De hebraiske substantivene sjẹqets (noe motbydelig) og sjiqqụts (avskyelighet) kommer fra rotordet sjaqạts, som blir brukt i betydningen «føle vemmelse for» (3Mo 11: 11, 13) og, i den kausative formen, i betydningen «gjøre motbydelig» (3Mo 11: 43; 20: 25). Disse hebraiske begrepene sikter til noe som er motbydelig, vurdert ut fra de normer som kjennetegner den sanne tilbedelse av Jehova. I norske bibeloversettelser blir de ofte gjengitt med slike ord som «styggedom» og «vederstyggelighet», for eksempel i kjente uttrykk som «den ødeleggende styggedom» og «den ødeleggende vederstyggelighet». (Da 11: 31; 12: 11, NO, EN) Evangelieskribentene Matteus og Markus brukte det greske ordet bdẹlygma som en oversettelse av det hebraiske ordet sjiqqụts (flt. sjiqqutsịm). (Da 9: 27; Mt 24: 15; Mr  13: 14) Dette greske uttrykket betegner først og fremst noe som vekker avsky. – Se VEDERSTYGGELIGHET.

Moseloven erklærte visse dyr for å være «urene». Det innebar at de ikke skulle spises (eller frambæres som ofre). De ble derfor i denne henseende betraktet som «noe motbydelig», og en som spiste et slikt dyr (eller ofret det), ville ’gjøre seg selv motbydelig’, ettersom han da viste forakt for Guds bud. (3Mo 7: 21; 11: 10–13, 20–23, 41, 42; 20: 25; Jes 66: 17) De dyrene forbudet gjaldt, skulle imidlertid ikke betraktes som motbydelige i sin alminnelighet. Det framgår av andre skriftsteder. Eselet var for eksempel «urent» og skulle ikke spises eller brukes som offer, men israelittene brukte det som både ridedyr og lastedyr. (2Mo 23: 4, 5; Mt 21: 2–5) Kong David hadde kamelhjorder, og man laget klær av kamelhår. (1Kr 27: 30, 31; Mt 3: 4) Og ørnen ble brukt som et passende bilde for å illustrere Guds beskyttende omsorg for israelittene da de gikk ut av Egypt. (2Mo 19: 4; 5Mo 32: 9–12) Da lovpakten ble opphevet, opphørte budet om at slike dyr skulle betraktes som ’motbydelige’ med tanke på føde. – Apg 10: 9–15; 1Ti 4: 1–5; se DYR.

Mens det hebraiske ordet sjẹqets utelukkende blir brukt om «urene» dyr, brukes sjiqqụts hovedsakelig om avguder og skikker som har med avgudsdyrkelse å gjøre. Da israelittene gikk ut av Egypt, befalte Jehova dem å kaste bort sine «avskyeligheter» og «Egypts skitne avguder», men det var noen som ikke adlød, og som derved vanhelliget Guds navn. (Ese 20: 6–9) På veien til det lovte land drog israelittene gjennom hedenske nasjoners områder og så «deres avskyeligheter og deres skitne avguder, tre og stein, sølv og gull». De fikk befaling om å «føle en inderlig vemmelse» for slike religiøse bilder og betrakte dem som «noe som er viet til tilintetgjørelse», og de måtte ikke bringe dem inn i sine hus. (5Mo 29: 16–18; 7: 26) Disse nasjonenes falske guder og gudinner, deriblant Milkom (Molek), Kemosj og Asjtoret, var selv ’avskyeligheter’. (1Kg 11: 5, 7; 2Kg 23: 13) Da israelittene begynte å dyrke slike avguder, ble også de avskyelige i Guds øyne, og da de senere besmittet templet med avgudsbilder, ble Gud vred på dem, noe som til slutt førte til at nasjonen ble ødelagt. (Jer 32: 34, 35; Ese 7: 20–22; Ho 9: 10) Ved at de på denne måten ’tjente tre og stein’, gjorde de seg skyldig i «umoralsk omgang», åndelig utukt, og avskar seg dermed fra kommunikasjon med Gud. – Ese 20: 30–32; jf. Jer 13: 27.

Det var bare når enkelte konger energisk og modig gikk til handling for å fjerne avgudsdyrkelsen fra landet, at nasjonen opplevde perioder med velsignelse. (2Kg 23: 24; 2Kr 15: 8–15) Gud gjorde det klart for israelittene at hvis de skulle bli utfridd fra det fangenskapet de ville komme i, og bli gjenreist som hans folk, måtte de rense seg grundig for slike avskyelige ting. (Ese 11: 17–21) I en lignende profeti omtales David som konge over dette rensede folket og som dets ’ene hyrde’ og dets «høvding til uavgrenset tid», noe som tydelig peker fram til en større oppfyllelse på det åndelige Israel, den kristne menighet, under den salvede arving til Davids trone, Kristus Jesus. – Ese 37: 21–25; jf. Lu 1: 32; Joh 10: 16.

Ifølge profetien i Nahum 3: 4–7 ville det bli slutt på den assyriske hovedstaden Ninives politiske og internasjonale prostitusjonshandlinger, og Jehova ville «kaste avskyelige ting [hebr. sjiqqutsịm]» på den. Disse avskyelige ting er tydeligvis ikke avgudsbilder, men ting som i sin alminnelighet regnes for urene eller frastøtende, for eksempel skitt og lort, ting som ville gjøre den rovgriske byen foraktelig i alles øyne. Profetien om at de blodige ting og avskyelighetene skulle fjernes fra filisterens munn og tenner (Sak 9: 6, 7), sikter trolig til den hedenske skikk å spise offerdyrenes kjøtt med blodet i. – Jf. Ese 33: 25.

