Uttrykk for vennlig omtanke eller medlidenhet som bringer lindring til slike som har det vanskelig; inderlig medfølelse; undertiden også det å mildne en dom eller en straff.

Ordet barmhjertighet er ofte brukt som oversettelse av det hebraiske ordet rachamịm og det greske ẹleos (verb: ele’ẹo). En nærmere undersøkelse av disse uttrykkene og bruken av dem vil bidra til å få fram alle betydningsnyansene. Det er blitt sagt at det hebraiske verbet rachạm betyr «å gløde, å ha varme, ømme følelser; . . . å være medfølende». (A Hebrew and Chaldee Lexicon, redigert av B. Davies, 1957, s. 590.) Leksikografen Gesenius sier: «Hovedtanken synes å ligge i det å vise kjærlig omsorg, å lindre og å ha et mildt og vennlig sinnelag.» (A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament, oversatt til engelsk av E. Robinson, 1836, s. 939.) På hebraisk er uttrykket nær beslektet med ordet for morsliv og kan også betegne et menneskes innvoller, som blir berørt når man nærer inderlig medfølelse for eller medlidenhet med noen. – Jf. Jes 63: 15, 16; Jer 31: 20.

I Bibelen er rachạm brukt kun én gang om et menneskes følelser overfor Gud, nemlig der salmisten sier: «Jeg nærer hengivenhet [en form av rachạm] for deg, Jehova, min styrke.» (Sl 18: 1) Hva mellommenneskelige forhold angår, la Josef denne egenskapen for dagen da «hans innerste følelser [en form av rachamịm]» for hans bror Benjamin ble vakt og han brast i gråt. (1Mo 43: 29, 30; jf. 1Kg 3: 25, 26.) Når folk stod overfor faren for å bli hensynsløst behandlet av fiender (1Kg 8: 50; Jer 42: 10–12) eller av øvrighetspersoner (1Mo 43: 14; Ne 1: 11; Da 1: 9), hadde de et sterkt ønske om å bli behandlet med medfølelse og barmhjertighet – å bli vist gunst, vennlighet og hensyn – noe de bad inderlige bønner om. – Se til sammenligning Jes 13: 17, 18.

Jehovas barmhjertighet. Uttrykket er mest brukt i forbindelse med Jehovas omsorg for sitt paktsfolk. Guds medlidenhet (rachạm) med dette folket blir sammenlignet med den medlidenhet en mor har med sine barn, som hun har båret i sitt morsliv, og med den barmhjertighet en far viser sine sønner. (Jes 49: 15; Sl 103: 13) Fordi Israels nasjon til stadighet vek av fra Jehovas rettferdige normer og kom ut for store vanskeligheter, hadde de ofte et spesielt stort behov for barmhjertig hjelp. Når de la for dagen den rette hjertetilstand og vendte om til Jehova, var han parat til å glemme sin vrede og til medfølende å vise dem sin gunst og sin velvilje. (5Mo 13: 17; 30: 3; Sl 102: 13; Jes 54: 7–10; 60: 10) Det at han sendte sin Sønn til jorden og lot ham bli født i Israel, var et vitnesbyrd om at jødene skulle få oppleve et «daggry» med hensyn til medfølelse og barmhjertighet fra Gud. – Lu 1: 50–58, 72–78.

