(Bạ’al) [eier; herre; mester].

1. Den fjerde som er nevnt blant sønnene til en benjaminitt som het Je’iel. – 1Kr 8: 29, 30; 9: 35, 36.

2. En rubenitt; hans sønn Be’erah var blant dem som ble tatt til fange av assyrerkongen Tiglat-Pileser III. – 1Kr 5: 5, 6, 26.

3. En simeonittisk by som lå som enklave i Judas område; tydeligvis identisk med Ba’alat-Be’er, eller Rama i sør (i Negev). – Sml. 1Kr 4: 32, 33 med Jos 19: 7–9.

4. I Bibelen er det hebraiske ordet bạʽal brukt om (1) en ektemann som sin hustrus eier (1Mo 20: 3); (2) jordeiere (Jos 24: 11, NW, fotn.); (3) «nasjonenes eiere» (Jes 16: 8, NW, fotn.); (4) «paktsfeller» (bokst.: «paktseiere; paktsherrer») (1Mo 14: 13, NW, fotn.); (5) eiere av håndgripelige ting (2Mo 21: 28, 34; 22: 8; 2Kg 1: 8, NW, fotn.); (6) personer eller gjenstander som har noe karakteristisk ved sin natur, sin væremåte, sitt yrke eller lignende, for eksempel en bueskytter (bokst.: «eier av piler») (1Mo 49: 23), en fordringshaver (bokst.: «eier av sin hånds fordring») (5Mo 15: 2), «en som lett gir etter for vrede» (bokst.: «eier av vrede») (Ord 22: 24), en «motpart i retten» (bokst.: «eier av dom [rett]») (Jes 50: 8, NW, fotn.); (7) Jehova (Ho 2: 16); (8) falske guder (Dom 2: 11, 13).

Uttrykket habBạʽal (Ba’alen) er den benevnelsen som er brukt på den falske guden Ba’al. Uttrykket habBeʽalịm (Ba’alene) refererer til de forskjellige lokale guddommer som man mente eide eller var herrer over bestemte steder.

Ordet «Ba’al» forekommer ett sted i De kristne greske skrifter, i Romerne 11: 4, og da med den greske artikkel i hunkjønn, he, foran. Det at hunkjønnsartikkelen er brukt foran ordet «Ba’al» i den greske oversettelsen Septuaginta og i Romerne 11: 4, er kommentert av John Newton i et essay om Ba’al-dyrkelsen. Han skriver: «Selv om Ba’al er hankjønn på hebraisk, [habBạʽal], herren, er han omtalt som [he Bạal], = fruen, i Septuaginta; Hos. ii. 8; Sef. i. 4; og i Det nye testamente, i Romerne xi. 4. I forbindelse med den tøylesløse tilbedelsen av denne androgyne, eller tvekjønnete, guden, gikk mennene noen ganger i kvinneklær, mens kvinnene opptrådte i mannlig påkledning og viftet med våpen.» – Ancient Pagan and Modern Christian Symbolism av T. Inman, 1875, s. 119.

Av og til i løpet av Israels historie ble Jehova omtalt som en «ba’al», da i den forstand at han var nasjonens Eier og Ektemann. (Jes 54: 5) Det er også mulig at israelittene urettmessig satte Jehova i forbindelse med Ba’al når de falt fra. Noe  som synes å underbygge dette, er Hoseas profeti om at det skulle komme en tid da israelittene, etter å ha vært i landflyktighet, angrende skulle kalle Jehova «min mann» og ikke lenger «min eier» («sin Ba’al», NO). Sammenhengen antyder at betegnelsen «Ba’al», med dens assosiasjoner til den falske guden, aldri mer skulle komme over israelittenes lepper. (Ho 2: 9–17) Noen mener at det at det hebraiske ordet bạʽal hadde fått en slik uheldig bibetydning fordi det ble assosiert med den fordervede Ba’al-dyrkelsen, er årsaken til at den som skrev 2. Samuelsbok, brukte navnene Isjbosjet og Mefibosjet (bọsjeth betyr «skam») istedenfor navnene Esjba’al og Merib-Ba’al. – 2Sa 2: 8; 9: 6; 1Kr 8: 33, 34; se ISJBOSJET.

