Ting som gis til en som lider nød, for å gjøre situasjonen lettere for ham. Uttrykket «barmhjertighetsgaver» (i mange oversettelser «almisser») er riktignok ikke brukt i De hebraiske skrifter, men Loven inneholdt uttrykkelige påbud til israelittene vedrørende de forpliktelser de hadde overfor de fattige. De skulle ikke være påholdende, men gavmilde når de hadde med nødstilte brødre å gjøre. – 5Mo 15: 7–10.

Ordninger med tanke på de fattige i Israel. Loven tillot at man gikk inn i en annens vingård og kornåker og spiste seg mett av det som vokste der, men det var ikke tillatt å ta noe med seg. (5Mo 23: 24, 25) Når en israelitt høstet inn avlingen sin, skulle han ikke høste kanten av åkeren helt og holdent, og han skulle heller ikke foreta ettersanking av det som ble igjen på åkrene, i oliventrærne og i vingårdene; det skulle være igjen til den fastboende utlendingen, den farløse gutten og enken. – 3Mo 19: 9, 10; 5Mo 24: 19–21.

Hvert tredje år skulle israelittene føre ut hele tiendedelen av sin grøde i det året og legge den innenfor portene sine. Dette skulle tjene til underhold for levittene og for fastboende utlendinger, foreldreløse og enker. – 5Mo 14: 28, 29; se TIENDE.

Hvert 7. år og også hvert 50. år, jubelåret, skulle landet ligge brakk og nyte godt av fullstendig sabbatshvile, og da skulle det ikke finne sted noen regulær innhøstning av avlingen. Det som måtte vokse av seg selv, skulle tjene som mat for de fattige – men også jordeierne og slavene deres og leiekarene kunne spise av det. Israelitter i sin alminnelighet levde tydeligvis av opplagrede matforsyninger i sabbatsåret. – 2Mo 23: 10, 11; 3Mo 25: 1–7, 11, 12, 20–22.

Prinsippene vedrørende Israels forpliktelser overfor de fattige, slik de er framsatt i Loven, gjentas andre steder i De hebraiske skrifter. (Job 31: 16–22; Sl 37: 21; 112: 9; Ord 19: 17; For 11: 1, 2) De som handler hensynsfullt mot den ringe, prises lykkelige og forsikres om at de vil bli velsignet. (Sl 41: 1, 2; Ord 22: 9) På Jesajas tid ble troløse israelitter oppfordret til å dele sitt brød med dem som sultet, å la de hjemløse komme inn i deres hus og å kle dem som var nakne, noe som ville føre til at de fikk Guds gunst. (Jes 58: 6, 7) Gjennom Esekiel sa Jehova følgende om en rettferdig mann: «Til den sultne pleide han å gi sitt eget brød, og den nakne pleide han å dekke til med en kledning.» – Ese 18: 7–9.

Egentlig burde det ikke ha vært noen fattige blant israelittene, for Jehova lovte å velsigne sitt folk. Men for å slippe fattigdom måtte de adlyde Loven. Så fordi de var ufullkomne og dessuten var ulydige mot Guds lov, kom de alltid til å ha fattige blant seg. (5Mo 15: 4, 5, 11) Men tiggere var tydeligvis et sjeldent syn i det gamle Israel, for en av de ulykkene som skulle ramme en som var ond, var nettopp at hans sønner ville bli nødt til å tigge. – Sl 109: 10; jf. Sl 37: 25; se FATTIGDOM.

Urette oppfatninger om det å gi. Etter hvert kom jødene til å betrakte det å gi barmhjertighetsgaver ikke bare som noe fortjenstfullt, men også som noe som kunne gi soning for synder. Ordspråkene 11: 4, som sier: «Verdifulle ting gagner ikke på den heftige vredes dag, men rettferdighet utfrir fra døden», ble med tiden tolket slik at det hadde samme betydning som en oppfatning som framholdes i Talmud: «Vann slokker en flammende ild; likeledes gjør almisser soning for synder.» (The Jewish Encyclopedia, 1976, bd. I, s. 435) Da Jesus Kristus var på jorden, var det tydeligvis noen som skapte mye blest om seg selv når de gav barmhjertighetsgaver, noe som fikk Jesus til å ta til orde mot en slik praksis i Bergprekenen. – Mt 6: 2–4.