Det greske ordet ẹleos overbringer noe av betydningen av det hebraiske rachamịm. Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words sier: «ELEOS (ἔλεος) ’er den ytre tilkjennegivelse av medlidenhet; det forutsetter både at mottakeren har et behov, og at giveren har de ressurser som skal til for å dekke behovet’.» Verbet (eleẹo) overbringer i alminnelighet tanken om «å ha medfølelse med andre i deres lidelser, især medfølelse som kommer til uttrykk i handling». (1981, bd. 3, s. 60, 61) Blinde, demonbesatte, spedalske og slike som hadde barn som led, var blant dem som vakte ẹleos – barmhjertighet eller medlidenhet uttrykt i handling. (Mt 9: 27; 15: 22; 17: 15; Mr 5: 18, 19; Lu 17: 12, 13) Når noen ropte til Jesus: «Ha barmhjertighet med oss», utførte han mirakler som gjorde slutt på deres lidelser. Han gjorde ikke dette på en rutinemessig, likegyldig måte, men var «grepet av medlidenhet» (Mt 20: 31, 34); evangelieskribenten bruker her en form av verbet splagkhnịzomai, som er beslektet med splạgkhna, som bokstavelig betyr «innvoller».  (Apg 1: 18) Dette verbet betegner det å føle medlidenhet, mens ẹleos som nevnt betegner det aktive uttrykk for medlidenheten, altså barmhjertighetsgjerninger.

Kommer ikke bare til uttrykk i forbindelse med dom og straff. Det norske ordet «barmhjertighet» overbringer ofte tanken om å legge bånd på seg, vise skånsel, gjerne i forbindelse med straff – da motivert av medfølelse eller medlidenhet. I denne sammenheng blir ordet synonymt med nåde, som når en dommer «lar nåde gå for rett» og gir tiltalte en mildere dom enn det en streng rettferdighet skulle tilsi. Ettersom Guds måte å vise barmhjertighet på alltid harmonerer med hans øvrige egenskaper og hans normer, deriblant rettferdighet og sannferdighet (Sl 40: 11; Ho 2: 19), og siden alle mennesker er født som syndere og fortjener syndens lønn, døden (Ro 5: 12; jf. Sl 130: 3, 4; Da 9: 18; Tit 3: 5), er det klart at Guds barmhjertighet ofte kommer til uttrykk ved at han tilgir overtredelser eller mildner en dom eller en straff. (Sl 51: 1, 2; 103: 3, 4; Da 9: 9; Mi 7: 18, 19) Men som det framgår av det ovenstående, begrenser ikke bruken av det hebraiske og det greske ordet (rachamịm; ẹleos) seg til tilfeller da det dreier seg om tilgivelse eller å holde tilbake straff. Det er normalt ikke tilgivelse av synder i seg selv som utgjør den barmhjertighet som beskrives med disse ordene, men tilgivelsen åpner muligheten for at det kan bli vist slik barmhjertighet. Når Gud viser barmhjertighet, ignorerer han naturligvis aldri sine fullkomne normer for rettferdighet. Derfor har han tilveiebrakt gjenløsningsofferet gjennom sin Sønn, Jesus Kristus, en foranstaltning som muliggjør tilgivelse av synder uten at prinsippet om rettferdighet krenkes. – Ro 3: 25, 26.

Med barmhjertighet menes altså vanligvis ikke det å unnlate å gjøre noe, å legge bånd på seg (for eksempel å avholde seg fra å straffe), men som oftest at det blir tatt positive skritt, at ens omtanke og medfølelse kommer til uttrykk ved konkrete handlinger som bringer lindring til slike som er i nød og har behov for å bli vist barmhjertighet.

Dette kommer godt fram i Jesu lignelse om en samaritan som så en ranet og forslått reisende ligge i veikanten. Han viste seg som «en neste» for mannen, for han ble grepet av medlidenhet og «handlet barmhjertig mot ham» ved å behandle sårene og sørge for pleie for ham. (Lu 10: 29–37) Dette hadde ingenting med tilgivelse av synder eller med en rettssak å gjøre.

