Hebraiske og greske ord for barn overbringer mange interessante nyanser. Det vanligste og mest generelle ordet på hebraisk er jẹledh. (1Mo 21: 8) Det beslektede jaldạh er oversatt med «pikebarn», ’ung pike’ og ’pike’. (Joe 3: 3; 1Mo 34: 4; Sak 8: 5) Begge ordene er avledet av roten jalạdh, som betyr «å føde». To andre hebraiske ord som betyr barn (ʽolẹl og ʽolạl), er avledet av roten ʽul, som betyr «å gi die». (1Sa 22: 19; Jer 6: 11; 1Mo 33: 13) Det vanlige hebraiske ordet for gutt eller ung mann er nạʽar. (1Mo 19: 4; Dom 8: 20) Dette ordet er imidlertid også brukt om spedbarn, for eksempel om Moses da han var tre måneder gammel. (2Mo 2: 6; jf. 2Sa 12: 16.) Ordet taf (lite barn) overbringer tanken om noen som går «med trippende skritt». (1Mo 43: 8; 45: 19; Jes 3: 16) Blant de greske uttrykkene kan nevnes tẹknon (barn), teknịon (lite barn), paidịon (lite barn) og ạrsen (guttebarn). (Mt 10: 21; Joh 13: 33; Mt 2: 8; Åp 12: 13) Nẹpios betegner et spedbarn eller en mindreårig (Mt 11: 25; 1Kt 13: 11; Ga 4: 1), mens brẹfos betegner et foster eller et spedbarn (Lu 1: 41; 2: 12, 16). Noen ganger er det hebraiske og det greske ordet for «sønn» oversatt med «barn». – 1Mo 3: 16; Lu 20: 34; se SØNN.

Skaperen, Jehova, har ordnet det slik at menneskeslekten kan formere seg ved at det blir født barn som i sin tur blir voksne og selv kan bli foreldre. I 1. Mosebok 1: 28 finner vi befalingen om å ’være fruktbare og bli mange’. Det er normalt å ønske å få barn. Israelittene var spesielt opptatt av å få barn, noe som kom av at Gud hadde gitt løfte om å gjøre dem til en mektig nasjon, og at det var gjennom dem Abrahams ætt skulle komme, den ætt som alle jordens slekter skulle velsigne seg ved hjelp av. (1Mo 28: 14) Det å få mange barn ble regnet for å være en velsignelse  fra Gud. (Sl 127: 3–5; 128: 3–6) Å være ufruktbar ble betraktet som en vanære. – 1Mo 30: 23.

I bibelsk tid vakte det vanligvis større glede at det ble født en gutt, enn at det ble født en jente, selv om foreldre var akkurat like glad i døtrene sine som i sønnene sine. Grunnen til at gutter ble foretrukket, var at en gutt sikret at slekten og slektsnavnet ble videreført, og at familiens eiendom ble i familien. At mannkjønn hadde forrang, framgår også av at renselsesperioden ifølge Loven var dobbelt så lang når det ble født en jente, som når det ble født en gutt. (3Mo 12: 2–5) Ens førstefødte sønn tilhørte Jehova og skulle løskjøpes med et offer. – 2Mo 13: 12, 13; 4Mo 18: 15.

Nyfødte ble først vasket med vann og så gnidd inn med salt. (Ese 16: 4) Hensikten var at huden skulle bli tørr og fast. Så ble barnet svøpt, gjerne ved at man viklet tøystrimler tett omkring det. (Job 38: 9; Lu 2: 12) Moren gav barnet bryst i to og et halvt eller tre år, kanskje enda lenger. I spesielle tilfeller, for eksempel hvis moren døde, eller hvis hun ikke produserte melk, fikk man tak i en amme.