Barmhjertighetsgaver blant de kristne. De som tilhørte Jesu «lille hjord», ble oppmuntret til å ’selge de ting de eide, og gi barmhjertighetsgaver’. (Lu 12: 32, 33) Jesus gav tilsvarende veiledning til en rik, ung styresmann og tilføyde: «Kom så og bli min etterfølger.» (Mt 19: 16–22; Lu 18: 18–23; se også Joh 13: 29.) Jesus la vekt på det å gi «de ting som er innvendig, som barmhjertighetsgaver». Han siktet kanskje til hjertets egenskaper, ettersom han like etterpå understreket betydningen av rettferdighet og kjærlighet. – Lu 11: 39–42.

 Organiserte hjelpetiltak. Som følge av at omkring 3000 jøder og proselytter ble lagt til den kristne menighet på pinsedagen, og av den store økningen den nærmeste tiden etterpå oppstod det en helt spesiell situasjon blant de kristne som gjorde det nødvendig midlertidig å samle de økonomiske ressursene. Hensikten var å gjøre det mulig for dem som hadde kommet til høytiden fra land langt borte, å bli lenger enn planlagt, slik at de kunne lære mer om sin nye tro. De som hadde eiendommer, solgte derfor disse og overlot de pengene de fikk for dem, til apostlene, slik at disse kunne dele ut til dem som trengte det. «Alle de som ble troende, var sammen og hadde alt felles.» Men det var helt frivillig om man ville være med på dette, noe som tydelig framgår av Peters spørsmål til Ananias: «Var det ikke ditt så lenge det var hos deg, og rådde du ikke fortsatt over det etter at det var blitt solgt?» – Apg 2: 41–47; 4: 4, 34, 35; 5: 4.

Det ser ut til at disse hjelpetiltakene avtok etter hvert, men at det fortsatt ble delt ut mat til enker i menigheten som trengte hjelp. I forbindelse med dette begynte de gresktalende jødene å murre mot de hebraisktalende, «fordi deres enker ble oversett ved den daglige utdelingen». For å få rettet på skjevhetene anbefalte apostlene at menigheten valgte ut sju kvalifiserte menn, slike som var «fulle av ånd og visdom», til å dele ut maten. De mennene som ble utvalgt, ble stilt fram for apostlene, som først bad og deretter utnevnte dem. Arbeidet deres omfattet utvilsomt håndteringen av de innsamlede midlene, innkjøp og det å føre visse fortegnelser over utdelingen av matforsyningene. (Apg 6: 1–6) Da Paulus skrev sitt første brev til Timoteus, hadde man fremdeles en ordning for å hjelpe enker, noe som framgår av de instrukser Paulus gav Timoteus om hvem som var kvalifisert til å motta slik økonomisk støtte. – 1Ti 5: 3–16.

I tillegg til å hjelpe enker organiserte den kristne menighet i det første århundre hjelpetiltak til gagn for andre troende som var i nød. Men også i disse tilfellene var det helt frivillig om man ville gi, selv om innsamlingene var organisert og ble ledet av utnevnte menn i menigheten. – Apg 11: 28–30; Ro 15: 25–27; 1Kt 16: 1–3; 2Kt 9: 5, 7; se NØDHJELP.

Den relative verdi det har å gi materielle gaver. I De kristne greske skrifter oppmuntres de kristne til å være gjestfrie og dele med andre, men i tillegg blir det vist at det å sørge for dem som tilhører ens egen familie, og å hjelpe brødre i nød er kristne forpliktelser. (Ro 12: 13; 1Ti 5: 4, 8; Jak 2: 15, 16; 1Jo 3: 17, 18) Oppriktig omsorg for de fattige er noe som kjennetegner den sanne religion. (Jak 1: 27; 2: 1–4) Jesus sa at «sauene» skilte seg ut fra «geitene» ved at de gjorde godt mot «de minste av disse [hans] brødre». (Mt 25: 31–46) Det dreier seg imidlertid ikke her om ting de gjør bare av menneskekjærlighet. Den hjelpen sauene gir, er motivert av at de anerkjenner den stilling Kristi etterfølgere står i. – Mt 10: 40–42.

For at det at man gir, virkelig skal føre til at man blir lykkelig, må man gi uten å murre, ikke motvillig eller under tvang. «Gud elsker en glad giver.» (2Kt 9: 7; Apg 20: 35; 1Pe 4: 9) At man gir barmhjertighetsgaver, er dessuten ikke i seg selv noe grunnlag for at man skal få evig liv; det var ikke dette Jesus Kristus la størst vekt på. – Joh 17: 3; 12: 1–8.