Bibelen viser altså at Jehova Guds barmhjertighet ikke bare kommer inn i bildet når noen «står til rette» overfor ham fordi de har begått en bestemt synd. Nei, dette er en egenskap som er et karakteristisk trekk ved hans personlighet; det dreier seg om hans måte å vise omsorg for nødstilte på, om en side ved hans kjærlighet. (2Kt 1: 3; 1Jo 4: 8) Han er ikke lik nasjonenes falske guder, som er ufølsomme og ikke viser medynk. Nei, «Jehova er nådig og barmhjertig, sen til vrede og stor i kjærlig godhet. Jehova er god mot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans verk». (Sl 145: 8, 9; jf. Sl 25: 8; 104: 14, 15, 20–28; Mt 5: 45–48; Apg 14: 15–17.) Han er «rik på barmhjertighet», og den visdommen som utgår fra ham, er «full av barmhjertighet». (Ef 2: 4; Jak 3: 17) Jesus, som åpenbarte hvordan Faderen er (Joh 1: 18), viste dette ved sin egen personlighet, ved det han sa, og ved sine handlinger. Da folkeskarene kom for å høre ham, allerede før han hadde sett deres reaksjon på det han skulle si, fikk han «medlidenhet [en form av splagkhnịzomai] med dem», fordi de var «flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde». – Mr 6: 34; Mt 9: 36; jf. Mt 14: 14; 15: 32.

Menneskehetens behov. Det er tydelig at menneskehetens største og mest grunnleggende brist er den synd som alle har fått i arv fra det første menneske, Adam. Alle er således i en ynkverdig tilstand, i dyp nød. Jehova Gud har vist barmhjertighet mot menneskeheten som et hele ved å tilveiebringe det middel som gjør det mulig for enhver å bli befridd for denne bristen og bli utfridd av dens konsekvenser, nemlig sykdom og død. (Mt 20: 28; Tit 3: 4–7; 1Jo 2: 2) Fordi han er barmhjertig, viser han tålmodighet, ettersom «han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger». (2Pe 3: 9) Jehova har et inderlig ønske om å gjøre godt mot alle; det er det han helst vil. (Jf. Jes 30: 18, 19.) Han «finner ikke behag i den ondes død», og «det er ikke av sitt eget hjerte han har hjemsøkt menneskesønnene eller volder dem sorg,» som det sies i forbindelse med ødeleggelsen av Juda og Jerusalem. (Ese 33: 11; Kla 3: 31–33) Det er når noen er hardhjertet og gjenstridig og nekter å ta imot hans nåde og barmhjertighet, at han blir nødt til å handle annerledes overfor dem og må ’lukke til for’ sin barmhjertighet, slik at den ikke tilflyter dem. – Sl 77: 9; Jer 13: 10, 14; Jes 13: 9; Ro 2: 4–11.

Må ikke tas for gitt. Samtidig som Jehova er svært barmhjertig mot dem som oppriktig nærmer seg ham, vil han på ingen måte unnlate å straffe dem som ikke angrer, og som virkelig fortjener straff. (2Mo 34: 6, 7) Man må ikke trekke for store veksler på Guds barmhjertighet; man  kan ikke synde helt ustraffet eller bli beskyttet mot de naturlige konsekvensene av en urett handlemåte. (Ga 6: 7, 8; jf. 4Mo 12: 1–3, 9–15; 2Sa 12: 9–14.) Jehova kan i sin barmhjertighet vise tålmodighet og langmodighet med noen og gi dem anledning til å korrigere kursen; selv om han gir uttrykk for sitt mishag, forlater han dem da ikke, men fortsetter å gi dem en viss hjelp og veiledning. (Jf. Ne 9: 18, 19, 27–31.) Men hvis de ikke tar imot hjelpen, har Jehovas tålmodighet visse grenser, og da vil han slutte å vise dem barmhjertighet og gripe inn overfor dem for sitt navns skyld. – Jes 9: 17; 63: 7–10; Jer 16: 5–13, 21; jf. Lu 13: 6–9.

