at israelittene gikk så langt i sin avgudsdyrkelse at de til og med ofret sine egne barn, gav de seg fortsatt ut for å være tilbedere av Jehova og mente at ingen ulykke ville ramme dem. (Jer 7: 4, 8–12; Ese 23: 36–39) Avgudsdyrkelsen hadde gjort folket i sin alminnelighet så tomhjernet at da de i 607 f.v.t. ble rammet av ulykken og Jerusalem som en oppfyllelse av Jehovas ord ble ødelagt av babylonerne, mente de at det skyldtes at de ikke hadde frambrakt offerrøyk og utøst drikkofre for «himlenes dronning». – Jer 44: 15–18; se HIMLENES DRONNING.

Grunnen til at Israel vendte seg til avgudsdyrkelse. Det var flere faktorer som medvirket til at så mange av israelittene gang på gang forlot den sanne tilbedelse. Avgudsdyrkelse er en av kjødets gjerninger og appellerte derfor til kjødets begjær. (Ga 5: 19–21) Etter at israelittene hadde bosatt seg i det lovte land, la de kanskje merke til at deres hedenske naboer, som de ikke hadde fordrevet fullstendig, fikk gode avlinger på grunn av sin erfaring når det gjaldt å dyrke jorden. Mange spurte sikkert sine kanaaneiske naboer til råds med hensyn til hva de måtte gjøre for å behage det enkelte jordstykkes Ba’al, eller «eier». – Sl 106: 34–39.

En annen årsak til frafall var at man inngikk ekteskap med avgudsdyrkere. (Dom 3: 5, 6) De seksuelle utskeielsene som var forbundet med avgudsdyrkelsen, viste seg å utgjøre en betydelig fristelse. I Sjittim, på Moabs sletter, hengav tusener av israelitter seg således til umoral og deltok i falsk tilbedelse. (4Mo 22: 1; 25: 1–3) Og for noen var det kanskje en fristelse å kunne hengi seg til uhemmet drikking ved de falske gudenes helligdommer. – Am 2: 8.

Endelig kan utsikten til å få et innblikk i framtiden ha virket tillokkende, idet noen gjerne ville vite om alt ville gå godt i forbindelse med en bestemt sak. Saul rådspurte for eksempel et åndemedium, og Akasja sendte bud for å spørre Ekrons gud, Ba’al-Sebub, om han ville bli frisk. – 1Sa 28: 6–11; 2Kg 1: 2, 3.

Det tåpelige ved billeddyrkelse. Bibelen viser gang på gang hvor tåpelig det er å sette sin lit til guder av tre, stein eller metall. Jesaja beskriver framstillingen av gudebilder og viser hvor dåraktig det er å bruke noe av et tre som brensel når en lager mat, eller når en vil varme seg, og så lage en avgud av resten og se hen til den for å få hjelp. (Jes 44: 9–20) På Jehovas vredes dag, skrev Jesaja, vil avgudsdyrkerne kaste sine verdiløse guder til spissmusene og flaggermusene. (Jes 2: 19–21) «Ve den som sier til vedstykket: ’Bli våken!’ og til en umælende stein: ’Våkn opp!’» (Hab 2: 19) De som lager seg stumme avguder, vil bli som dem, det vil si livløse. – Sl 115: 4–8; 135: 15–18; se Åp 9: 20.

Hvordan Guds tjenere har betraktet avgudsdyrkelse. Jehovas trofaste tjenere har alltid betraktet avguder med avsky. I Bibelen blir falske guder og avguder omtalt med ord som uttrykker forakt. De blir betegnet som verdiløse (1Kr 16: 26; Sl 96: 5; 97: 7), avskyelige (1Kg 15: 13; 2Kr 15: 16; Ese 37: 23), skammelige (Jer 11: 13; Ho 9: 10) og vederstyggelige (Ese 16: 36, 37). Ofte brukes uttrykket «skitne avguder», som er en gjengivelse av det hebraiske ordet gillulịm, som er beslektet med et ord som betyr «møkk». (1Kg 14: 10; Sef 1: 17) Dette uttrykket for forakt, som forekommer første gang i 3. Mosebok 26: 30,  finnes nesten 40 ganger bare i Esekiels bok, første gang i kapittel 6, vers 4.

Den trofaste Job erkjente at hvis hans hjerte, selv i det skjulte, lot seg lokke til å betrakte himmellegemene, for eksempel månen, og hans ’hånd så kysset hans munn’ (det siktes tydeligvis til den skikk å kaste et slengkyss til avguden), ville det ha vært en fornektelse av Gud, altså avgudsdyrkelse. (Job 31: 26–28; jf. 5Mo 4: 15, 19.) Om en som øvde rettferdighet, sa Jehova gjennom profeten Esekiel at han ’ikke løftet sine øyne til Israels hus’ skitne avguder’, det vil si for å be til dem eller vente hjelp fra dem. – Ese 18: 5, 6.

Et annet eksempel på at Guds tjenere ikke dyrket avguder, er de tre hebreerne Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Selv om de ble truet med døden i den brennende ildovnen, nektet de å bøye seg for den billedstøtten av gull som kong Nebukadnesar hadde latt stille opp på Dura-sletten. – Da 3.

De første kristne gav akt på den inspirerte veiledningen: «Flykt fra avgudsdyrkelse» (1Kt 10: 14), og de som laget religiøse bilder, betraktet kristendommen som en trussel mot deres innbringende geskjeft. (Apg 19: 23–27) Fordi de kristne ikke ville befatte seg med avgudsdyrkelsen i Romerriket, kom de ifølge verdslige historikere ofte opp i situasjoner som minnet om den de tre hebreerne kom opp i. De kunne ha unngått døden hvis de hadde anerkjent keiserens guddommelighet som statens overhode ved å ofre litt røkelse, men det var få som inngikk kompromiss. Disse første kristne forstod fullt ut at når de hadde vendt seg bort fra avgudene for å tjene den sanne Gud (1Te 1: 9), ville det å vende tilbake til avgudsdyrkelsen bety at de ble avskåret fra det nye Jerusalem og gikk glipp av det evige livs belønning. – Åp 21: 8; 22: 14, 15.

Også i dag må de som tjener Jehova, vokte seg for avguder. (1Jo 5: 21) Det ble forutsagt at det ville bli lagt stort press på alle jordens innbyggere for å få dem til å tilbe det symbolske «villdyret» og dets «bilde». Ingen som fortsetter med en slik form for avgudsdyrkelse, vil få det evige livs gave fra Gud. «Det er her det betyr utholdenhet for de hellige.» – Åp 13: 15–17; 14: 9–12; se AVSKYELIGHET, NOE MOTBYDELIG.