I det første århundre var det blant hedningene alminnelig praksis å ofre kjøtt til avgudene. Ved slike anledninger ble en del av offerdyret lagt på avgudsalteret, en del gikk til prestene og en del til de ofrende, som anvendte det til et måltid eller en fest, enten i templet eller hjemme. Noe av det kjøttet som var blitt ofret til avgudene, endte imidlertid ofte på mạkellon, kjøttorget, hvor det ble solgt.

Mange hadde, før de ble kristne, vært vant til å spise kjøtt som hadde vært ofret til en avgud, med en følelse av ærefrykt for avguden. (1Kt 8: 7) Derved hadde disse tidligere hedningene hatt fellesskap med den demonguden som avguden representerte. (1Kt 10: 20) Det var derfor meget passende at den første kristne menighets styrende råd, ledet av den hellige ånd, i et offisielt brev fra Jerusalem forbød slik rituell spising av kjøtt som hadde vært ofret til en avgud. På den måten ble de kristne beskyttet mot denne formen for avgudsdyrkelse. – Apg 15: 19–23, 28, 29.

Kristne som bodde blant hedninger, for eksempel de kristne i Korint, hadde en rekke spørsmål i denne forbindelse. Kunne de med god samvittighet gå inn i et avgudstempel og spise kjøtt hvis de ikke hadde i tankene å ære avguden? Var det noe i veien for at de på mạkellon kjøpte kjøtt som var blitt ofret seremonielt til avguder? Og hvordan skulle en kristen forholde seg hvis han ble servert kjøtt når han var gjest i en annens hjem?

Under inspirasjon gav Paulus de kristne i Korint betimelig veiledning som hjalp dem til å treffe de rette avgjørelser. Selv om en avgud «ikke er noe», var det ikke tilrådelig at en kristen gikk inn i et avgudstempel for å spise kjøtt (selv om han ikke spiste som et ledd i en religiøs seremoni), ettersom han på den måten kunne gi åndelig svake personer som så det, et galt inntrykk. Slike iakttakere kunne trekke den slutning at den kristne tilbad avguden, noe som kunne få dem til å snuble. De som var åndelig svake, kunne bli forledet til å delta i en religiøs seremoni hvor man spiste kjøtt som var blitt ofret til avguder, noe som ville være direkte i strid med den forordningen som var blitt vedtatt av det styrende råd. Det var dessuten en fare for at den kristne som spiste kjøttet, ville krenke sin egen samvittighet og begynne å dyrke avguder. – 1Kt 8: 1–13.

Det fant imidlertid ikke sted noen forandring med det kjøttet som under en seremoni ble ofret til en avgud. En kristen kunne derfor med god samvittighet kjøpe kjøtt på et kjøttorg som fikk en del av kjøttet sitt fra hedenske templer. Dette kjøttet var ikke lenger «hellig». Det var like bra som alt annet kjøtt, og de kristne var derfor ikke forpliktet til å forhøre seg om hvor det kjøttet de kjøpte, kom fra. – 1Kt 10: 25, 26.

Når en kristen ble invitert til å spise hos andre, behøvde han heller ikke å forhøre seg om hvor kjøttet kom fra, men kunne spise det med god samvittighet. Men hvis en som var til stede, skulle nevne at det hadde vært «frambåret som  offer», ville han avholde seg fra å spise det for ikke å få andre til å snuble. – 1Kt 10: 27–29.

Det den herliggjorte Jesus Kristus sa til Johannes om de kristne menighetene i Pergamon og Tyatira, tyder på at noen ikke overholdt apostlenes forordning om at de kristne skulle avholde seg fra det som var ofret til avguder. – Åp 2: 12, 14, 18, 20.