Til å begynne med var det vanlig å gi barna navn ved fødselen – dette ble enten gjort av faren (1Mo 5: 29; 16: 15; 21: 3; 35: 18) eller av moren (1Mo 4: 25; 29: 32; 1Sa 1: 20) – men senere fikk israelittiske guttebarn navn i forbindelse med omskjærelsen, som fant sted på den åttende dagen. (Lu 1: 59; 2: 21) Det hendte at en gutt fikk samme navn som sin far, men det var mer vanlig at navnet enten hadde tilknytning til hendelser før eller under fødselen eller ble dannet som en sammensetning hvor navnet Jehova inngikk. Med tiden var det noen navn som bare ble valgt ut fra tradisjon og ikke hadde noe med den opprinnelige betydningen å gjøre.

Småbarnsmødre brukte forskjellige metoder for å bære med seg barnet sitt. Noen ganger ble barnet båret som en bylt på ryggen eller båret på skuldrene. Gjennom Jesaja hentyder Jehova til mødre som bar barna sine ved barmen, løftet dem opp på skuldrene eller bar dem på den ene hoften. (Jes 49: 22; 66: 12) En uttalelse som Moses kom med, viser at det var vanlig å bære barn ved barmen. – 4Mo 11: 12.

Gutter ble først og fremst tatt hånd om av moren til de var rundt fem år – men det var faren som hadde hovedansvaret for å undervise barna i Skriftene fra den spede barndom av, mens moren hjalp til. (5Mo 6: 7; Ord 1: 8; Ef 6: 4; 2Ti 3: 15) Når barna ble eldre, gav faren dem praktisk opplæring i jordbruk og husdyrhold eller i et håndverk. Både Josef og David var gjetergutter. – 1Mo 37: 2; 1Sa 16: 11.

Jentene stod direkte under sin mors oppsyn, dog med faren som øverste myndighet. Hjemme lærte de husarbeid og husflid, noe de fikk stor nytte av når de ble voksne. Rakel var gjeterjente. (1Mo 29: 6–9) Unge kvinner arbeidet ute på markene under kornhøsten (Rut 2: 5–9), og den sjulamittiske piken sier at brødrene hennes satte henne til å vokte vingårdene. – Høy 1: 6.

Småbarn i Israel kjente også til gleden ved atspredelser og fornøyelser. Noen ganger lekte de på torget og etterapet slikt de hadde sett de voksne gjøre. – Mt 11: 16, 17; Sak 8: 5.

Men israelittiske barn og ungdommer som hadde fått god opplæring, tenkte også på sin Skaper i sin ungdoms dager, og noen av dem utførte til og med spesiell tjeneste for ham. Samuel tjente Jehova ved tabernaklet som barn. (1Sa 2: 11) Jesus var svært opptatt av tjenesten for sin Far allerede da han var tolv år, og sørget for å lære mest mulig ved å snakke med lærerne i templet. (Lu 2: 41–49) Det var en liten hebraisk pike som hadde ubetinget tro på Jehova og hans profet Elisja, som foreslo at Na’aman skulle reise til Elisja for å bli helbredet for sin spedalskhet. (2Kg 5: 2, 3) I Salme 148: 12, 13 får både gutter og jenter befaling om å lovprise Jehova. Fordi noen gutter hadde fått undervisning ut fra Skriftene, kunne de rope ut disse ordene en gang de så Jesus i templet: «Vi ber, frels Davids Sønn!» Og Jesus omtalte dem rosende. – Mt 21: 15, 16.