Ba’al-dyrkelsen. Man visste lite om tilbedelsen av Ba’al, ut over de mange hentydningene til dette i Bibelen, før det ble brakt for dagen mange religiøse gjenstander og flere hundre leirtavler under utgravningene ved Ugarit (dagens Ras Shamra, som ligger ved kysten av Syria, rett innenfor nordøstspissen av Kypros). Mange av disse gamle dokumentene, som i dag er kjent som Ras Shamra-tekstene, antas å være liturgier eller tekster for slike som deltok i ritualene under religiøse høytider.

I Ras Shamra-tekstene er Ba’al (også kalt Alijan [den seirende] Ba’al) omtalt som «Sebul [Fyrsten], Jordens Herre» og som «den som rir (kjører) på skyene». Dette harmonerer med en framstilling av Ba’al hvor han i høyre hånd holder en klubbe eller kølle og i venstre hånd et stilisert lynglimt med spydspiss og i den øvre enden en spirende plante. Han er også framstilt med en hjelm med horn, noe som antyder en nær forbindelse med oksen, som var et symbol på fruktbarhet. – BILDE: bd. 1, s. 195.

Normalt regner det lite i Palestina fra april til september. I oktober setter regnværet inn, og det fortsetter hele vinteren igjennom, helt til april, og gir frodig vegetasjon. De skiftende årstidene og virkningene av dette ble tilskrevet uopphørlige konflikter gudene imellom. Når regnet opphørte og vegetasjonen døde, mente man at dette kom av at guden Mot, som stod for død og tørke, beseiret Ba’al, som stod for regn og fruktbarhet, og tvang ham til å trekke seg tilbake til jordens dyp. At regntiden begynte, ble betraktet som et tegn på at Ba’al hadde våknet til liv igjen. Man forestilte seg at dette var mulig fordi Ba’als søster Anat beseiret Mot, slik at hennes bror Ba’al kunne sette seg på sin trone igjen. Det at Ba’al ble gjenforent med sin hustru, trolig Asjtoret, og hadde seksuell omgang henne, skulle sikre fruktbarheten det kommende året.

Kanaaneerne drev med jordbruk og fedrift og trodde nok at de ved hjelp av et forordnet ritual – en slags sympatisk magi, eller likhetsmagi – var med på å tilskynde gudene sine til å handle i samsvar med det mønster de dannet ved sine rituelle handlinger under de religiøse høytidene, og at dette var nødvendig for å sikre fruktbare marker og hjorder det kommende året og for å avverge tørke, gresshoppeplager og så videre. Det at Ba’al våknet til liv igjen, satte seg på sin trone og hadde seksuell omgang med sin gemalinne, ble derfor tydeligvis feiret med tøylesløse fruktbarhetsriter kjennetegnet av sexorgier og andre hemningsløse utskeielser.

Det ble utvilsomt bygd et Ba’al-tempel i hver kanaaneisk by til ære for byens egen beskyttende Ba’al. Det ble utnevnt prester som skulle forestå tilbedelsen ved disse templene og ved de mange helligdommene på høydedrag i nærheten, såkalte offerhauger. (Jf. 2Kg 17: 32.) Inni helligdommene var det kanskje bilder og billedstøtter som forestilte Ba’al, mens man ved altrene utenfor kunne se steinstøtter (trolig fallossymboler for Ba’al), hellige pæler som stod for gudinnen Asjera, og røkelsessokler. (Jf. 2Kr 34: 4–7; se HELLIG PÆL.) Mannlige og kvinnelige prostituerte tjente på offerhaugene, og som om slik seremoniell prostitusjon ikke var ille nok, praktiserte man til og med barneofring. (Jf. 1Kg 14: 23, 24; Ho 4: 13, 14; Jes 57: 5; Jer 7: 31; 19: 5.) Folk tilbad også Ba’al på hustakene sine; det var vanlig å se at folk lot det stige opp offerrøyk for sin gud fra taket på huset sitt. – Jer 32: 29.