Ikke styrt av menneskers normer. Det er ikke opp til mennesker å avgjøre hvilke normer eller kriterier Gud skal la seg lede av når han viser barmhjertighet. Fra sin himmelske bolig har han svært god oversikt, og han ’viser barmhjertighet mot den som han vil vise barmhjertighet’, da i tråd med sin gode hensikt, sitt framtidsperspektiv og sin evne til å lese menneskers hjerte. (2Mo 33: 19; Ro 9: 15–18; jf. 2Kg 13: 23; Mt 20: 12–15.) I Romerne, kapittel 11, drøfter Paulus den uforlignelige visdom og barmhjertighet Gud har vist ved å gi ikke-jøder, hedninger, anledning til å komme inn i det himmelske rike. Hedningene stod utenfor Israels nasjon og hadde derfor ikke nytt godt av den barmhjertighet som var knyttet til det å stå i et paktsforhold til Gud, og de hadde levd i ulydighet mot Gud. (Jf. Ro 9: 24–26; Ho 2: 23.) Paulus forklarer at det var Israel som fikk muligheten først, men at de fleste av israelittene var ulydige. Dette førte til at det ble mulig for ikke-jøder, hedninger, å bli en del av det «kongerike av prester», den ’hellige nasjon’, som var blitt lovt. (2Mo 19: 5, 6) Paulus konkluderer med å si: «For Gud har sperret dem alle sammen [både jøder og hedninger] inne i ulydigheten, for at han kunne vise dem alle barmhjertighet.» Ved hjelp av gjenløsningsofferet kunne den adamittiske synd, som virker i alle mennesker, bli tatt bort fra alle som viste tro (også fra hedninger), og det at Jesus døde på torturpælen, dannet grunnlaget for at Lovens forbannelse kunne bli fjernet fra dem som var underlagt Loven (jødene), slik at muligheten for å bli vist barmhjertighet ble åpnet for alle. Apostelen utbryter: «Å dyp av Guds rikdom og visdom og kunnskap! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» – Ro 11: 30–33; Joh 3: 16; Kol 2: 13, 14; Ga 3: 13.

Nødvendig å søke Guds barmhjertighet. De som ønsker å nyte godt av Guds barmhjertighet, må søke ham og vise at de har den rette hjertetilstand, ved å forlate sine urette veier og sine onde tanker (Jes 55: 6, 7), i tillegg til at de må ha den rette frykt for Jehova Gud og vise verdsettelse av hans rettferdige lover. (Sl 103: 13; 119: 77, 156, 157; Lu 1: 50) Og hvis de viker av fra den rettferdige kurs de har fulgt, må de ikke prøve å dekke over dette; de må bekjenne det og legge for dagen ekte anger og oppriktig bedrøvelse. (Sl 51: 1, 17; Ord 28: 13) Noe annet som er absolutt nødvendig, er at de selv er barmhjertige. Jesus sa: «Lykkelige er de barmhjertige, for de skal bli vist barmhjertighet.» – Mt 5: 7.

Barmhjertighet vist av mennesker. Fariseerne viste en ubarmhjertig holdning overfor andre, og Jesus refset dem med ordene: «Gå derfor og lær hva dette betyr: ’Jeg vil ha barmhjertighet og ikke slaktoffer.’» (Mt 9: 10–13; 12: 1–7; jf. Ho 6: 6.) Han sa at barmhjertighet var blant de viktigere ting i Loven. (Mt 23: 23) Som nevnt forholder det seg slik at selv om barmhjertighet kan ha å gjøre med det å vise mildhet i forbindelse med dom og straff – noe fariseerne kan ha hatt god anledning til, kanskje som medlemmer av Sanhedrinet – begrenser det seg ikke til dette. Dypest sett dreier det seg om en aktiv tilkjennegivelse av medlidenhet eller medfølelse, altså barmhjertighetsgjerninger. – Jf. 5Mo 15: 7–11.

En slik barmhjertighet kan blant annet komme til uttrykk ved at det blir gitt materielle gaver. Men for at en gave skal ha noen verdi i Guds øyne, må det ligge et rett motiv bak, ikke bare en vurdering av hva som kommer til å lønne seg for en selv i lengden. (Mt 6: 1–4) De «barmhjertighetsgaver [en form av eleemosỵne]» som Dorkas gav i så rikt mål, omfattet blant annet materielle ting (Apg 9: 36, 39), noe som utvilsomt også gjaldt Kornelius’ barmhjertighetsgaver, som, sammen med de bønnene han bad, førte til at han ble hørt med velvilje av Gud. (Apg 10: 2, 4, 31) Jesus sa at fariseerne kom til kort ved at de unnlot å gi «de ting som er innvendig, som barmhjertighetsgaver». (Lu 11: 41) Ekte barmhjertighet utspringer altså fra hjertet.