Foreldrene hadde ansvaret for å undervise og lære opp sine egne barn; det var de selv som var barnas lærere og veiledere, og de skulle undervise både ved det de sa, og ved å være gode eksempler. Opplæringen omfattet følgende punkter: (1) Det ble gitt undervisning i frykten for Jehova. (Sl 34: 11; Ord 9: 10) (2) Barna fikk formaninger om å ære sin far og sin mor. (2Mo 20: 12; 3Mo 19: 3; 5Mo 27: 16) (3) Det ble gitt undervisning som omfattet Lovens bud og dens læremessige innhold og Jehovas gjerninger og hans åpenbarte sannheter; dette ble omhyggelig innprentet i de unges mottagelige sinn. (5Mo 4: 5, 9; 6: 7–21; Sl 78: 5) (4) Det ble understreket at man måtte vise respekt for de eldre. (3Mo 19: 32) (5) Man innprentet barna at de måtte være lydige. (Ord 4: 1; 19: 20; 23: 22–25) (6) Man la vekt på praktisk opplæring med tanke på livet som voksen; jentene fikk for eksempel lære hvordan de skulle ta seg av gjøremål i og omkring hjemmet, mens gutter fikk lære et håndverk, enten farens eller et annet. (7) Det ble gitt lese- og skriveundervisning.

Etter landflyktigheten i Babylon fantes det synagoger i de fleste større byer, og senere fikk gutter opplæring av lærere i synagogene. Barna  fikk også religiøs undervisning når foreldrene tok dem med til store sammenkomster som ble holdt med det formål å tilbe og lovprise Jehova. (5Mo 31: 12, 13; Ne 12: 43) Det fortelles for eksempel om en gang da Jesu foreldre hadde tatt Jesus med opp til Jerusalem til påskehøytiden. På hjemveien savnet de ham og begynte å lete etter ham, og de fant ham i templet, «hvor han satt midt iblant lærerne og hørte på dem og stilte dem spørsmål». – Lu 2: 41–50; se UNDERVISNING.

Hvis en sønn ble opprørsk og ikke forbedret seg etter gjentatte advarsler og etter å ha fått nødvendig tukt, ble det truffet et enda strengere tiltak. Han ble ført fram for de eldste i byen, og etter at foreldrene hadde vitnet mot ham og sagt at han var en uforbederlig overtreder, ble han dømt til døden ved steining. Ordningen gjaldt etter alt å dømme sønner som var såpass gamle at de ikke lenger kunne regnes som barn, for overtrederen er omtalt som «en fråtser og en dranker». (5Mo 21: 18–21) En som slo sin far eller sin mor eller nedkalte ondt over foreldrene sine, skulle også lide døden. Hensikten med de strenge tiltakene var at nasjonen skulle ’fjerne det som var ondt, fra sin midte’, og at «hele Israel [skulle] høre det og i sannhet frykte». Enhver tendens til ungdomskriminalitet eller til mangel på respekt for foreldrenes myndighet ble kraftig bremset ved at overtredere ble straffet slik. – 2Mo 21: 15, 17; Mt 15: 4; Mr 7: 10.

En flokk med smågutter viste en gang alvorlig mangel på respekt for Guds utnevnte profet Elisja ved å gjøre narr av ham. De ropte etter ham: «Dra opp, din fleinskalle! Dra opp, din fleinskalle!» De ville enten at Elisja, som nå bar Elias velkjente kappe, skulle dra videre opp til Betel, eller at han skulle forlate jorden, slik man trodde Elia hadde gjort. (2Kg 2: 11) De ville ikke ha ham der. Elisja snudde seg til slutt og nedkalte ondt over dem i Jehovas navn. «Da kom to binner ut av skogen og gav seg til å rive i stykker førtito av barna.» – 2Kg 2: 23, 24.

Jesus forutsa at barn skulle reise seg mot foreldrene sine og foreldre mot barna sine på grunn av det standpunkt de skulle ta som hans etterfølgere. (Mt 10: 21; Mr 13: 12) Apostelen Paulus forutsa at et av de største problemene som skulle kjennetegne «de siste dager», skulle være at barn var ulydige mot foreldrene sine, og mangel på naturlig hengivenhet. – 2Ti 3: 1–3.