Mye tyder på at de som tilbad Ba’al og andre guder og gudinner i den kanaaneiske gudeverden, tenkte seg at det var en forbindelse mellom gudene og visse himmellegemer. En av Ras Shamra-tekstene nevner for eksempel en ofring «til dronning Sjapasj (solen) og til stjernene», og en annen omtaler «solens hær og dagens hærskare».

Det er derfor verdt å merke seg at Bibelen flere ganger omtaler himmellegemer i forbindelse med Ba’al-dyrkelse. Den gir blant annet følgende beskrivelse av den trassige kurs tistammeriket Israel fulgte: «De forlot til stadighet alle Jehova sin Guds bud . . . og de begynte å bøye seg for hele himlenes hær og å tjene Ba’al.» (2Kg 17: 16) Angående Juda rike sies det at det til og med inni Jehovas tempel fantes ’redskaper som var laget for Ba’al og for den hellige pælen og for hele himlenes hær’. Dessuten frambrakte folket i hele Juda «offerrøyk for Ba’al, for solen og for månen og for dyrekretsens stjernebilder og for hele himlenes hær». – 2Kg 23: 4, 5; 2Kr 33: 3; se også Sef 1: 4, 5.

 Hvert distrikt hadde sin Ba’al, og den lokale Ba’alen fikk ofte et navn som knyttet ham til stedet. For eksempel var Ba’al-Peor, som ble tilbedt av moabitter og midjanitter, oppkalt etter Peor-fjellet. (4Mo 25: 1–3, 6) Senere ble disse lokale Ba’al-navnene ved en type talefigur (metonymi) brukt som navn på selve stedene, slik at man fikk stedsnavn som Ba’al-Hermon, Ba’al-Hasor, Ba’al-Sefon og Bamot-Ba’al. Men selv om det var mange lokale Ba’aler, gikk kanaaneernes offisielle syn ut på at det egentlig var bare én Ba’al.

Hvilken virkning hadde Ba’al-dyrkelsen på Israel?

Det hentydes til Ba’al-dyrkelsen nokså tidlig i Bibelen, men på patriarkenes tid var den tydeligvis ikke blitt så fordervet som den var på den tiden da israelittene inntok Kanaans land. (Sml. 1Mo 15: 16 med 1Kg 21: 26.) Den første hentydningen kommer i form av at byen Asjterot-Karnajim blir nevnt; det kan være at den hadde navn etter Ba’als gemalinne Asjtoret. (1Mo 14: 5) Før israelittene krysset Rødehavet, hadde de stedet Ba’al-Sefon i ødemarken innenfor synsvidde. (2Mo 14: 2, 9) På Sinai-fjellet fikk Moses klare advarsler om Kanaans innbyggere og fikk befaling om å rive ned altrene deres, knuse de hellige støttene deres og hogge ned de hellige pælene deres. (2Mo 34: 12–14) Slik skulle alt som hadde tilknytning til Ba’al-dyrkelsen, bli fjernet fra det lovte land.

Mens israelittene lå i leir på Moabs sletter, førte kong Balak Bileam opp til Bamot-Ba’al (navnet betyr «Ba’als offerhauger [høyder]»), så han kunne se den veldige folkemengden. (4Mo 22: 41) Da Bileam skjønte at han ikke var i stand til å føre en forbannelse over israelittene direkte, rådde han Balak til å lokke dem til å drive avgudsdyrkelse ved å friste dem til å gjøre seg skyldig i seksuell umoral med kvinnelige tilbedere av avguden Ba’al-Peor. Tusener av israelitter gav etter for denne fristelsen og mistet livet. – 4Mo 22: 1 til 25: 18; Åp 2: 14.

