Blant apostelen Johannes’ syner i Åpenbaringen finner vi domsbudskaper mot «Babylon den store», så vel som en beskrivelse av Babylon den store og dets undergang. – Åp 14: 8; 16: 19; kap. 17, 18; 19: 1–3.

I Åpenbaringen 17: 3–5 er Babylon den store framstilt som en kvinne som er kledd i purpur og skarlagen og er overdådig pyntet med smykker, og som sitter på et skarlagenrødt villdyr med sju hoder og ti horn. På pannen hennes er det skrevet et navn, «en hemmelighet: ’Babylon den store, mor til skjøgene og til de avskyelige ting på jorden’». Det sies også om henne at hun «sitter over mange vann», og at disse vannene står for «folk og skarer og nasjoner og tungemål». – Åp 17: 1–15.

 På grunn av den luksus og makt som Babylon den store blir tilskrevet, kan vi trekke den slutning at det ikke siktes til den bokstavelige byen Babylon i Mesopotamia. Da det gamle Babylon hadde falt for perseren Kyros i 539 f.v.t., mistet byen sin posisjon som stormakt, og dens fanger, deriblant jødene, ble satt fri. Selv om byen ennå eksisterte etter apostlenes tid og altså fantes mens Johannes levde, var den ikke lenger noen viktig by i internasjonal sammenheng, og til slutt forfalt den helt og holdent og ble til ruiner. Babylon den store må derfor betraktes som en symbolsk by som den bokstavelige byen Babylon var et forbilde på. I og med at oldtidens Babylon har gitt navn til denne gåtefulle byen, vil det være nyttig å se litt på de mest fremtredende trekkene ved oldtidens Babylon for å få en pekepinn om hva den symbolske byen i Johannes’ syn står for.

Spesielle trekk ved det gamle Babylon. Grunnleggelsen av byen Babylon på Sinears sletter falt sammen med forsøket på å bygge Babels tårn. (1Mo 11: 2–9) Hensikten med å bygge tårnet og byen var ikke å opphøye Guds navn, men å ’gjøre seg et berømt navn’. De ziggurater som er avdekket i ruinene av det gamle Babylon og andre steder i Mesopotamia, støtter den oppfatning at det første tårnet hadde et religiøst formål, hvordan nå formen på det enn var. Jehova Guds besluttsomme inngripen for å forpurre byggingen viser også tydelig at det hele hadde sitt utspring i falsk religion. Det hebraiske navnet på byen, Babel, betyr «forvirring», men både det sumeriske navnet (Kadingirra) og det akkadiske (Babilu) betyr «Guds port». De gjenværende innbyggerne forandret altså navneformen for å komme bort fra den opprinnelige, fordømmende betydningen, men også det nye navnet setter byen i forbindelse med religion.

Bibelen nevner Babel som første by i en beskrivelse av ’begynnelsen til Nimrods rike’. (1Mo 10: 8–10) Gjennom hele De hebraiske skrifter inntar oldtidsbyen Babylon en fremtredende plass som en fiende av Jehova Gud og hans folk.

Selv om Babylon var hovedstad i et politisk rike på 600- og 500-tallet f.v.t., var byen i hele sin historie først og fremst et religiøst senter som øvde religiøs innflytelse i mange retninger.

Angående dette sier professor Morris Jastrow jr. følgende i sitt verk The Religion of Babylonia and Assyria (1898, s. 699–701): «I oldtidens verden, i tiden før kristendommen, merket både Egypt, Persia og Hellas innflytelsen fra babylonsk religion. . . . I Persia bærer Mithra-dyrkelsen umiskjennelig preg av å være påvirket av babylonske forestillinger. Og tenker man over hvor stor betydning denne kultens mysterier fikk blant romerne, vil man se enda en forbindelse mellom oldtidskulturenes forskjellige forgreninger og sivilisasjonen i Eufrat-dalen.» Avslutningsvis viser han til «det sterke preg som den religiøse tenknings bemerkelsesverdige manifestasjoner i Babylonia og også den religiøse aktivitet i dette området satte på oldtidens verden».

I boken New Light on the Most Ancient East av arkeologen V. Childe (1957, s. 185) følges sporene av Babylons religiøse innflytelse østover til India. Han nevner blant annet dette poenget: «Svastikaen og korset, som hyppig forekommer på seglavtrykk og minneplater, var religiøse eller magiske symboler, slik de var det i Babylonia og Elam i den tidligste forhistoriske tid – men dette er de også den dag i dag, både i India og andre steder.» Det gamle Babylons religiøse innflytelse har altså bredt seg til mange folkeslag og nasjoner. Den har bredt seg over et mye større område og har fått mye sterkere innvirkning enn det som var tilfellet med byens politiske makt.

I likhet med det billedlige Babylon satt oldtidsbyen Babylon «over mange vann», i og med at den lå på begge sider av elven Eufrat og hadde flere kanaler og vollgraver. (Jer 51: 1, 13; Åp 17: 1, 15) Disse «vannene» utgjorde en del av byens forsvarsverk, samtidig som de tjente som vannveier hvor skipene fraktet rikdommer og luksusartikler til Babylon fra mange forskjellige steder. Det er verdt å merke seg at det sies at vannet i Eufrat tørker bort like før Babylon den store får erfare Guds harme, fullbyrdelsen av Guds dom. – Åp 16: 12, 19.

Spesielle trekk ved Babylon den store. Den symbolske kvinnen som bærer navnet Babylon den store, er «den store by som har kongedømme over jordens konger», og dette kongedømmet gjør det i billedlig forstand mulig for henne å sitte over «folk og skarer og nasjoner og tungemål». (Åp 17: 1, 15, 18) Et kongedømme over andre konger og nasjoner – det er dette man gjerne kaller et imperium eller et verdensrike. Babylon den store opphøyer seg over jordiske konger og utøver makt og innflytelse over dem. Hun rir på et symbolsk villdyr med sju hoder, og villdyr er andre steder i Bibelen brukt som symboler på politiske stormakter. – Se DYR, SYMBOLSKE.