Da apostelen Paulus framholdt hvilke kvalifikasjoner tilsynsmenn og menighetstjenere i den kristne menighet må ha, nevnte han spesielt at menn som skal bli valgt ut til en slik stilling, må ha «troende barn som ikke er beskyldt for utsvevelser eller er uregjerlige», og at barna deres må underordne seg med alt alvor, for, som han sier, «hvis en mann ikke vet hvordan han skal lede sin egen husstand, hvordan skal han da kunne ta hånd om Guds menighet?» – Tit 1: 6; 1Ti 3: 4, 5, 12.

Foreldrenes myndighet. Foreldrenes, og da særlig fedrenes, myndighet over barna omfattet nokså mye. Så lenge en far levde og var i stand til å lede husstanden, var sønnene hans underordnet ham. Men når en sønn opprettet en selvstendig husstand, ble han hode for sitt eget hus. En far kunne selge barna sine som midlertidige slaver for å betale gjeld han hadde stiftet. (2Mo 21: 7; 2Kg 4: 1; Mt 18: 25) En fars myndighet over sin datter innebar at han kunne annullere et løfte hun hadde avlagt. Han kunne imidlertid ikke bruke sin myndighet til å nekte sin datter å tilbe Jehova eller til å hindre henne i å adlyde Jehovas bud, ettersom han, som medlem av Israels nasjon, var innviet til Jehova Gud og fullt ut underlagt Guds lov. (4Mo 30: 3–5, 16) Foreldremyndigheten kom også inn i bildet i forbindelse med giftermål, ettersom det var foreldrene som valgte en hustru til sønnene sine eller arrangerte ekteskapet. (1Mo 21: 21; 2Mo 21: 8–11; Dom 14: 1–3) Enker og skilte kvinner kunne vende tilbake til sin fars hus og igjen bli underlagt hans myndighet. – 1Mo 38: 11.

Arveretten kom gjennom faren. Når det ble født tvillinger, merket man seg nøye hvilket av barna som kom først til verden (1Mo 38: 28), ettersom den førstefødte sønnen fikk to deler av arven fra faren, mens den andre bare fikk én del. (5Mo 21: 17; 1Mo 25: 1–6) Vanligvis fikk den eldste sønnen ansvaret for å forsørge kvinnene i familien når faren døde. En sønn som ble født ved svogerekteskap, ble oppfostret som den avdøde mannens sønn og arvet dennes eiendom. – 5Mo 25: 6; Rut 4: 10, 17.

Brukt billedlig. Ordet «barn» er brukt i nokså vid betydning i Bibelen. Israels etterkommere er omtalt som «barn i kjødet», og Jesaja omtaler dem også som «overtredelsens barn», på grunn av deres opprørske holdning overfor Jehova. (Ro 9: 8; Jes 57: 4) På apostlenes tid ble onde mennesker betegnet som «forbannelsens barn» og som «Djevelens barn». (2Pe 2: 14; 1Jo 3: 10) På den annen side blir slike som viser tro på Kristus og blir avlet av Guds ånd, omtalt som «Guds barn». (Joh 1: 12; Ro 8: 16) Disiplene kalles ofte barn. – Joh 13: 33; He 2: 13.

De som får det privilegium å bli oppreist fra de døde, omtales som «oppstandelsens barn» (Lu  20: 36), og Kristi medarvinger er «barn ifølge løftet» (Ro 9: 8), eller «barn . . . av den frie kvinne» (Ga 4: 31). Alle som ønsker å oppnå liv i himlenes rike, må ha barnlignende egenskaper; de må være ydmyke, lærevillige og tillitsfulle. (Mt 18: 2–4) Menn og kvinner som bestreber seg på å adlyde Gud ved å la sannhetens lys skinne i sitt liv, omtales som «lydige barn» og som «lysets barn». – 1Pe 1: 14; Ef 5: 8.

Paulus sa at han ’talte som til barn’ da han formante menigheten i Korint til å «gjøre større plass» når det gjaldt sin hengivenhet; tidligere hadde han også oppfordret dem til ikke å bli små barn i forstandsevner. – 2Kt 6: 13; 1Kt 14: 20.