Til tross for denne bitre erfaringen og klare advarsler fra Moses og Josva (5Mo 7: 25, 26; Jos 24: 15, 19, 20) begynte israelittene, da de bosatte seg i landet, å etterligne de gjenværende kanaaneerne, tydeligvis for å sikre fruktbarheten for sine hjorder og marker. Samtidig prøvde de å gi inntrykk av at de fortsatt tilbad Jehova. Da Josva var død, satte frafallet inn for fullt. (Dom 2: 11–13; 3: 5–8) Folket hadde både altere, pæler og annet utstyr med tanke på Ba’al-dyrkelsen ute på markene sine, og de lyttet nok til det de kanaaneiske naboene sa om hvordan de kunne behage det enkelte jordstykkes «eier», eller Ba’al. Noe annet som ble en snare for israelittene, var de umoralske handlingene som var forbundet med Ba’al-dyrkelsen. Resultatet ble at Jehova forlot dem og overlot dem til deres fiender.

Men når folket vendte seg til Jehova igjen, viste han barmhjertighet og utfridde dem ved å oppreise dommere, blant andre Gideon, som fikk et nytt navn, nemlig Jerubba’al, som betyr «la Ba’al forsvare sin sak (stride)». (Dom 6: 25–32; 1Sa 12: 9–11) Forbedringen ble imidlertid ikke varig i dette tilfellet. (Dom 8: 33; 10: 6) Ba’al-dyrkelsen fortsatte selv etter Samuels tid, skjønt det fortelles at folket på hans oppfordring fjernet Ba’alene og Asjtoret-bildene og begynte å tjene Jehova alene. – 1Sa 7: 3, 4.

Selv om vi nå ikke hører om Ba’al-dyrkelse mer før henimot slutten av Salomos styre, kan den fortsatt ha pågått forskjellige steder i landet. Det ble innført mange former for Ba’al-dyrkelse i landet ved at Salomo tok seg mange hedenske koner, og disse fikk ham og barna deres til å tjene guder og gudinner som hadde tilknytning til Ba’al-dyrkelsen, blant andre Asjtoret og Molek. – 1Kg 11: 4, 5, 33; Jer 32: 35.

Da riket ble delt (997 f.v.t.), satte Jeroboam i gang kalvedyrkelse i nordriket Israel, i byene Dan og Betel. Ba’al-dyrkelsen og kalvedyrkelsen ble utøvd side om side, akkurat som man i Juda gjennomførte en slags tilbedelse av Jehova i Jerusalem parallelt med at Ba’al-dyrkelsen var utbredt i landet. – 1Kg 14: 22–24.

På kong Akabs tid (ca. 940–920) ble en annen Ba’al-kult innført i Israel, nemlig tilbedelsen av Melkart, Tyrus’ Ba’al. (BILDE: bd. 2, s. 532) Akab giftet seg med Jesabel, datteren til kongen i Tyrus, som het Etba’al («med Ba’al»). Hun brakte med seg denne ekstra vitale Ba’al-kulten til Israel, med mange prester og tjenere. (1Kg 16: 31–33) Til slutt kom det til et oppgjør mellom Jehova og Ba’al, det berømte oppgjøret på Karmel-fjellet.

