(Bạsjan) [muligens: fruktbar (steinfri) slette].

Et stort område øst for Galilea-sjøen. I grove trekk var Basjan avgrenset av Hermon-fjellet i nord, fjellområdet Hauran (Jabal al-Duruz) i øst, Gilead i sør og høydedragene på østsiden av Galilea-sjøen i vest. – 5Mo 3: 3–14; Jos 12: 4, 5.

Basjan lå hovedsakelig på en høyslette med en gjennomsnittshøyde over havet på ca. 600 m. Landskapet er stort sett flatt, men har noen fjellrygger. Grunnen er av vulkansk opprinnelse med mye hard, svart basaltstein, noe som gir godt opptak av fuktighet. Jordsmonnet er en blanding av tuff og rødbrun jord. Regnvann og smeltevann som strømmet ned fra Hermon, bidrog til å gjøre hele området til et ypperlig jordbruksdistrikt. På grunn av den store fruktbarheten var Basjan et rikt kornkammer og bød dessuten på gode beitemarker. Dette bidrog i sin tur til at man kunne avle fram ypperlige storfe- og småferaser. Det ble skrevet sanger og dikt om Basjans okser og værer, som var symboler på rikdom, styrke og velstand. – 5Mo 32: 14; Ese 39: 18; Sl 22: 12.

Det ser ut til at Basjans sletter i hovedsak var uten trær, mens fjellryggene var kledd med skoger med store trær (sannsynligvis eik, som fremdeles finnes i området). I profetier er disse trærne brukt som symbol på opphøydhet. (Jes 2: 13; Sak 11: 1, 2) Esekiel 27: 5, 6 viser at fønikiske båtbyggere i Tyrus laget planker av einertrær fra Senir og master av høye sedrer fra Libanon, men laget sine solide årer av robuste trær fra Basjan.

Det er utvilsomt på grunn av sin fruktbarhet at Basjan blir satt i forbindelse med andre fruktbare områder, som Karmel og Libanon. (Jer 50: 19; Jes 33: 9) Jeremia nevner Basjan og Libanon som utsiktspunkter hvor man skulle stå og se ulykken komme over israelittenes land fordi israelittene hadde forlatt Jehova. (Jer 22: 20) Uttrykkene «Guds fjell» og «fjell med tinder» i Salme 68: 15, 16 kan referere til fjellområdet Hauran (Jabal al-Duruz). «Zalmon» (nevnt i Sl 68: 14) kan ha vært navnet på den høyeste toppen.

Basjan-området omtales etter alt å dømme første gang i Bibelens beretning i 1. Mosebok  14: 5, i forbindelse med at det fortelles om refaittene (kjempene) i Asjterot-Karnajim, som ble beseiret av noen invaderende konger på Abrahams tid (før 1933 f.v.t.). På den tiden da israelittene erobret landet (ca. 1473), ble Og, kongen i Basjan, som var den siste som var igjen av de kjempestore mennene i dette området, beseiret og drept, og landet ble bebodd av israelittene. (4Mo 21: 33–35; 5Mo 3: 1–3, 11; Jos 13: 12) Manasse stamme fikk Basjan som arv, men det later til at noen fra Gads stamme senere bodde i den sørlige delen. – Jos 13: 29–31; 17: 1, 5; 1Kr 5: 11, 16, 23.

De viktigste byene i Basjan var Asjtarot (en av Ogs byer, senere en av levittenes byer), Edre’i (den grensebyen hvor Israel slo Og), Golan (som ble en av levittenes byer og også ble en av de tre tilfluktsbyene på østsiden av Jordan) og Salka. (5Mo 4: 41–43; Jos 9: 10; 12: 4, 5; 20: 8, 9; 1Kr 6: 64, 71) Bare i Argob-området var det 60 byer med høye murer, og den dag i dag finnes det en mengde ruiner av oldtidsbyer i hele dette området. – 5Mo 3: 3–5; se ARGOB nr. 2.

Under Salomos styre inngikk Basjan i et av de tolv områdene som var underlagt fogder som hadde som oppdrag å sørge for matvarer til kongens bord. – 1Kg 4: 7, 13.

Den viktigste veien mellom nord og sør på østsiden av Jordan, den såkalte kongeveien, gikk gjennom Basjan og byen Asjtarot, og dette, kombinert med fruktbarheten og det at Damaskus lå ikke langt unna, gjorde området til et attraktivt militært mål. Hasael, kongen i Damaskus, erobret Basjan i Jehus regjeringstid (ca. 904–877), men det ble tydeligvis gjenerobret mens Jehoasj var konge (2Kg 10: 32, 33; 13: 25), eller i det minste på Jeroboam IIs tid (ca. 844–804). (2Kg 14: 25) Assyrerkongen Tiglat-Pileser III tok hele området i Pekahs regjeringstid (ca. 778–759). – 2Kg 15: 29; 1Kr 5: 26.

Etter landflyktigheten kom Basjan etter hvert under gresk herredømme, og området ble senere et av de viktigste kornkamrene i det romerske verdensrike. Det ble inndelt i fire distrikter, og med unntak av det nordøstlige, som fikk navnet Trakonitis, fikk distriktene navn som bygde på allerede eksisterende navn i området: Gaulanitis i vest var oppkalt etter Golan, Auranitis i sør etter Hauran, og det sentralt beliggende Batanea etter Basjan. Bortsett fra at Trakonitis er nevnt én gang (Lu 3: 1), er ikke Basjan omtalt i De kristne greske skrifter. – Se HAURAN.