I sine lignelser om talentene og minene snakket Jesus om bankfolk og om en bank som betalte renter av de pengene som ble satt inn. (Mt 25: 27; Lu 19: 23) Det greske ordet som blir oversatt med «bank» (trạpeza) betegnet bokstavelig et bord, ofte et spisebord (Mt 15: 27), men også et bord for pengevirksomhet, et pengevekslerbord (Mt 21: 12; Mr 11: 15; Joh 2: 15). (Det norske ordet «bank» kommer fra det italienske ordet banca, som betyr «bord, benk, disk» – altså en lignende forbindelse.)

Da Jesus snakket om ’bankfolk’ (gr. trapezeites [ent.]) som tok imot innskudd og utbetalte renter, siktet han til en mer omfattende virksomhet enn den som vanligvis ble drevet av myntvekslerne (gr. kermatistẹs [ent.]), eller pengevekslerne (kollybistẹs [ent.]), som hovedsakelig beskjeftiget seg med – mot et visst gebyr – å veksle utenlandsk valuta i lokal valuta og mynter av større verdi i mynter av ringere verdi. (Se PENGEVEKSLER.) Noen av disse drev kanskje også bankvirksomhet med innlån og utlån, mens den slags transaksjoner i andre tilfeller ble tatt hånd om av velstående personer som kjøpmenn og store jordeiere.

Det ser ut til at slik bankvirksomhet kan spores helt tilbake til Abrahams tid, for det sies at sumererne i oldtidens Sinear hadde «et overraskende komplisert system for utlån, låntaking og deponering av penger og dessuten utferdiget kredittbrev». (The Encyclopedia Americana, 1956, bd. III, s. 152) I Babylon, og senere i Hellas, var bankvirksomheten knyttet til templene, som på grunn av den hellige og ukrenkelige stilling de inntok i folks bevissthet, sikret dem mot å bli hjemsøkt av tyver.

Ettersom den israelittiske økonomien i første rekke var basert på jordbruket, var behovet for pengetransaksjoner betydelig mindre der enn i handelssentre som Babylon, Tyrus og Sidon. Det ser ut til at bestemmelsen i 5. Mosebok 23: 19 om at israelittene ikke måtte ta rente av lån til sine landsmenn, først og fremst gjaldt lån til fattige og nødstilte. (Jf. 2Mo 22: 25; 3Mo 25: 35–37; 2Kg 4: 1–7.) Det ble spesielt nevnt at det var tillatt å ta rente av lån til ikke-israelitter. (5Mo 23: 20) Noen overlot undertiden penger eller verdigjenstander til pålitelige personer for at de skulle oppbevare dem (2Mo 22: 7), mens andre skjulte dem i jorden, slik som den late slaven i Jesu lignelse gjorde (Mt 25: 25; jf. Mt 13: 44). Noe som vitner om denne praksis, er alle de verdigjenstander og mynter som både arkeologer og bønder finner i jorden i de bibelske landene.

Noen av de israelittene som vendte tilbake fra Babylon til Juda land, ble fordømt på grunn av de harde «bankmetodene» de anvendte overfor sine nødstilte brødre, idet de krevde deres hus, marker og vingårder, ja til og med deres barn som pant og forlangte en rente på omkring tolv prosent i året (en hundredel i måneden). De som ikke oppfylte sine forpliktelser fordi de ikke kunne betale, mistet således det de hadde pantsatt. (Ne 5:  1–11) Disse utilbørlige framgangsmåtene foranlediget imidlertid ikke en generell fordømmelse av det å ta rente. Jesus godkjente senere indirekte at man investerte kapital for å få den til å vokse. – Se RENTE.