(Bạ’al-Sẹfon) [Nordens (den nordlige grenses) eier].

Et geografisk punkt som er brukt for å angi hvor israelittene slo leir ved Pi-Hakirot før de krysset Rødehavet. (2Mo 14: 2; 4Mo 33: 1–7) Etter at de hadde brutt opp fra Rameses, slo de først leir i Sukkot og deretter i Etham, «i utkanten av ødemarken». (2Mo 13: 20) Nå befalte Jehova dem å «snu om og slå leir framfor Pi-Hakirot, mellom Migdol og havet, overfor Ba’al-Sefon». Det var her faraos vognkjempere, hans kavaleri og hans øvrige militære styrker etter hvert var i ferd med å innhente dem. – 2Mo 14: 2, 9.

Det er usikkert hvor Ba’al-Sefon lå. Dette var tydeligvis et kjent sted på den tiden. Den viktigste faktoren er naturligvis beretningen om at israelittene gikk over Rødehavet, som viser at de gikk over på et sted hvor det var nokså dypt. For å finne et slikt sted må man helt sør til nordenden av Suez-bukta. På bakgrunn av dette er det noen kommentatorer som setter Ba’al-Sefon i forbindelse med fjellene i dette området. A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament av Brown, Driver og Briggs (1980, s. 128) sier «i Egypt, nær Rødehavet, trolig fjellet ʽAtaka». Dette fjellet ligger ved den øverste delen av Suez-bukta, like sørvest for dagens Suez by. Andre holder en knapp på Jabal al-Galala, 40 km lenger sør. Disse går ut fra at Migdol, som nevnes sammen med Ba’al-Sefon, var et vakttårn med strategisk beliggenhet på Jabal (fjellet) Ataqah. – Se UTGANGEN AV EGYPT; PI-HAKIROT.