Jesus og disiplene var spesielt kjent for at de barmhjertig gav åndelige gaver, som hadde langt større verdi enn materielle ting. (Jf. Joh 6: 35; Apg 3: 1–8.) De som tilhører den kristne menighet, særlig de som er «hyrder» i menigheten (1Pe 5: 1, 2), må utvikle egenskapen barmhjertighet. De bør vise barmhjertighet når det gjelder både materielle og åndelige ting, og de bør gjøre det «med glede», aldri motstrebende. (Ro 12: 8) Det kan være at en person i menigheten blir svak i troen og åndelig syk og kanskje til og med gir uttrykk for tvil. Fordi han står i fare for å dø åndelig sett, formanes de andre i menigheten til å fortsette  å vise ham barmhjertighet og hjelpe ham til å unngå tilintetgjørelse. Mens de kristne fortsetter å vise barmhjertighet mot trosfeller som har begått urette handlinger, må de passe på at de selv ikke blir fristet; de må forvisse seg om at de ikke bare elsker det som er rett, men også hater det onde. At de viser barmhjertighet, innebærer altså ikke at de ser gjennom fingrene med overtredelser. – Jud 22, 23; jf. 1Jo 5: 16, 17; se BARMHJERTIGHETSGAVER.

Barmhjertigheten jubler triumferende over dommen. Disippelen Jakob sier: «For den som ikke øver barmhjertighet, skal få sin dom uten barmhjertighet. Barmhjertigheten jubler triumferende over dommen.» (Jak 2: 13) Dette må ses i sammenheng med det han har sagt tidligere i brevet om at sann tilbedelse blant annet forutsetter at man viser barmhjertighet ved å ta seg av nødstilte og ved ikke å favorisere de rike framfor de fattige. (Jak 1: 27; 2: 1–9) Det han sier videre, taler også for dette, for der drøfter han behovene til brødre som ’er nakne og ikke har mat nok for dagen’. (Jak 2: 14–17) Uttalelsen svarer med andre ord til Jesu uttalelse om at det er de barmhjertige som skal bli vist barmhjertighet. (Mt 5: 7; jf. Mt 6: 12; 18: 32–35.) De som har vært barmhjertige – de som har vist medlidenhet eller medfølelse og har hjulpet de nødstilte – vil til gjengjeld bli vist barmhjertighet av Gud når de skal dømmes av ham, og slik vil deres barmhjertighet ’triumfere over’ den ugunstige dommen som ellers kunne ha blitt felt over dem. Som det heter i et ordspråk: «Den som viser den ringe velvilje, låner til Jehova, og hans handlemåte skal Han gjengjelde ham.» (Ord 19: 17) Det poenget Jakob her framholder, understøttes av mange andre skriftsteder. – Jf. Job 31: 16–23, 32; Sl 37: 21, 26; 112: 5; Ord 14: 21; 17: 5; 21: 13; 28: 27; 2Ti 1: 16, 18; He 13: 16.

Den barmhjertighet Guds Øversteprest viser. Hebreerbrevet forklarer hvorfor Jesus, som den øversteprest som står langt over alle prester i Arons slektslinje, måtte bli menneske og lide og dø: «Derfor måtte han i alle henseender bli sine ’brødre’ lik, for at han skulle bli en barmhjertig og trofast øversteprest i ting som vedrører Gud, for å frambære et sonoffer for folkets synder.» I og med at han har lidd under prøvelser, «kan han komme dem til hjelp som blir satt på prøve». (He 2: 17, 18) Fordi vi har beretningen om Jesu liv, om det han sa og gjorde, kan de som vender seg til Gud gjennom Jesus, gjøre det i full tillit. «For som øversteprest har vi ikke en som ikke kan vise medfølelse med våre svakheter, men en som er blitt prøvd i alle henseender i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet i tale tre fram for den ufortjente godhets trone, for at vi skal få barmhjertighet og finne ufortjent godhet til hjelp i rette tid.» – He 4: 15, 16.

