(Bạrnabas) [trøstens sønn].

En fremtredende person i den kristne menighet i det første århundre. Det er Lukas som omtaler ham første gang, i Apostlenes gjerninger 4: 34–36. Her får vi vite at denne gudfryktige mannen var levitt, og at han var fra Kypros, men nå befant seg i Jerusalem. Det var mange troende som kort tid etter pinsedagen i år 33 solgte markene og husene sine og gav alle pengene til apostlene til fremme av det kristne arbeid, men Barnabas er den eneste av disse som er nevnt ved navn. Han het egentlig Josef, men apostlene gav ham tilnavnet Barnabas, som betyr «trøstens sønn». Det var ikke uvanlig at folk fikk et tilnavn som hadde sammenheng med deres egenskaper eller karaktertrekk.

Barnabas var en svært varmhjertet og gavmild mann, en som uten å nøle villig gav både av seg selv og av sine materielle eiendeler til fremme av Rikets interesser. Han kom villig sine brødre «til hjelp» (Apg 9: 27), og en gang han var sammen med noen nyinteresserte, «frydet han seg og begynte å oppmuntre dem alle til med hjertets forsett å bli i Herren». Barnabas var «en god mann og full av hellig ånd og tro». (Apg 11: 23, 24) I Antiokia virket han som profet og lærer. (Apg 13: 1) Apostlene omtalte Barnabas og Paulus som sine «elskede brødre» og som «menn som har overgitt sine sjeler for vår Herre Jesu Kristi navn». (Apg 15: 25, 26) Selv om Barnabas ikke var en av de tolv apostler, ble han kalt apostel (Apg 14: 14), og det med rette, for han var virkelig «utsendt av den hellige ånd». – Apg 13: 4, 43.

Barnabas’ nære forbindelse med Paulus, som strakte seg over en årrekke, startet da Paulus cirka tre år etter sin omvendelse ønsket å komme i kontakt med menigheten i Jerusalem. Hvordan Barnabas ble kjent med Paulus, sies det ingenting om. Men det var Barnabas som hadde det privilegium å presentere Paulus for Peter og for disippelen Jakob. – Apg 9: 26, 27; Ga 1: 18, 19.

I mellomtiden var det blitt vakt stor interesse for kristendommen i Antiokia i Syria ved at noen gresktalende jøder fra Kypros og Kyrene hadde forkynt der. På grunn av dette sendte det styrende råd i Jerusalem Barnabas ned til Antiokia for ytterligere å oppmuntre og bygge opp de nye troende. Barnabas var velegnet til denne oppgaven, ettersom han var gresktalende kypriot. Da det viste seg at «en anselig skare ble lagt til Herren» i Antiokia, skyndte Barnabas seg til Tarsus og overtalte Paulus til å komme og hjelpe til i tjenesten. Omtrent på denne tiden ble det kunngjort en guddommelig advarsel om en kommende hungersnød. Dette fikk brødrene i Antiokia til å samle sammen hjelpeforsyninger som etter hvert ble sendt til menigheten i Jerusalem «ved Barnabas’ og Paulus’ hånd». – Apg 11: 22–30; 12: 25.

I år 47, etter at hjelpearbeidet var fullført, befant Barnabas og Paulus seg igjen i Antiokia, og derfra reiste de ut på en misjonsreise under ledelse av den hellige ånd. Reisen brakte dem først til Kypros, hvor de var sterkt medvirkende til at prokonsulen Sergius Paulus ble gjort kjent med Guds sannhet. Derfra reiste de inn i innlandet i Lilleasia. Nå og da ble de utsatt for alvorlige pøbelangrep. En gang da de helbredet en mann i Lystra som var kraftløs i føttene, fikk de til å begynne med bare med nød og neppe «hindret folkeskarene i å ofre til dem» (de trodde at Barnabas var guden Zevs, og at Paulus, «som førte ordet», var Hermes, eller Merkur), men like etterpå fikk noen jøder ’overtalt folkeskarene’, slik at de «steinet Paulus og slepte ham utenfor byen». – Apg 13: 1–12; 14: 1–20.

Omkring år 49 la Barnabas og Paulus det brennende spørsmålet om hvorvidt ikke-jøder skulle omskjæres, fram for det styrende råd i Jerusalem, og da dette var blitt avgjort, reiste de snart tilbake til Antiokia, hvor de forberedte seg til den neste misjonsreisen. (Apg 15: 2–36) Men fordi de ikke klarte å bli enige om hvorvidt de skulle ta med seg Johannes Markus, reiste de til hvert sitt distrikt. Barnabas tok med seg sin fetter Markus til Kypros, mens Paulus tok med seg Silas og reiste gjennom Syria og Kilikia. (Apg 15: 37–41) Dette er det siste som fortelles om Barnabas i Bibelen, bortsett fra at han så vidt er nevnt i noen av Paulus’ brev. – 1Kt 9: 6; Ga 2: 1, 9, 13; Kol 4: 10.