Jødene på Jesu tid og spesielt deres religiøse ledere unngikk tydeligvis omhyggelig alt som hadde med bokstavelige avguder å gjøre, men de gjorde seg likevel skyldig i avskyelige ting som selvdyrkelse, ulydighet, hykleri, griskhet og falskhet, og Jesus sa at de i likhet med sine forfedre hadde gjort templet til «en røverhule». (Mt 23: 1–15, 23–28; Lu 16: 14, 15; sml. Mt 21: 13 med Jer 7: 11, 30.) Denne dårlige innstillingen og hjertetilstanden førte til deres mest alvorlige opprør – de forkastet Guds egen Sønn. Jesus viste at dette ville føre til at de ble tilintetgjort. – Mt 21: 33–41; Lu 19: 41–44.

’Avskyeligheter som fører til ødeleggelse.’ I Daniels profeti står det om noen ’avskyeligheter’ som settes i forbindelse med ødeleggelse. (Da 9: 27) I tråd med tidlig jødisk tradisjon har det vært vanlig å sette dette uttrykket i forbindelse med vanhelligelsen av Jehovas tempel i Jerusalem i år 168 f.v.t., som syrerkongen Antiokhos IV (Epifanes) stod bak. I et forsøk på å utrydde tilbedelsen av Jehova bygde Antiokhos et alter over Jehovas store alter, og på dette ofret han en gris til den olympiske guden Zevs (Jupiter). Et uttrykk som svarer til det som er brukt i Daniel (et uttrykk som setter avskyeligheter i forbindelse med ødeleggelse), er brukt i den apokryfiske boken 1. Makkabeerbok (1: 54) om denne hendelsen.

 Men dette var bare den jødiske fortolkningen, ikke en inspirert åpenbaring. Kristus Jesus viste at denne oppfatningen er feilaktig, da han kom med denne advarselen til disiplene: «Derfor, når dere får se den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse, den som det er talt om gjennom profeten Daniel, stå på et hellig sted (la leseren bruke skjelneevne), da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene.» (Mt 24: 15, 16) Disse ordene viser at «den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse», den gang ikke hørte fortiden til, men framtiden.

Selv om den hedenske vanhelligelsen av templets alter i år 168 f.v.t. var avskyelig i Guds øyne, førte den ikke til ødeleggelse – verken for Jerusalem, for templet eller for den jødiske nasjon. Men 33 år etter Jesu død så de kristne «den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse, . . . stå på et hellig sted». (Mt 24: 15) Da, i år 66 e.v.t., ble Jerusalem, «den hellige by», som nå var sentrum for et jødisk opprør mot Roma, omringet av hedenske romerske hærer. Den ødeleggelsen som skulle bli forårsaket av ’avskyeligheten’, var følgelig nær forestående; dette var derfor signalet til de kristne, som hadde skjelneevne, om at de måtte «flykte til fjellene». (Mt 4: 5; 27: 53; 24: 15, 16; Lu 19: 43, 44; 21: 20–22) Etter at de hadde flyktet, ble byen og nasjonen ødelagt. Jerusalem ble jevnet med jorden i år 70, og den siste jødiske festningen, Masada, falt for romerne i år 73. – Jf. Da 9: 25–27.

Andre profetier om en avskyelighet. Det er verdt å merke seg at Daniel 11: 31–35 og 12: 9, 11 setter ’en avskyelighet som forårsaker ødeleggelse’, i forbindelse med «endens tid». Det er rimelig å tro at begivenhetenes gang i forbindelse med «den avskyelighet som forårsaker ødeleggelse», i endens tid vil følge omtrent samme mønster som i det første århundre. Men denne gang vil den ikke bare berøre Israels land.

Ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 betydde enden for ’det hellige sted’, altså Jerusalem, «den hellige by». (Mt 27: 53) Bibelen henleder imidlertid oppmerksomheten på et ’himmelsk Jerusalem’, det messianske rike, som blir representert på jorden av salvede kristne. (He 12: 22) Det finnes også noen som med urette hevder at de representerer dette riket, og Åpenbaringen, kapittel 17, viser at deres religiøse virkeområde vil bli lagt øde av «de ti horn» (konger) på et symbolsk ’villdyr’.

Babylon den stores avskyelige ting. I det profetiske synet i Åpenbaringen, kapittel 17, blir en symbolsk umoralsk kvinne, Babylon den store, beskrevet. Hun blir kalt «mor til skjøgene og til de avskyelige ting på jorden». I hånden har hun et gullbeger som er «fullt av avskyelige ting og hennes utukts urenheter», en utukt hun driver med kongene på jorden. Selv om hun innsmigrer seg hos de jordiske rikene og sitter på et symbolsk villdyr som består av disse rikene, skal det komme en tid da dette «villdyret» ikke vil bære henne lenger og i stedet vender seg mot henne og ødelegger henne fullstendig. – Se BABYLON DEN STORE.

Ingen som fortsetter å praktisere «noe avskyelig», får komme inn i «Det nye Jerusalem», Lammets rene brudeklasse. Det framgår av Åpenbaringen 21: 9, 10, 27.