FORTIDENS Jerusalem stod i en særstilling som den eneste byen på jorden som Jehova hadde latt sitt navn bli nevnt over. (1Kg 11: 36) Byen var også sentret for den rene tilbedelse av Jehova. Hans tempel ble bygd der; derfor kunne Jerusalem i særlig grad bli omtalt som Guds «hvilested». (Sl 132: 13, 14; 135: 21) Dessuten var Jerusalem den byen hvor kongene i Davids slektslinje satt «på Jehovas trone», idet de representerte ham ved å holde hans lover i hevd. – 1Kr 29: 23.

Det gamle Babylon, derimot, var det senter som falsk religion bredte seg ut over hele jorden fra. Det at Jehova tillot at Babylon knuste det troløse Jerusalem, hadde derfor spesiell betydning. I år 620 f.v.t. ble Jerusalem underlagt babylonernes herredømme. (2Kg 24: 1) Tre år senere, i år 617, bortførte babylonerne mange av Jerusalems innbyggere – de fornemme, de ’veldige mennene’ og håndverkerne – og plyndret byen for dens skatter. (2Kr 36: 5–10) Til slutt ble byen, templet innbefattet, lagt i ruiner, og tusener av jøder ble ført i landflyktighet. – 2Kr 36: 17–20.

Ødeleggelsen av Jerusalem fant sted i 607 f.v.t., et meget betydningsfullt år sett på bakgrunn av Bibelens profetier. Selv om dette er et annet årstall enn det mange bibelkommentatorer oppgir, bruker vi det konsekvent i denne publikasjonen. Hvorfor det? Fordi vi tillegger Bibelens vitnesbyrd større vekt enn de konklusjoner som forskere har trukket på grunnlag av ufullstendige historiske opptegnelser på kileskrifttavler.