Elia erklærte i Jehovas navn at det skulle bli tørke, noe som sikkert hadde sammenheng med at Ba’al-dyrkerne mente at det var Ba’al, «himmelens eier», som gav regn og fruktbarhet. (1Kg 17: 1) Da det hadde vært tørke i tre år og seks måneder og det hadde vist seg at Ba’al ikke var i stand til å gjøre slutt på tørken som svar på de mange bønnene som utvilsomt ble bedt av prestene og de øvrige tilbederne, kalte Elia hele folket sammen på Karmel-fjellet, så de kunne være vitne til den store prøven på hvem som var den  sanne Gud. Resultatet av styrkeprøven ble at Ba’al-tilbederne ble ydmyket, og at 450 Ba’al-profeter ble drept. Deretter tilveiebrakte Jehova, ikke Ba’al, regn og gjorde slutt på tørken. – 1Kg 18: 18–46; Jak 5: 17.

Akasja, Akabs sønn og etterfølger, fortsatte å tjene Ba’al. (1Kg 22: 51–53) Akasja ble etterfulgt av sin bror Jehoram på tronen, og det fortelles at Jehoram fjernet den hellige Ba’al-støtten som hans far hadde laget, men fortsatte med kalvedyrkelse. – 2Kg 3: 1–3.

Senere (ca. 905 f.v.t.) ble Jehu salvet til konge. Han hevnet mordet på Jehovas profeter ved å drepe Jesabel og hennes manns, Akabs, hus. Deretter kalte han alle Ba’al-tilbederne sammen i Samaria under påskudd av at det skulle holdes «en høytidssamling for Ba’al». På Jehus befaling ble alle Ba’al-tilbederne drept. De hellige pælene ble brent opp, og Ba’als hellige støtte og hans hus ble revet ned; huset ble gjort til et offentlig avtrede. Det fortelles at Jehu «slik utslettet . . . Ba’al fra Israel». (2Kg 10: 18–28) Det ble altså inntil videre satt en stopper for Ba’al-dyrkelsen. Ikke desto mindre var det på grunn av Ba’al-dyrkelse Jehova til slutt lot befolkningen i tistammeriket Israel bli ført i landflyktighet. – 2Kg 17: 16–18.

I Juda beholdt tydeligvis Ba’al-dyrkelsen fotfestet, til tross for kong Asas innsats for å fjerne alt som var knyttet til denne kulten. (2Kr 14: 2–5) Da Akab giftet bort sin og Jesabels datter Atalja til Jehoram, den sjuende kongen i Juda rike, førte hennes ugudelige innflytelse til at tyrisk Ba’al-dyrkelse fikk innpass i Judas kongehus. Selv ikke de reformene som ble iverksatt av Ataljas sønnesønn, kong Jehoasj, og de som senere ble iverksatt av kong Hiskia, førte til at Ba’al-dyrkelsen ble avskaffet for godt. (2Kg 11: 18; 18: 4) Hiskias sønn Manasse bygde opp igjen de offerhaugene som hans far hadde ødelagt. (2Kg 21: 3) De fleste av Judas konger var utvilsomt besmittet av den fordervede Ba’al-kulten, men Manasse gikk enda lenger enn de andre. (2Kg 21: 9–11) Selv om Manasse senere vendte om og iverksatte reformer, og selv om hans sønnesønn, kong Josjia, gjennomførte en omfattende opprenskning, vendte ikke folket tilbake til den sanne tilbedelse for godt. Straffen for at man så sterkt hadde latt seg besmitte av falsk tilbedelse, ble at folket ble ført i landflyktighet, og at landet ble lagt øde. – 2Kr 33: 10–17; 2Kg 23: 4–27; Jer 32: 29.

Jeremia, som virket som profet fra Josjias tid og fram til den tid da folket ble ført i landflyktighet til Babylon, fordømte Israel for å ha latt seg forderve av Ba’al-dyrkelsen; han sammenlignet Israel med en utro hustru som hadde prostituert seg under hvert frodig tre og på hver høyde og hadde begått ekteskapsbrudd med steiner og trær. Folket hadde glemt Jehova, sin «ektemann og eier». (Jer 2: 20–27; 3: 9, 14) Bibelen nevner ikke Ba’al-dyrkelse blant israelittene etter landflyktigheten i Babylon og hjemkomsten til Palestina.