Det at Jesus ofret sitt eget liv, var et storslått uttrykk for barmhjertighet og kjærlighet. Han gav også uttrykk for sin barmhjertighet etter at han var blitt opphøyd til Øversteprest i himmelen, for eksempel mot Paulus (Saulus), som ble vist barmhjertighet fordi han var uvitende. Paulus sier: «Men grunnen til at jeg ble vist barmhjertighet, var at Kristus Jesus kunne demonstrere all sin langmodighet ved hjelp av meg som det fremste tilfellet, som et eksempel på dem som kommer til å tro på ham til evig liv.» (1Ti 1: 13–16) Jesu Far, Jehova Gud, viste israelittene barmhjertighet gjentatte ganger ved å berge dem fra deres fiender, utfri dem av undertrykkelse og gi dem fred og velstand, og de kristne kan ha tillit til at de vil bli vist en tilsvarende barmhjertighet ved Guds Sønn. Judas skriver: «Dere [skal] bevare dere selv i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet med evig liv for øye.» (Jud 21) Den store barmhjertighet Gud har vist og viser ved Kristus, oppmuntrer sanne kristne til ikke å gi opp i sin tjeneste og til å utføre uselvisk tjeneste for ham. – 2Kt 4: 1, 2.

Barmhjertig behandling av dyr. Ordspråkene 12: 10 sier: «Den rettferdige har omsorg for sitt husdyrs sjel, men de ondes barmhjertighetsgjerninger er grusomme.» En som er rettferdig, vet hvilke behov husdyrene hans har, og har deres velvære i tankene, men disse behovene får ikke en som er ond, til å handle barmhjertig. Etter verdens selviske, ufølsomme tankegang blir måten å behandle husdyr på utelukkende bestemt av hvilket utbytte en kan få. Det den onde regner for å være tilstrekkelig omsorg for buskapen, kan i virkeligheten være en grusom behandling av den. (Se til sammenligning 1Mo 33: 12–14.) Den omsorg den rettferdige har for husdyrene sine, avspeiler den omsorg Gud viser dyrene som en del av sitt skaperverk. – Jf. 2Mo 20: 10; 5Mo 25: 4; 22: 4, 6, 7; 11: 15; Sl 104: 14, 27; Jon 4: 11.

Barmhjertighet og godhet. Noen ord som er nært forbundet med uttrykkene rachamịm og ẹleos, og som ofte blir brukt i forbindelse med disse, er det hebraiske chẹsedh (Sl 25: 6; 69: 16; Jer 16: 5; Kla 3: 22) og det greske khạris (1Ti 1: 2; He 4: 16; 2Jo 3), som betyr henholdsvis «kjærlig godhet (lojal kjærlighet)» og «ufortjent godhet». Chẹsedh skiller seg fra rachamịm ved at  det betoner hengivenhet for eller en lojal tilknytning til den som blir vist godhet, mens rachamịm betoner den varme medfølelsen med vedkommende. Tilsvarende ligger hovedforskjellen mellom khạris og ẹleos i at khạris uttrykker tanken om en fri, ufortjent gave og dermed vektlegger giverens storsinnethet og gavmildhet, mens ẹleos betoner at man reagerer med barmhjertighet idet man ser behovet hos en som er i nød eller er vanskeligstilt. Gud viste sin egen Sønn khạris (ufortjent godhet) da han ’i sin godhet gav [ekharịsato] ham det navn som er over ethvert annet navn’. (Flp 2: 9) Denne godheten ble ikke motivert av medlidenhet, men av kjærlig storsinnethet og gavmildhet. – Se KJÆRLIG GODHET; UFORTJENT GODHET.