Noen bibelkommentatorer mener at Babylon den store er et politisk verdensrike, enten Babylon eller Roma. Vi har allerede sett at Babylon for lengst hadde opphørt å eksistere som politisk verdensrike da Johannes fikk sitt profetiske syn. Hva Romerriket angår, harmonerer ikke den måten  det utøvde sitt politiske herredømme på, med beskrivelsen av Babylon den stores handlemåte og hennes måte å utøve sitt herredømme på. Hun er en skjøge, en prostituert, som driver utukt med jordens konger og gjør dem drukne med sin utukts vin, og hun villeder nasjonene ved sin «utøvelse av spiritisme». (Åp 17: 1, 2; 18: 3, 23) Roma derimot skaffet seg og opprettholdt sin makt ved hjelp av sin jernlignende militærmakt og ved streng håndhevelse av romersk lov i sine provinser og kolonier. I tråd med dette sier The Interpreter’s Dictionary of the Bible: «Det er ikke godt nok å si at Babylon er identisk med Roma. Babylon omfatter mer enn ett verdensrike eller én kultur. Det identifiseres snarere ved framherskende former for avgudsdyrkelse enn ved geografiske eller temporale grenser. Babylon har samme utstrekning som det herredømme som utøves av det villdyret som har fordervet og trellbundet menneskeheten, og som Lammet må seire over (Åp. 17: 14) for at menneskeheten skal bli befridd.» – Redigert av G. Buttrick, 1962, bd. 1, s. 338.

En skjøge, en utuktig kvinne, er ofte brukt som symbol i De hebraiske skrifter. Israelittene ble advart mot å slutte pakter med kanaaneiske folkeslag, fordi de i så fall kom til å «ha umoralsk omgang [te seg som en skjøge, RS] med [deres] guder». (2Mo 34: 12–16) Både Israel og Juda falt fra den sanne tilbedelse av Jehova Gud og ble fordømt av ham for å ha drevet prostitusjon ved å selge seg til de politiske nasjonene og deres guder. (Jes 1: 21; Jer 3: 6–10, 13; Ese 16: 15–17, 28, 29, 38; Ho 6: 10; 7: 11; 8: 9, 10) Det er verdt å merke seg at Gud ikke betraktet Israel og Juda ganske enkelt som politiske enheter som inngikk forbindelser med andre politiske riker. Nei, han refset dem på bakgrunn av at de hadde inngått en hellig pakt med ham og derfor var forpliktet til å være et hellig folk som var tro mot ham og den rene tilbedelse av ham. – Jer 2: 1–3, 17–21.

Vi finner en lignende symbolikk i De kristne greske skrifter. Den kristne menighet blir sammenlignet med en jomfru som er forlovet med Kristus, som blir omtalt som menighetens Hode og Konge. (2Kt 11: 2; Ef 5: 22–27) Disippelen Jakob advarte de kristne mot å begå åndelig ekteskapsbrudd ved å bli venner av verden. (Jak 4: 4; jf. Joh 15: 19.) Den form for utukt Babylon den store og hennes «døtre» gjør seg skyldig i, utgjør ikke noe unntak – det dreier seg om samme form for utukt. (Uttrykket «døtre» blir i Bibelen noen ganger brukt som benevnelse på forsteder eller småbyer som lå rundt en større by, for eksempel Samarias og Sodomas «tilhørende småbyer» [hebr. bokst.: «døtre»]; se Ese 16: 46–48.)

Ytterligere en viktig faktor er at når Babylon den store blir angrepet av det symbolske villdyrets ti horn og fullstendig tilintetgjort, står hennes elskere, jordens konger, og sørger over henne, og det gjør også de kjøpmennene og sjømennene som har drevet handel med henne og forsynt henne med luksusartikler og stas. De politiske og kommersielle elementene overlever altså ødeleggelsen av Babylon den store, men det er verdt å merke seg at det ikke sies noe om at noen religiøse elementer fremdeles er på skueplassen og er med på å sørge over hennes undergang. (Åp 17: 16, 17; 18: 9–19) Ifølge framstillingen i Åpenbaringen blir dommen over jordens konger fullbyrdet en tid etter at det gåtefulle Babylon er blitt tilintetgjort, og disse blir ikke ødelagt ved «de ti horn», men ved det sverdet som kongers Konge, Guds Ord, har. – Åp 19: 1, 2, 11–18.

Babylon den store blir dessuten framstilt som en beruset kvinne; det sies om henne at hun er «drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod». (Åp 17: 4, 6; 18: 24; 19: 1, 2) Hun danner altså oldtidsbyen Babylons motstykke ved å vise den samme fiendtlighet mot Guds folk. Det er verdt å merke seg at det var de religiøse lederne Jesus holdt ansvarlig for «alt det rettferdige blod som er utøst på jorden . . . fra den rettferdige Abels blod til blodet av Sakarja». Disse ordene var rettet til religiøse ledere i Jesu eget folk, den jødiske nasjon, og forfølgelsen av Jesu etterfølgere var til å begynne med spesielt hard fra den kanten. Historien viser imidlertid at motstanden mot den sanne kristendom etter hvert kom fra annet hold (jødene ble selv utsatt for mye forfølgelse). – Mt 23: 29–35.

Alle faktorene ovenfor er av betydning og må tas i betraktning når man skal danne seg et riktig bilde av Babylon den store og hva det står for.